Prosjektbeskrivelse Masterprosjekt - Sandra Lied Haga, utøvende cello på Norges Musikkhøyskole

En utradisjonell Recital i år 2021

Tema: Kvinnelige komponister og komponister med tilhørlighet til Amerika

Som avgangsstudent ved Norges musikkhøyskole, og utøvende cellist, har jeg valgt å kombinere mitt masterprosjekt og masterkonsert med en rectial jeg skal spille i Troldsalen på Troldhaugen, sammen med pianist Gunnar Flagstad, under årets Festspill i Bergen.

Da Festspillene i Bergen inviterte meg til en rectital i Troldsalen under årets festival, var kriteriene at dette ikke skulle være en tradisjonell cello-recital, dog noe nytt og friskt, noe publikum ikke hadde hørt før - ihvertfall delvis og i kombinasjon med hverandre. Tema for årets Festspill er «Amerika» og festivalkonponisten er kvinne. Dermed ble utfordringen å sette sammen et konsertprogram med rød tråd til Amerika og kvinnelige komponister. Det føles meningsfullt og viktig å avslutte mitt studieløp på Norges musikkhøyskole ved å sette lys på et så viktig og aktuelt tema som kvinnelige komponister. I den klassiske musikkbransjen henger vi nok enda lenger bak enn mange andre på dette punktet, også i forhold til likestilling. Det å kunne bringe frem fantastisk musikk, som både er ukjent og skrevet av en kvinne, føles som et stort steg i riktig retning. Jeg ser på dette som en fin og verdig måte å avslutte mine studier på.

Personlig er jeg, og har alltid vært, en veldig tradisjonell og romantisk rettet cellist. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ville være svært godt fornøyd med å spille musikk av de gode, gamle klassikerne som Tchaikovsky, Dvorak, Rachmaninoff, Schubert, Brahms, Schumann, Chopin osv på konserter resten av livet, ettersom dette jo har vært livet mitt siden jeg var 3 år, og musikken betyr og har betydd alt for meg. Derfor er jeg nok ikke den som har vært aller ivrigst etter å gå på skattejakt i forhold til ny musikk, enten det gjelder samtidsmusikk eller glemt musikk, for eksempel skrevet av kvinner i nye eller gamle dager. Derfor var det ekstra gøy nærmest å snuble over et verk som i mine øyne utklasser mange av de kjente, romantiske cellosonatene, men som på tross av det, så og si aldri spilles. Det har gjort meg nysgjerrig på hva som finnes, og gitt en motivasjon til å etterhvert, i tillegg til å spille tradisjonell musikk som jeg elsker over alt på jord, gå ut av komfortsonen og undersøke dypere etter hva som ligger urørt og uhørt der ute. Både når det gjelder ny og gammel musikk, skrevet av kvinner og menn.

Rita Strohl (født Aimée Marie Marguerite Mercédès Larousse La Villette) var en fransk pianist og komponist, som levde fra 1865-1941. Hun var datter og niese av kjente malerkunstnere, og en talentfull elev som begynte å studere piano på konservatoriet i Paris i en alder av 13 år. I tillegg fikk hun privatundervisning i sang og komposisjon på siden.

Rita Strohl har en verdig portefølje av kammermusikk, symfoniske verker og verker for kor og vokal, og ble berømmet og «godkjent» av kjente komponister i tiden som Gavriel Fauré og Camille Saint-Saëns. Nå, helt i senere år har musikken hennes mottatt fornyet anerkjennelse, blant annet av komponisten Henri Duparc og poeten Pierre Louys.

Jeg gleder meg ubeskrivelig mye over å få fremføre den fantastiske og dramatiske sonaten til Rita Strohl. Det er helt ufattelig for meg at denne musikken omtrent aldri spilles, og tankevekkende hvor mye verdifull musikk og kunst som må ha gått tapt grunnet den lille, ubetydelige detaljen at komponistene var kvinnelige. Hvis denne sonaten finnes, hva annet har vi gått glipp av? Jeg håper det blir oppdaget fler og fler av disse perlene fremover, og jeg håpet også at jeg med denne konsert-ideen kan være med og bidra til å rette søkelyset mot, hylle og oppmuntre kvinnelige komponister, samt vise et gripende eksempel på hva kvinner kan utrette!

Resten av programmet (på Festspillene i Bergen og på eksamenskonserten i Lindemansalen på NMH) omhandler Amerika, men dessverre er tidsrammen for liten på eksamenskonserten til at jeg rekker å spille alt jeg har jobbet med. Likevel vil jeg fortelle om resten av programmet, og ideen min som jeg kombinerer med masterprosjektet. Dessverre må altså Charlie Chaplins stykker for cello og piano, samt det andre Rita Strohl-stykket jeg hadde tenkt å spille, dessverre utgå i denne konsertsammenhengen. Som tidligere nevnt er jeg godt vant med å spille musikk komponert av de tradisjonelle, europeiske komponistene. Noe mange av disse derimot har til felles er at de emigrerte til, eller tilbragte lengre perioderi USA. En av disse var den russiske komponisten Igor Stravinsky, som levde mellom 1882 og 1971.

Igor Stravinsky er hovedsakelig kjent som komponist i vår tid, men oppnådde også stor suksess og berømmelse som pianist og dirigent. Han emigrerte som så mange andre komponister til USA, dette i 1945, og bodde der frem til sin død i 1971. I likhet med Rita Strohl hadde han tilhørlighet både til Amerika og Paris, og skiftet også nasjonalitet til begge disse landene i løpet av livet, tross sin russiske opprinnelse. Cellostemmen i Suite Italienne ble utviklet i samarbeid med den store cellisten Gregor Piatigorsky; en annen russisk-født amerikaner. Som jøde måtte han fra det okkuperte Frankrike flykte til USA under den 2. verdenskrig. Suite Italienne er basert på den en-aktige balletten «Pulcinella» som hadde premiere den 15. mai 1920 i Paris.

Charlie Chaplin-stykkene for cello og klaver er filmmusikk rett til hjertet, dog musikk jeg aldri før har hørt fremført på konsert. Da jeg fant dette sitatet (Martin Sieff i en anmeldelse av boken «Chaplin: A Life», skrevet av psykoanalytikeren Stephen M. Weissman), som er svært relevant for tiden vi lever i nå, måtte jeg bare ta dem med. «Chaplin var ikke bare «stor», han var enorm. I 1915 brøt han ut i en verden splittet av krig for å gi bort komediens gave, latter og avlastning mens verden ble revet i stykker i første verdenskrig. I løpet av de neste 25 årene, gjennom den store depresjonen og fremveksten av Adolf Hitler, ble han værende på jobben… Det er tvilsomt om noen annen noen gang har gitt mer til underholdning, glede og avlastning til så mange mennesker da de trengte det som mest" Charlie Chaplin regnes som amerikaner av de fleste, men ble riktignok født i England. Historiens paradoks er at Chaplin i McCarthy-tiden tidlig på 1950-tallet, grunnet sin tilknytning til de venstreradikale, og sine frihetstanker, ble tvunget til å flykte motsatt vei; forlate USA og bosette seg i Europa.

Konserten avsluttes som den begynte, med en så godt som ikke spilt celloperle av Rita Strohl; Solitude. En tittel betegnende for tiden vi lever i i dag, hvor de aller fleste i større eller mindre grad er ensomme og alene, enten de er rike eller fattige, gamle eller unge, kvinner eller menn. Mennesket er det samme som det alltid har vært, og uavhengig av hvor mange år som går, og hvor mye teknologi som forandrer samfunnet vårt, sitter vi igjen med de samme følelsene som komponistene på 1800-tallet og bar på.

Offentlig fremførelse av Sandra Lied Haga:

Tchaikovsky Rococco-Variasjoner (Originalversjonen) med Bergen Filharmoniske Orkester og dirigent Juanjo Mena i Grieghallen, Bergen. Streamet 9. februar 2021.