Her ser vi en endring i rekkefølge på notene innad i struktur 5 og 7. For å gjøre en sammenligning med tallrekka: så lenge vi har en gruppering av individuelle tall tilgjengelig i hukommelsen, klarer vi også å snu grupperingen med lite anstrengelse, 1888 blir til 8881.
På samme måte som Struktur 1, må denne også tilpasses dersom man skal oppnå det samme melodiske målet men spilles på G og B strengen:
For å holde styr på strukturene i henhold til oppgaven, har jeg navngitt de med tall. Jeg bruker ikke disse tallene i praksis. Bildene og lydopptakene som representerer strukturene er laget av meg.
Her ser vi at strukturen blir flyttet to strenger ned, også en streng opp og en halvtone ned. Dette gir ikke så mye mening harmonisk, siden det ikke representerer en konkret skala eller en akkord, men den gir mening systematisk, mer som et gjentagende mønster. Denne strukturen har jeg brukt for å bevisst spille «utenfor», det vil si å aktivt spille noe annet enn det som «passer» til akkorden som blir spilt under improviseringen. Dette har en funksjon om å skape dissonans, samtidig som man skaper en sekvensering.
Denne strukturen er nesten den samme som struktur 1, bare at tersen er flyttet slik at den representerer en moll-arpeggio. På samme måte som struktur 1, kan denne bli brukt til å gjenskape diverse akkorder. Si at vi fortsatt er i G-dur, så vil molltreklangene innad i tonearten være Am, Dm, Em vist slik:
Denne strukturen representerer en dur-treklang spilt tone for tone og på to strenger. Første tonen er grunntonen, den andre er tersen og den tredje er kvinten. Siden denne strukturen representerer en treklang, oppstår den ofte innad i diverse arpeggioer, som igjen er noe jeg spiller ofte for å understreke harmonikken til akkorden som spilles under improviseringen. I dette eksemplet starter strukturen på G og representerer derfor en G-dur treklang.
4.2.2 Flytting/Repitisjon
En måte å oppnå sekvenser innad i improviseringer er å ta motiver/idéer og repetere dem på forskjellige «steder» på gitarbrettet. Dette kan blant annet bidra til å skape en følelse av repetisjon og helhet i linjene. Siden strukturene jeg har presentert så langt er «faste» former på gitarbrettet, er det en mulighet for å flytte dem rundt for å oppnå nettopp dette.
La oss ta struktur 1 som eksempel. I et tilfelle med improvisering over en dominant akkord (eksempel G7), vil struktur 1 passe fint hvis den starter på en G for å nettopp understreke treklangen G-dur. Men hvis vi i tillegg er klar over effekten til tritonussubstitusjoner, kan vi spørre oss selv om denne strukturen hadde fungert hvis den hadde startet på Db (tritonus til G). Svaret er at den skaper en 7b5b9-stemning til G, som jeg personlig synes kan være en fin måte å oppnå dissonans/resonans på, ved for eksempel å bruke denne strukturen på dominantakkorder som løser seg opp til tonika.
Siden intervallet fra G til Db og fra Db til G er det samme, åpner dette opp for en mulighet til å flytte strukturen systematisk oppover gitarbrettet som vist slik:
Når det kommer til å manipulere strukturer, snakker vi om å aktivt gjøre endringer som passer til øyeblikket, som for eksempel en call & response til kompet, eller for å skape en sekvensering med noe du spilte tidligere for å skape en bedre flyt i spillingen. Noen ganger er det ikke den konkrete strukturen som oppstår i øyeblikket under en improvisasjon, men heller selve idéen bak strukturen. Dette kan føre til at man tar utgangspunkt i strukturen men spiller den på en slik måte at det som spilles blir til noe annet.
Dette mener jeg er en del av hovedessensen i det å improvisere: å ta utgangspunkt i innøvde fraser, men samtidig være fleksibel nok til å kunne tilpasse dem til musikken. Noen eksempler på manipulering av strukturer kan være å:
Strukturene over representerer akkordene G, C, D. Hvis den underliggende akkorden er G-dur og jeg spiller struktur 1 som for eksempel en D-dur, vil jeg skape en Gmaj9 følelse, siden en Gmaj9 er bygd på en G dur og en D dur.
Dette er en struktur bestående av tre noter som er spilt på den samme strengen. Alle notene har et interval på en heltone mellom seg, som kan representere deler av forskjellige skalaer, for eksempel starten på en dur-skala.
Samme som struktur 5, men med et halvtone interval istedet for heltone. Denne kan derfor representere durskala fra det tredje eller syvende trinnet i durskalaen.
På samme måte som struktur 5 og 6, består denne av tre noter per streng, men med et bevisst "hopp" mellom strenger. Dette er for å unngå en følelse av at man spiller skalaer opp og ned, noe jeg ikke synes er så interessant. Med denne strukturen kan man starte på en dur-ters på E-strengen eller på en høy syver på B-strengen for at strukturen skal representere en dur-skala. Alternativt kan man starte på en kvint på E-strengen eller et sekund på B-strengen for at strukturen skal representere en moll-skala.
På samme måte som struktur 4, er denne også ment for å flyttes, samtidig som man skaper en femmer-gruppert 8-dels eller 16-dels følelse. Strukturen spiller veldig mye på kromatikk, så den er fin å bruke for å skape en følelse av å spille «utenfor», samtidig som man «skal et sted».
Denne strukturen har jeg «stjålet» fra Allan Holdsworth. Etter å ha transkribert hans solo på «Sixteen Men of Tain», har jeg begynt å ta i bruk enkle deler (slik som denne strukturen) i egen improvisasjon, spontant.
Ved å kutte i strukturen, spiller man bare deler av strukturen og ikke hele. Dette kan være lønnsomt hvis man for eksempel skal avslutte en linje på eneren i takten og det ikke er nok plass til å fullføre hele strukturen i øyeblikket, eller hvis det er nok rom til å kutte midt i strukturen og utføre den på nytt slik at man lander på eneren i takten på den måten.
I dette kapitlet skal jeg presentere eksempler på strukturer, hva man kan gjøre med de og samtidig knytte de opp mot teori.
Tenk tilbake på eksperimentet med tallrekken. Klarer du å gjenskape tallene fra minnet?
1 1 2 2 0 2 0 1 8 8 1 1 8 8 8 0 0 7 2 0 2 5
Hvis ja, vil jeg anta at du husker grupperingene (112, 2020, 1881 osv...) og ikke en serie med individuelle tall. Dette er for å hjelpe å illustrere hvordan jeg som gitarist ser på strukturer når jeg improviserer. Se for deg at hver av disse tallene representerer en tone på gitaren, og at hele tonerekka utgjør en melodi som oppstår under en improvisasjon.
På samme måte som grupperingene av tall ble hentet fra langtidshukommelsen i ditt tilfelle, blir grupperingene av toner (strukturer) hentet fra langtidshukommelsen og gjort tilgjengelig i mitt tilfelle. Dette er ifølge Passer & Smith (2019) fordi vi legger en mening til grupperingene, og ikke til de individuelle delene, på samme måte som du leser ord i stedet for individuelle bokstaver. Dermed blir grupperingene lagret bedre i langtidshukommelsen og kan lettere hentes inn i bevisstheten. La oss se på noen strukturer jeg har formet meg som gitarist.
Denne strukturen representerer både et mollters intervall, kromatikk og en dur treklang. Denne er "ment" for å gjentas og flyttes som 8 eller 16-dels noter for å skape en følelse av grupperinger av 5, siden denne strukturen består av 5 noter.
Denne strukturen har jeg "stjålet" fra Jonathan Kreisberg, etter å ha hørt på hans (Kreisberg, 2004) versjon av Summertime:
4.2.1 Plassering
I praksis vil bruk av strukturer først og fremst være diktert av harmonisk oversikt. Kunnskap om harmonikken som skal improviseres over, samt en intuitiv forståelse for hvilke muligheter og hvordan de kan se ut på gitarbrettet, kan være avgjørende. For eksempel, la oss si at den underliggende harmonikken er G og jeg skal spille struktur 1. Da må jeg:
- Vite at den underliggende harmonikken er G
- Vite at Struktur 1 representerer en G-treklang
- Vite hvor G ligger på gitarbrettet
På en måte kan denne prosessen sammenlignes med et puslespill, i den grad at vi kan se at struktur 1 «passer inn» flere steder på gitarbrettet innenfor tonearten, og kan derfor spilles med en forsikring om at det klaffer harmonisk.
La oss tenke tilbake til tallrekka. Innenfor psykologi er konseptet «chunking» brukt for å beskrive det å samle flere deler informasjon om til én enkel bit informasjon, og for å anvende den teorien til tallrekka brukte jeg en metafor om å se på grupperingene av tall som ord i stedet for individuelle bokstaver.
I tilfellet med struktur 11 er den bestående av allerede eksisterende grupperinger (struktur 1), og kan dermed tolkes som en «chunking av chunksene». For å videre utdype denne metaforen, er det som å ta individuelle ord og gruppere dem om til setninger.
Siden struktur 11 er bygd på repetisjoner av struktur 1, er det også en mulighet for å skape assosiasjoner mellom struktur 11 og 1. Her vil det oppstå en assosiasjon mellom konsepter, som ifølge Passer & Smith (2019) er positivt for hvordan de lagres i langtidshukommelsen.
For å skape en enda sterkere innkoding av strukturen, kan vi skape flere assosiasjoner til strukturen ved å knytte den opp mot andre konsepter. For eksempel kan vi gi strukturen en harmonisk verdi, som i dette eksemplet er 7b5b9. I en improvisasjonssammenheng der en 7b5b9-akkord oppstår, kan da denne strukturen falle intuitivt til deg på grunn av assosiasjonen mellom de to konseptene. Et annet eksempel på å assosiere konsepter kan være å se på hvordan strukturen ser ut på gitarbrettet, ved å legge merke til dens figur. Struktur 11 går skrått oppover til høyre.
Ved å kombinere diverse strukturer kan vi også oppnå nye strukturer. I mitt tilfelle er dette noe jeg pleier å gjøre ofte i en improvisasjonssammenheng, og «regelmessig» bruk av respektive strukturer som kommer konsekvent etter hverandre har dannet nye helhetlige strukturer. Disse er ofte limt direkte sammen, eller inneholder noen ekstra toner som styrker sammenhengen. Dette styrker også både assosiasjonen mellom de respektive strukturene og den nye.
Når vi modifiserer strukturer, er det noe jeg henviser til som å ha frihet til å endre innad i strukturen. Dette kan for eksempel være å legge til noen ekstra noter, bytte rekkefølge på to av notene, eller ta andre friheter innenfor strukturens hovedidé. Hovedpoenget med dette er å unngå at spillingen blir for repeterende: hvis vi spiller den samme strukturen om og om igjen kan improviseringen bli tolket som forutsigbar, blant annet. Så lenge hovedidéen til strukturen er til stede, pleier jeg å ta friheten til å gjøre små justeringer i øyeblikket av en improvisasjon.
Her vil jeg understreke at dersom man modifiserer innad i en struktur, spiller man ikke lenger den strukturen man originalt tok utgangspunkt i. Siden man spiller noe man nødvendigvis ikke er «kjent med», eller med andre ord spiller en sekvens av noter som medfører en motorisk aktivitet som man har lite kjenskap til, kan det medføre at man ender opp med å spille feil, eller «sloppy». Hvis man modifiserer i strukturen på en måte slik at det samsvarer med hva du har motorisk overskudd til å utføre, burde det gå fint. I en slik situasjon vil jeg argumentere for at strukturene ikke lenger er noe man har motorisk kjenskap til, men heller har meningsmessig en ramme av noter man har frihet til å være kreativ innenfor.
Struktur 1 må av og til ta hensyn til intervallet mellom G og B-strengen. Dette intervallet er på fire halvtoner i stedet for fem, som er intervallet mellom de andre strengene. For å oppnå det samme melodiske målet med strukturen som spiller mellom strengene G og B må strukturen derfor endres, noe som igjen gir en ny struktur:
Dette er en struktur som består av 5 toner, og som er veldig lett å innarbeide i linjer og kan spilles over nesten hva som helst harmonisk sett gitt dens kromatiske natur. I en improvisatorisk sammenheng trenger jeg ikke å huske alle de fem tonene. Som demonstrert i eksemplet med tallrekken er denne strukturen kodet som én meningsfull bit informasjon og kan dermed fremkalles intuitivt og med lite anstrengelse.
Denne spesifikke strukturen er gitt dens kromatiske natur veldig fin for å «ta meg fra et sted til et annet» i en melodisk forstand. Hvis det nærmer seg et akkordbytte, kan denne strukturen være en smidig overgang for å for eksempel lande på en ny akkord.
Denne strukturen representerer pentatonskalaen, spilt oppover. For at denne skal spilles på andre strenger, må den tilpasses. Pentaton skalaen er ofte assosiert med blant annet blues og rock, og er en fin mulighet i mange tilfeller.
Struktur 14 er en kombinasjon av struktur 1 (markert i blå) og struktur 3 (markert i grønn), og noen mellomnoter (markert rød).
I dette tilfellet er struktur 14 en kombinasjon av to andre strukturer (1,3) pluss noen noter som både limer dem sammen og avslutter linjen. Struktur 1 blir spilt tre ganger, og struktur 3 blir spilt to ganger. Ved refleksjon og lytting av opptak hvor jeg improviserer, vil jeg si at dette eksemplet er noe som har oppstått flere ganger, og har av den grunn blitt en egen struktur som er intuitiv for meg å utføre.
Videre har det blitt veldig naturlig for meg å spille struktur 3 etter å ha spilt struktur 1, og kan ofte skje «automatisk» på grunn av assosiasjonen i motorminnet, selv om jeg ikke spiller struktur 14. Kombinering av strukturer kan også oppstå i en improvisasjon, uten at de nødvendigvis former nye strukturer. Her vil jeg presisere at jeg mener kombinasjonen må ta plass innad i en linje, med andre ord oppstå mellom to pauser i spillingen for at det skal telles som en kombinasjon av strukturer. Som i eksemplet med struktur 14, kan kombinasjonen være supplert med noter mellom, eller være direkte lenket.
Det finnes flere 4-klang arpeggioer som er bygd på andre 3-klang-arpeggioer innad også. For eksempel, dersom vi starter Cmaj9-arpeggioen på det andre trinnet, vil vi få en Em7 arpeggio, som igjen har G-dur enheten «inni seg». I en situasjon hvor man skal lære seg diverse 4-klang arpeggios, vil veien da være kort hvis man allerede kan spille struktur 1 intuitivt – det er bare å lære seg og legge til de tonene som kommer før eller etter for å skape 4-klangen.
Vi kan med dette også trekke en tråd til en improvisasjonssammenheng, hvor intuitiv bruk av struktur 1 kan hjelpe å skape diverse 4-klang følelser, ved bevisst plassering av toner som kommer før og etter.
Innad i en toneart eksisterer det også flere dur-treklanger, og struktur 1 kan dermed spilles på flere steder på gitarbrettet hvis målet er å spille diatonisk til tonearten. Hvis vi er i G dur, vil mulige plasseringer av struktur 1 se slik ut:
Denne strukturen er også en tre note per streng, som hopper mellom strenger. Den representerer imidlertid ikke en skala, men kan ligne på Messiaens modus 4, siden den bruker intervaller som lavt sekund og liten ters. Denne er også inspirert av å lytte til musikken til Allan Holdsworth, men er derimot ikke en «stjålet» struktur. Denne har jeg laget meg for å prøve å gjenskape en slags dyster stemning og for å spille «utenfor». Denne strukturen er også ganske gjentakende og kan derfor læres og fremføres med liten anstrengelse.
Value of the Black Pepper, Moldejazz 2024.
Her spiller jeg en struktur 12 (snudd), også snur jeg den tilbake under en improvsisasjon
Struktur 5, kuttet etter to noter, etterfulgt av hele strukturen. (De to første notene er markert i blå, før de repeters, og markert i rød er siste note)
Flyttet på samme måte som Allan Holdsworth´s eksempel på Sixteen Men of Tain. Funksjon: kromatikk, 5-er grupperte 8 deler.