Å lese en murstein

En murstein er lokal og universell samtidig. Hvordan leser vi en faktisk murstein, hvis vi ser på den som et dokument? Formatet, fargen, grovheten, merker etter verktøy eller fingre kan si noe om tid, brenning, sted, teknikk og en kropp. 

Gjennom nesten to år har jeg besøkt Sendstad gård på Nes, et tidligere produksjonssted for murstein, der jeg har jobba med spørsmål rundt leire, sted, kropp og teknologi. 

Jeg takker Ola Sendstad, Lone Sjøli, Morten Sendstad og Marit Sendstad for lokalkunnskap, mat, gjestfrihet og gode samtaler. 

Jeg jobber direkte med leira i jordbrukslandskapet. Den inneholder røtter, stein og småkryp, og kan være knusktørr eller klissete avhengig av sesongen og været. Å omgjøre landskapet til murstein er noe man ikke kan lese seg til. Jorda blandes med vann, siktes, tørkes og eltes. Man må finne en konsistens der leira enkelt kan presses ned i en mursteinsform og samtidig holde på formen når forma trekkes opp. Mursteina snus og tørkes over sommeren og brennes på høsten i en improvisert reduksjonsovn lagd av ei avkutta oljetønne inne i et brennende bål. 

Min lille produksjon begynner å prate med de originale mursteinene fra Sendstadverket, laget mellom 1862 og 1927. Særlig én murstein roper høyt fra fortida med et håndavtrykk fra en av de gamle klampera.[1] Kanskje mursteinen satt litt fast i formen og måtte presses ut med ei hånd? Jeg tar med meg den gamle mursteinen, leire fra Sendstad, 3D skanninger, fotografier og videomateriale tilbake til verkstedet mitt i Oslo. Der bearbeides materialet videre og jeg bruker leire-3D-printeren som medium for å komme nærmere klamperen fra den gamle produksjonen og det nåværende men alltid foranderlige landskapet på Sendstad. 

Jeg er tilbake på Sendstad gård og graver etter mer leire. Jeg tar ikke så mye om gangen, for leira er blanda med jord og planter og småstein og den lukter gjødsel. Den er en del av jordbrukslandskapet, og veldig anderledes enn leira jeg kan få i tonnevis fra utgravinger i Oslo sentrum. 

Jorda suger alt til seg som en porøs svamp, og blir tørr og smuldrete når det har vært tørt lenge. I dag sitter den sammen i mindre klumper som lett kan smuldres opp mellom fingrene.

Jeg har med meg en rema 1000 plastikkpose og setter den åpen fra meg mens jeg graver her og der etter leirejord som jeg fyller den med. Jeg klemmer leira inni hånda for å sjekke kvaliteten underveis, og tilsetter litt vann og ruller en pølse mellom hendene.

Jeg tar et bilde av plastikkposen fylt med leire i landskapet. Først med mobilen, så med det ordentlige kameraet. Det er noe med dette motivet, som kan fortelle en historie. Jeg 3D skanner motivet med iPaden min og appen Polycam. Appen tar 250 bilder mens jeg går rundt posen med ca en meters avstand og prøver å fange alle vinkler. Appen beregner avstanden og lager en 3D overflate basert på bildene. Leira, landskapet og plastikkposen er flatet ut til et digitalt teppe uten tykkelse. 

Jeg bærer den fylte plastikkposen som en gravid mage tilbake til leiebilen, og tar leirejorda med tilbake til mitt studio i Oslo. Der tilsetter jeg vann og siler leira gjennom en 80 masket sil og tørker massen til peanøttsmørkonsistens. Leira stappes inn i rør som skvises ut gjennom en 3D printer laget for leire. Landskapet og plastikkposen med leire kommer ut i lag på lag. Den brennes, høyt og blir hard og nesten metallisk i overflaten. 

Litt for hard. Litt for statisk. Litt for ferdig. Det som ble silt fra legger jeg i en 3D printet beholder med en plastikkpose over. Landskapet begynner sakte å spire igjen.

Jeg fortsetter å jobbe med en slags kombinasjon av den skannede plastikkposen i landskapet og beholderen med det voksende biproduktet under den arbeidende utstillingen jeg har til midtveisseminaret mitt på ROM for kunst og arkitektur i Oslo.[2] Jeg forstørrer plastikkposefila 1:1. Videre deler jeg den opp i mindre stykker sånn at den ikke er for stor for 3D printerens begrensninger. Jeg har med biproduktet fra raffineringsprosessen av leira i forskjellige grovheter. I starten da jeg jobba med blåleire kasta jeg alt dette slagget i søpla, dumpa det et sted ute i en grøft eller tok det med tilbake til der jeg hadde gravd leira. Så begynte jeg å spare på det. Jeg tenker på det som et biprodukter som trengs i utforskningen videre som også refererer til andre biprodukt fra gruvedrift som pågår nå, som illit, granat, slagg og flyveaske. Jeg prøver å 3Dprinte med Sendstad-slagget som er silt med kjøkkensil, men selv den er for grov for det rigide skrusystemet inne i 3D printerhjernen. Det skurrer og setter seg fast. Jeg bygger opp formen for hånd med den grove massa og setter det sammen med det 3Dprintede mens jeg tenker på hvordan jeg kan tilpasse maskina til det grove, ujevne og uforutsigbare.