.

.

.

.

.

.

.



In That Dark Night

Music & a short film by Jonas Sjøvaag

 

Add to your library here: orcd.co/in-that-dark-night

 

Film, edit and grading by Pierluca Taranta

Music: Jonas Sjøvaag, Andreas Ulvo, Mats Eilertsen



 

Tekst:



1) In that dark
night, as we set
sail, with a wish to ride the
gale, waves breaking in our
trail. What offers the
sea? A vast mirror-like
plain. We’re lighting matches in the
rain. Something holds us back,
again

 

Ref.: What are the odds and ends, you
say. Challenge what might come your
way. Feet steady on the floor, like a bouncer at the
door. Keeping track of
all


2) Still in the
wait, eager to
move. For the wind to cut
through. For anything
new. Tread swift and
light. Eyes open
wide, small waves on either
side. Just you, under the
sky

Ref.: Instrumentalvers

 

Bridge: All moments disappear

They have been, while were we are
and what you think of here
will be forgotten and unclear

No moon, no stars
in the June night sky, or in
the evenings of July
Here comes yet another day

 

Outro: ://: What are the odds and ends
Challenge what might come your way ://:

  


 

Fra Facebookpost / 23.01.23

 

Som nevnt kommer det en ny single snart. Den heter In That Dark Night, og er slags powerballad, eller noe, der Andreas Ulvo spiller piano, og Max Eilert (Mats Eilertsen) spiller bass. Ingen gjesteartister denne gangen, men til gjengjeld spiller jeg solo sjøl, til og med på trommemaskin. Jeg knotter og ratter et stykke inni der, og lager så fine blip og blop-lyder at hjelpes... Pluss i boka til den som identifiserer hvilken trommemaskin som er sampla i høydepunktet etter soloen.

 

Her er forresten coveret. Det er ganske fint, synes jeg, og er altså ( ) laget ved hjelp av KI, som jo er noe nytt og gøy alle leker med nå. Jeg har brukt flere iterasjoner av KI i mange år allerede, som verktøy og sparringspartner, og det jeg synes er mest interessant er hvordan en slik bruk gjør at den kreative prosessen blir en underlig og uoversiktlig dialog med meg selv, og hvordan jeg på den måten kan rusle gjennom, om ikke utilgjengelige akkurat, så gjengrodde, eller til nå ubrukte, stier i hjernen.

 

At det er vanskelig å stadig komme opp med noe nytt er en problemstilling som er kjent for de fleste. På ett eller annet tidspunkt blir man gjerne sittende og skrive den samme låta, tegne den samme tegningen, eller skrive den samme teksten. Det er vel fordi man, etterhvert som man "finner sin lyd", eller "finner sitt uttrykk", strengt tatt trener de samme synapsene om igjen og om igjen. En effekt av det er at man får enormt god kontroll på det man har valgt å fokusere på, men en sideeffekt er nettopp det at man står i fare for å repetere, og å gjøre om igjen, noe man strengt tatt har gjort før.

 

Så spørs det da, om det er noe man vil eller ikke. Det finnes tusenvis av vellykkede eksempler på begge disse måtene å utvikle seg på, og det dreier seg vel hovedsakelig om hva man selv foretrekker. For min del trives jeg godt med å tråkke utenfor stien, spesielt hvis jeg vet hvordan jeg skal komme meg tilbake igjen, i hvert fall tilbake til en sti som ligner. Det er sånn dette coveret er laget. Idéen er min, produksjonen er min, fargene er mine, tilpasningen er min. Men akkurat hvordan det ble seende ut er formet av en tur ut på en sti som KI pekte på, der jeg ikke hadde helt kontroll, og så jobbet jeg videre med det jeg fant der.

 

Det blir ikke nytt av seg selv, men jeg har tatt stilling til min egen idé og kikket på den fra et sted som jeg sannsynligvis ikke hadde oppdaget i det villnisset vi alle har i hodet. Om ikke annet er det dermed en variant, i hvert fall, som attpåtil var overraskende å se på for meg også, selv om den ikke hadde vært der uten at jeg hadde initiert det først, noe som gjør hele prosessen ganske interessant. Høna og egget, på en måte.

Synes også det er et poeng å huske på at KI bare er en resirkulering av alt som allerede finnes. Det oppstår derfor ikke noe nytt når halve internett sitter og lager fantasy-lookalikes i super detailed 8K ultra hd på Midjourney. ChatGPT kan heller ikke skrive en bok. Om den er for barn eller voksne, repeterer den bare ord etter et gitt mønster, og det mønsteret, det kommer fra mennesker.

 

Det disse verktøyene kan er å se på alle andre eksisterende objekter med samme referanse, og så prøve å lage noe som ligner. Det er der forskjellen mellom oss og KI ligger. Vi kan velge å lage noe helt annet enn referansen. Eller vi kan, dersom vi ikke utvider referansebegrepet ut i det surrealistiske, velge å lage noe som ikke refererer til noe i det hele tatt. Man må ikke male en blomst. Eller tegne en bil. Eller synge en tone. Faktisk kan vi synge en buss, tegne en C# og male uten maling. Bare spør Torgrim (Sollid), for eksempel, eller sjekk hva Kurt Schwitters holdt på med.

Nye idéer må vi fortsatt belage oss på å komme opp med sjøl. Og siden idéer implisitt er et uttrykk for en mening, kan ingen andre enn de av oss som er villige til å gjøre noe annet være med på å lage de idéene. Som Jørgen (Munkeby) sier: Everyone plays fast? Play slow! Everyone’s wearing black? Wear yellow!

 

Hvis man lever av å lage kopier går man kanskje en trangere fremtid i møte, men hvis det er det man har brukt livet sitt på er det kanskje også ett fett om man forhandler pynt eller støvsugere, bakgrunnsmusikk eller appelsiner. Tenker det går seg til. Å lage noe som ikke gir mening for en sjøl er et tre som faller uten at noen er der. Det er bare bølger i lufta. En fysisk hendelse uten mottager. Det er der KI bor, og det er det KI er.

 

Uten oss, ingen mening. Har man noe å si, er det bare å si det, på sitt eget vis, som en klok pianist en gang fant ut.

 

- Jonas Sjøvaag, 2023


 

Fra Facebookpost / 19.01.23

Hadde min debut som regissør 🎬 igår! Det var en morsom happening etter noen dager jeg stort sett har brukt på å finne utav hva som egentlig skal til for å fortelle en sju minutter lang historie med video, der historien er løst basert på en låt som slippes 27. januar. Planlegger jevn spamming frem til da, her finnes mange elementer å ta tak i 🎥 🎛️ 🎧 🎚️🎼

 

Men, før videoen kan lages skal historien skrives ned, og elementene som forteller den skal identifiseres. Så skal det planlegges, forfines, endres og tilpasses, og så funker ikke location #1. Derfor må alt skrives om, til location #2, som gjør at historien endres, og må tenkes gjennom fra starten av.

Gamle storyboards ut av vinduet. Tegne nye. Skrive mer. Finne rekvisitter. Kutte ut rekvisitter. Sette av tid. Hente stasj.

 

Bære.
Rydde.
Trykke rec.
Instruere.

 

Og så innse at alt jeg trodde var helt innlysende, overhodet ikke er innlysende for noen andre enn meg. Som ikke er så rart, egentlig, for det er ingenting som egentlig er helt åpenbart, alt er bare kontekst og fortolkning, kroppspråk og underforstått mening. Og andre ting som teaterfolket vet veldig mye mer om. Men, gøy å få prøvd seg, og interessant å stå å prate og dirigere skuespillerne gjennom samme scene en hævv ganger, og å oppdage hvordan forløpet setter seg og at gestalteriet blir tydeligere for hvert take.

 

Alt det jeg har gjort dreier seg dessuten bare om innholdet. I tillegg skal det filmes, som er en verden i seg selv. Heldigvis har Pierluca Taranta full styring der, i tillegg til et lager av nødvendig utstyr som tilsynelatende aldri går tomt.

 

Video og låt slippes 27 altså januar.

 


.

.

.

.

.

.