KOREOGRAFISK POESI: UTVIKLING AV LITTERÆRE PARTITURER FOR DANS
Jeg er danser, koreograf og forfatter. Jeg ble uteksaminert fra Kunsthøgskolen i Oslo, avdeling Dans med en BA i samtidsdans i 2006. Jeg har, så langt, utgitt seks diktsamlinger og en roman. Jeg har jobbet som danser og koreograf kontinuerlig etter endt utdannelse.
I mitt kunstneriske doktorgradsprosjekt har jeg utviklet litterære partiturer for dans. Jeg har undersøkt ulike tilnærminger, og utforsket erfaringene det medfører å skrive, komponere og utøve slike partiturer. Partiturene mine henvender seg spesifikt til danseren. De er tilgjengelige for enhver danser som ønsker å gjøre en interpretasjon av dem, og utøve interpretasjonen for et publikum. Underveis i stipendiatprosjektet, har det imidlertid være jeg selv som har invitert dansere til å gjøre interpretasjoner av partiturene, som en del av utviklingen av prosjektet. Danserne er blitt invitert på grunnlag av kunstnerisk integritet og gjensidig tillit. Min egen utøvererfaring har vært sentral i prosjektet, men jeg har ikke selv utøvd interpretasjoner av partiturene for et publikum.
Historisk sett har prosjektet røtter i den såkalte New York-skolen på 1950- og 60-tallet, og i Fluxus-bevegelsen fra 1960-tallet og fremover. ” I denne perioden ble det utforsket nye måter å overføre informasjon på fra komponist til utøver. Dette ble blant annet gjort ved å eksperimentere med nye former for notasjon, for eksempel tekst, grafisk notasjon, tall, og så videre. Partiturene karakterisert av denne typet utvidet, eller eksperimentell notasjon, blir betegnet som ”åpen form-partiturer”.
Tekstbaserte partiturer kan underdeles i metaforiske eller poetiske (”allusive”), og instruerende. Min hovedinteresse er poetiske tekstpartiturer, hvis fokus er det som ikke ennå (fullt ut) er forestilt – gjennom å forme et mellomrom og sirkle inn et spesifikt potensiale som utøver-leseren kan gå i møte. Disse partiturene kan sies å oppfylle fullt ut hva åpen form-partiturer kan gjøre: nemlig å åpne for det uforutsette, det som ikke er begrenset av hva komponisten/koreografen/forfatteren er i stand til å forestille seg. Dermed kan partituret generere et omfangsrikt antall individuelle interpretasjoner gjennom møtet med ulike utøvere. Det krever generøsitet, mot, tillit, og en motivasjon basert på nysgjerrighet og undring – av begge parter. I mitt kunstneriske doktorgradsprosjekt har jeg søkt erfaring rundt hvordan poetiske, litterære partiturer for dans kan utvikles på en spesifikk måte gjennom bruken av poetisk språk.
I dette prosjektet bruker jeg begrepet ”koreografisk partitur” i betydningen litterært partitur for dans. Partituret skal kunne leses som både poesi og dans, og skal kunne interpreteres som dans. I prosjektet har jeg tatt også sikte på å utvikle partiturene på en slik måte at de kan leses som en selvstendige, litterære tekster uten videre forklaring fra en annen kilde. Dermed eksisterer partiturene og danserens interpretasjon av det, side om side, som parallelle, selvstendige verk.
Gjennom det kunstneriske doktorgradsprosjektet har jeg undersøkt tilnærminger til å forme tid, rom og bevegelses- og nærværesartikulasjon, så vel som tilnærminger til å inngå relasjoner til danserens tilegnede, kroppsliggjorte kompleksitet gjennom utformingen av en poetisk tekst, og påvirkningen partiturets material- og formvalg har på denne. Jeg har også søkt erfaring rundt prosessen med å tilnærme seg, interpretere og utøve et koreografisk partitur, inkludert forholdet til tid, rom, og bevegelses- og nærværsartikulasjon. Jeg utforsker måter utøveren kan etablere et sensorisk forhold til partituret på, og interpretasjon som en måte å gå et tekstlig, poetisk materiale i møte. Jeg har også søkt erfaring rundt hvordan formgivingen av selve partituret påvirker den danse-lesningen av det.
Det kunstneriske resultatet består av tre deler:
• "Koreografisk poesi"(2019) - En samling av litterære partiturer for dans, samt litterære essays utgitt i bokform.
Til boken hører fem vedlegg: en appendiks med informasjon om arbeidsmåter, et kompendium med utgitte partiturer for sammenlikning, samt publikasjoner skrevet av tre av danserne som har vært sentrale i interpretasjonsarbeidet. Interpretasjonsarbeidet har vært en kontinuerlig del av prosjektet.
• En eksposisjon i Resepsjonsgalleriet ved Kunsthøgskolen i Oslo (13.-15. september 2019) av materialer fra arbeidsprosessen, inkludert prototyper og formateksperimenter, tegninger, videomateriale og fotografier.
• Et utvalg interpretasjoner av partiturene gjort av andre dansere - disse krediteres danserne, men belyser rommet jeg har jobbet i, og eksemplifiserer partiturene kan føre til. Interpretasjonene utgjør også en del av prosjektets refleksjon.
