Jeg snakker generelt mye om linjer, pust, drag i (tradisjons)musikk som noe vesentlig, viktig for meg. Noe som står ut som et særtrekk som trekker meg mot tradisjonsmusikken som form. Det horisontale linjespillet, har jeg flere ganger skrevet.

Denne logoen til Norsk kvedarforum, utforma av kunstner Hanne Borchgrevink med tittelen 'Å vi du stevjast...' synes jeg sier så mye om dette linjespillet jeg prøver å beskrive. 

Og likefullt: når jeg ser videoen av leitearbeidet i Fjellrosa, er det helt andre ting jeg fanges av enn dette linjespillet. Harmonier, eller kanskje mer presist, dissonanser, i form av ulike grep, og med variasjoner i noen tonetrinn, for eksempel tonen g' og g'', som har kvartfunksjon i de fleste slåttene på stemminga 'oppstilt', den vanligste stemminga i hardingfelerepertoaret, stemt a-d'-a'-e''. De aller fleste slåttene på denne stemminga går altså i D, med enkelte forflytninger til A underveis i slåtten. Slåttene som hører til i denne harmoniske familien har gjennomgående varierende 4. trinn, fra "vanlig" g, til en "høy" giss, ulike fargeavskygninger imellom. Dette spillet mellom fargene her synes jeg skaper en spenning, noe som dirrer, en energi av noe som holdes oppe i det tvetydige og som ikke lander på noen grunntone eller på noe jorda, trygt eller definert. Dette uvisse, tvetydige trekkes jeg mot, her opplever jeg at musikk blir språket for følelsene mellom ordene, mellom det kjente. Noe som står støtt i sin uvisshet, kanskje.

Gjennom det siste året har senebetennelse i begge skuldre påvirka meg på så mange måter, og det har også påvirka hvordan jeg har kunnet spille. Jeg har blitt kjent med slåttene, og mine egne musikalske preferanser, på nye måter. Alt som jeg er glad i av utforminger av linjene, ornamentikk, har jeg i lange perioder vært avskåret fra å spille. Fingrene har ikke vært med på leiken, kort og godt. Det som var igjen, som jeg kunne spille, var beingrinda til slåtten, melodilinjene, som står igjen som nakne trestammer uten flettverket av ornamenter som lager former og gir retning til linjene. Jeg har oppdaga at de melodiske motivene i slåttene, som jeg tenker at jeg er så knytta til, oppleves stivt og kantete uten ornamentene. Men nå har jeg begynt å like de enkle, uthogde melodimotivene også. Å avkle en slått ornamenter, forsiringer, grep, rytmiske forskyvninger er som å bli kjent med grunnmuren for første gang. Det er merkverdig at det er slik, men en blir bevisst de mange lag med attributter som hører til reisverket i en slått, og hva som sammen resulterer i en kompleksitet som kan være vanskelig å dekode for et utrent øre. 

Uansett er det tydelig for meg at klangfarger i enkelte harmonier bærer energier som jeg trekkes mot, som jeg føler 'naturlig sympati' for, som Geir Kirkebøen skriver om i boka 'Hva er intuisjon'. Jeg kan ikke si om det er differenstoner som skaper denne energien, eller spesielle overtoner som blir framheva. Alt jeg kan si er at det dirrende, spenningsskapende i klangen gir meg lyst til å stanse, lytte og fabulere med fela. Lasse Thoresen snakker om 'utkrystallisering', og jeg tenker at noe av det jeg jobber med i felefabuleringene mine, er utkrystallisering, der jeg henter ut noe, setter forstørrelsesglasset på det, vender tilbake til temaet, lytter til klangen. Pausene i musikken gir rom for å høre det jeg lytter til, gir insentiver til hva som følger, eller om noe følger. 

Selv tenker jeg at det jeg spiller ligger nært opp til tradisjonen. Strøkfigurer ligger tett opp til slåttetradisjonen, tonekvaliteten jeg henter ut ligger for en stor del nært opp til tradisjonen. Jeg liker en krisp, ullen tone man får av å la tonen gli ut sakte, svakt mot slutten av strøket, det er en liten kontrast til slåtteestetikken, men jeg vil ikke si at den bryter. Grepene og tonegangene jeg bruker er i all hovedsak henta fra slåtten. Jeg har ikke henta inn stiltrekk fra andre musikktradisjoner som klassisk, samtidsmusikk, populærmusikk eller andre folkemusikktradisjoner. Jeg har laga en skisse i springartakt og en i gangartakt (2/4), begge deler rytmiseringer som hører til i tradisjonen. En skisse i rubato-fraseringer skiller seg lite fra visetone-tradisjonen på hardingfele. 

Samtidig mener jeg at det jeg spiller er klare stilbrudd med tradisjonen. Hva dreier det seg om? I bunn og grunn er det bruddet med slåttefortellingen. Melodiske bevegelser, klangkombinasjoner, ornamentfigurer opptrer i en sammenheng i en slått, det er bestanddeler som inngår i en helhet. Uten flyten i fortellingen, uten melodilinja til ornamentene eller grepene, mister fortellingen sin retning. Pauser i tradisjonsmusikken bryter med dansefunksjonen til en stor del av repertoaret, og vil også oppleves pretensiøst og som en brudd med en naturlighet i musikken, selv i lyarslått– og visetonerepertoaret. I det hvilende, tilbakevendende, repetitive, ikke-konkluderte opplever jeg selv et slektskap med minimalismen.

Jeg opplever endel diskusjon rundt hvorvidt forskjellig ny folkemusikk er genuint nyskapende, og om hvordan den plasserer seg i forhold til tradisjonen. Etter min mening skjer det veldig mye spennende nybrottsarbeid blant folkemusikere i dag, og det er fint å høre at det låter såpass ulikt. Noen motetrekk er det, og akkurat nå er såkalt 'skeiv tonalitet', eller tonale variasjoner utover den tempererte skalaen, et svært hørbart trekk blant mange musikere. At moter kommer og går, også i tradisjonsmusikken, er helt naturlig, når toneangivende musikere presenterer noe som låter annerledes og friskt, og som andre ønsker å tilnærme seg. Selv savner jeg musikere som jobber mer nyskapende i tradisjonen, med å forme det tradisjonelle repertoaret om med virkemidler henta fra tradisjonsmusikken. Et slikt arbeid er utakknemlig, fordi svært få hører det nyskapende utenfor de som er kjent med tradisjonen, og en oppfattes gjerne som en traurig tradisjonalist. I tillegg venter ingen kroner fra bestillingsverksmidler, TONO eller andre instanser venter. Men tradisjonen trenger å vris og vrenges innenfra om den skal bevare sin vitalitet i uttrykket, jeg mener forandring er i tradisjonsmusikkens natur, den har alltid plukka opp trender fra samtiden. Så er spørsmålet om jeg har endra tradisjonen innenfra i mine foreløpige skisser. Jeg tenker kanskje at svaret er både ja og nei, avhengig av hvilke perspektiver enn tar og av den som hører. 

Fabuleringene kan høres under, i noen skisser som alle tre tar utgangspunkt i slåtten Fjellrosa. 

Et forsøk på å lage noe nytt av springaren Fjellrosa

Drag. Hvis jeg skal forsøke med ett ord å beskrive slåtten Fjellrosa, så er det ‘drag’. Og jeg kan ikke uten videre utdjupe hva det betyr, men jeg skal forsøke. I videoen over spiller jeg Fjellrosa omtrent slik jeg lærte den av Einar Løndal.

Jeg er opplært i en tradisjon der slåttefortelleren er avgjørende. Det har også blitt et avgjørende trekk for min del når jeg lytter; det å høre en eller annen fortellende kraft, en vilje gjennom slåtten. Uten evnen til å dra lytteren gjennom en musikalsk fortelling, er slåtten i beste fall slett utført. Min lærer sa alltid at ‘ein må ha foredrag i slåtten’, som, slik jeg tolker det, var hans måte å sette ord på fortelleren.

Men hvordan forteller man en slått? Gjør ikke alle som spiller gjennom en slått, eller hva som helst slags musikk, det? Hva er det som gjør at noen forteller en slått, mens andre spiller den uten det fortellende aspektet? Og hvorfor har det en verdi at musikken skal fortelle noe, den som kanskje har sin misjon i å nettopp ikke være et verbalt språk, som overlater til lytteren å tolke?

Mange spørsmål. Først litt mer om Fjellrosa. Slåtten er ikke spesielt gammel, sjøl om grunnmotivene i slåtten helt sikkert har eldre røtter, slik det er med så mangt av slåttespelet. Eksempler på slektskap er slåtten Jondølen på 'halvt forstemt': scordatura g-c'-a'-e'', eller Springar frå Heddal på nedstilt: felestemmingen g-d’-a’-e’’. De har melodiske motiv som er i slektskap med Fjellrosa, likeså slåttestevene Snillan jenta mi og I dag vil eg til Jondal og fri.  

Den helheten som slåtten Fjellrosa representerer, skal være komponert av Lars Fykerud (1860–1902), og inspirasjonen bak slåtten var moras spel på sjøfløyte, som han hørte da han var på stølen med ho i Såemsåsen i Tinn. Sjøfløytespelet har lange, strømmende linjer. Når en hører opptak med gamle sjøfløytespillere, hører enn motiver i en lang, pustende strøm av toner, med ornamenter som former linjene i triller og forslag. Når et motiv, et drag er spilt, kan en høre hvordan spilleren hiver etter pusten, og gjør seg klar for en ny strøm. Det kan en også høre i et opptak med sjøfløytespilleren Sveinung Bamle fra Heddal, som hadde lært direkte av Torbjørg Larsdotter Fykerud, mor til Lars Fykerud. Hva slags ideal ligger bak en slik tonestrøm, der det synes så viktig at tonene er i en strøm, at tonene følger langs en pust, snarere enn å stå ved siden av hverandre i en mer atskilt, vertikal form? Jeg hører felebogens drag i pusten til sjøfløytespilleren, men kanskje hører jeg også kvedarens malende strøm i framføringa. 'Tonestrømminga', kalte kvedaren Ingvill Marit Garnås det da vi snakka om dette nylig.

Å skrive ‘kvedaren’ framfor ‘folkesangeren’ er med på å understreke dette med en malende strøm: Om kveding er betegnelsen på å synge et definert repertoar innen folkesang-sjangeren, som stev, eller om kveding er betegnelsen på en defintert stil, der nettopp denne malende strømmen er fremste kjennetegn, er litt uklart for meg, og flere med meg. For meg personlig er det siste viktigst for å betegne en kvedar; en som synger melismatisk og i lange malende strømmer, linjer som føres med et drag fra start til slutt av motivet. Blant kvedere har det vært et ideal å holde pusten gjennom motivene, og hører en opptak med for eksempel ballade-kvedaren Margit Tveiten, hører en at ho, sjøl som eldre kvedar, ikke puster gjennom en hel strofe (et balladevers). Hele strofa, fortellingen, går i en strøm. Det blir litt historien om høna og egget å spørre seg videre om Fjellrosa er inspirert av draget i sjøfløytestilen, vokalstilen eller felestilen via sjøfløytestilen. Det vesentlige er at den har dette draget av linjer langs en pust gjennom hele slåtten. Noe syngende som kastes ut, og en opplevelse av et drag fra første tone. Første strofe kastes opp i lufta, og noe står på spill fra første tone. Bæres strofene gjennom hele slåtten, eller faller de ned? Jeg tror det er her noe av slåttefortellingen i Fjellrosa ligger.

Det er en fin linje mellom det fortellende, det dragende løftet gjennom slåtten, og det overdrevne, manierte, pretensiøse og ikke minst passivt kopierte gester av eldre forbilder. Jeg tenker tilbake til et besøk i en aldersbolig for 30 år siden. Det var historikeren og forfatteren Gudrun Hovde Gvåle fra Tuddal jeg besøkte, ei eldre dame som jeg nettopp hadde fått vite at også spilte litt fele. Det gjorde jo bortimot annenhver person fra Tuddal på begynnelsen av 1900–tallet (ho var født i 1914) så det var ikke så spesielt. Gudrun fortalte velvillig, og spilte også litt for meg. Jeg hørte raskt at spelet hennes hadde vært til husbruk. Det var ikke en god utøver jeg hørte, men ei som virkelig hadde glede av å spille for seg sjøl. Og det ho spilte, var valser og reinlendere. Ho, som kom fra bygda Tuddal, med så rike slåtteformer av det eldre bygdespelet, var totalt uinteressert i dette stoffet. ‘Eg syns dem slåttein e noko ordentleg mannfolkkyt [mannfolkskryt]’.

Ordet mannfolkkyt har jeg aldri kunnet glemme. Jeg har aldri hørt noen andre bruke uttrykket om slåttespel, derimot har jeg flere ganger hørt uttrykket blondespel (jeg har til og med brukt det sjøl), som et nedsettende uttrykk om for søtt og finslig spel, med klare konnotasjoner til noe feminint. Uten å gå langt inn på det, tror jeg en kan si at det slåttekjennerne har definert som godt spel, har vært knytta opp til maskuline kvaliteter. Og Lars Fykerud, opphavsmannen bak Fjellrosa, er omtalt som en myndig, karismatisk musiker med sterk sceneappell. Breiskuldra, stor, atletisk og maskulin. Så er det interessant at bak dette maskuline, voldsomme uttrykket, står det en unnselig kvinne og spiller sjøfløyte. Historien gjentar seg i så mange slåttehistorier. Bak den voldsomme mannen og hans storspel finnes en mor, bestemor, søster, som har sunget eller spilt slåtten for felespilleren.

Dette ordparet, feminint og maskulint, resonnerer i meg når jeg hører, spiller eller tenker på Fjellrosa, i likhet med mange slåtter. Det voldsomme, maskuline i draget gjennom slåtten – en blanding av melodiske bevegelser i oppadgående bevegelser synkront med bogens fraseringsmønster, før mønsteret snur og vender nedover. Men der noen snakker om slåttespel som stadige spørsmål og svar, og svaret gjerne bringer melodien tilbake til grunntonen eller kvinten, er det i Fjellrosa mer en følelse av stadige spørsmål, og svarene lar vente på seg. Alt dette som kastes opp i lufta, og beveger seg i tonelinjer gjennom lufta, faller mindre ned til jordsmonnet enn mange andre slåtter. Kanskje er det her løftet, spenningen og draget i slåtten skapes.

Og samtidig er det noe utprega feminint i slåtten, i måten linjene formes på, med ornamenter som er helt grunnleggende for å drive slåtten fram og skape liv og noe sterkt formbart. Slåttemotivene er som en leirklump som ber om å bli forma i stadig nye linjer og avrunda kanter gjennom ornamentene. Hvordan felespillere ornamenterer, er svært ulikt. Enkelte har én type triller de bruker i alle slåtter, andre har et større utvalg av ornamenter. Fjellrosa er en slått som krever god artikulasjon av ornamentene, og at en behersker ulike typer ornamenter. Det er noe omstendelig, noe svært detaljert, mye informasjon på liten plass som er avhengig av å framføres presist om det ikke skal resultere i en graut av toner, slitsomt å høre på, umulig å prosessere for lytteren. Det vesentlige er vel at ornamentene forsterker de melodiske linjene, at de låter som noe som springer ut av det melodiske som et nødvendig forsterkende element, snarere enn noe som er klistra på til pynt utenfra. Hvorfor oppleves den sterke ornamentbruken i slåtten som feminint, og draget som maskulint? Det sier vel mer om meg, og om kulturen, enn om musikken.

Et slikt ordpar oppleves begrensende musikalsk, og tar heller ikke hensyn til alle nyanser mellom det feminine og det maskuline, men som kvinne kan en likevel kjenne seg som en gjest i slåtteverdenen. Forestillingen om at slåttespel primært er et maskulint uttrykk sitter så sterkt i språket rundt slåttespelet. Det er underlig at 48 år gammel kvinne å kjenner disse rammene i beinmargen, men når jeg tenker tilbake, kjennes det som at jeg har jobba hardt for anerkjennelse langs et maskulint parameter, og at som kvinne er det lett å strebe etter å spille godt nok langs opptråkka stier for å motta denne anerkjennelsen. Og kanskje er det litt av grunnen til at mange kvinnelige felespillere er mer profilerte for arbeid som går ut av slåttetradisjonen. Jeg vet ikke. Men jeg kjenner at det trekker i meg å finne noe eget, en egendefinert stil som tar vare på draget i slåtten, men kanskje gir draget en annen karakter? Noe mer undrende, der den gamle slåtten graviterer trygt mot grunntonen. Noe mer spørrende, der slåtten virker å ha alle svar. Det er vel det jeg jobber med her i videoene under.