Komponeringen - "Mitt språk"

Når en har begynt en form for livsstil for det å komponere, kjenner i hvert fall jeg et sterkt behov for å kutte ut alt som kommer i veien for akkurat dette i tiden jeg går i dybden av mitt arbeid. Dette resulterer som regel i dårlig matinntak og lite søvn, noe som gjerne er selve stereotypien på det å nettopp komponere. Jeg har i løpet av mitt masterprosjekt grunnet på dette spørsmålet om hva som utgjør selve kjennetegnet på en komponist. Hva er det som gjør at en fort hører forskjellen på Johann Sebastian Bach og Richard Wagner. Vel, først og fremst mye nytt som rent kunstnerisk har fått utfolde seg mellom de årene de komponerte, men også det viktigste, det de hadde å fortelle. Bach med sin gudfryktighet som la all sin livskraft i å tjene vår Herre Gud, mens Wagner fremmer alvoret, patriotismen og selve hungeren etter å tjene det publikum og lyttere ikke visste de trengte. Jeg mener at det bør foreligge nettopp det når en skal komponere, det å tjene publikummet. Hvis ikke mangler man noe fundamentalt.
Som tidligere komponister har latt seg inspirere av hverandre, har selvsagt også jeg latt meg det av så mange flere. De komponister som jeg føler har vært svært medvirkende i min reise til å definere min såkalte «sound» er selvsagt, siden jeg er organist, Olivier Messiaen, Louis Vierne og Max Reger. Tre usedvanlig forskjellige bidragsytere, som gjør meg interessert i å skape nytt ved det å gå på tvers mellom forskjellige sjangere. En komposisjon jeg endte med å gjøre dette i, egentlig helt uvitende, viste seg å være orgelverket jeg fikk som bestilling over koralen «I himmelen» som er en norsk folketone, angivelig fra Heddal, med tekst av Magnus Brostrup Landstad. Utøver som bestilte verket satte disse kriterier;

•      Et stykke i «Kråkenes»-stil
•      Over melodien til «I himmelen)
•      Omtrentlig durata på 4 minutter

Allerede her møtte jeg personlig på problemet. Det er når en blir lagt et visst beslag på i hvordan en skal komponere at en må begynne å tenke seg grundig om i fremgangsmåte. Det å skulle fremme melodien på en delikat, respektfull og likevel nyskapende måte, og samtidig inneha en form for personlig integritet gjennom eget tonespråk, gjorde at disse fire minuttene ble til omtrent pluss 7 minutter. Det endte omsider slik; (her fremført i Hunstad kirke av Matthias Konrad Adleff)

Det er en så stor glede for meg når venner og kolleger faktisk har lyst å spille musikken din. Ikke minst det faktum at slike ting har en lei tendens til å ta veldig av øvetiden de heller kunne brukt på triosonater. Denne framførelsen var gjort av "kunden" selv, Matthias Konrad Adleff da vi var på Bodø internasjonale orgelfestival, i Hunstad kirke. I rommet satt den norske komponisten Nils Henrik Asheim, som hadde dette å si om stykket. 

"... det var fint å høre på "I himmelen". Jeg tenkte at første del var litt jazzharmonikk-inspirert, midtdelen litt Reger-koral og i sluttdelen hørte jeg noe fransk symfonisk. Det er jo litt forenklet sagt, da. Men jeg likte godt den første og tenker at du kunne prøvd å la de andre to delene lene seg mer mot den harmonikken. Reger, superkromatisk og detaljert er jo forsåvidt en gøy referanse. Jeg bare hadde likt å høre deg vri dette mer i retning harmonikken fra første del. Jeg liker at man ikke alltid bruker klassisk orgelrepertoar som modell. Det er så mye annet som orgelmusikken kan ha godt av å ta opp i seg. Samme merknad gjelder de franske hentydningene i siste del. Når det er sagt, så var alt velskrevet..."

Her er vi igjen inne på det som jeg snakket om tidligere, å gå på tvers av forskjellige sjangere. Det er i mitt tilfelle ikke noe jeg egentlig har bestemt meg for. Folk spør meg som regel om jeg har valgt meg ut en modus fra Messiaen som jeg komponerer ut i fra, eller har latt meg inspirere av, men det kjedelige svaret er at jeg improviserer som regel noe jeg liker fram i lyset. Rent kompositorisk trives jeg aller mest i nattverden i gudstjenestesammenheng, hvor dette med meditasjoner er noe jeg finner meg så veldig hjemme i. Gi meg et svellverk meg vox-celeste, gambe og en tremulant og jeg har det som plommen i egget. Jeg må få tid med instrumentet mitt, og det å ha et digitalt orgel i sin egen stue har vært til enorm stor hjelp. Her er mitt Johannus Studio 150.

• Introduksjon om meg selv
• Min kunstneriske idé
• Mitt orgel, min arbeidsbenk
• Komponering
• Improvisasjon

• • Verker som ble komponert under 
    mitt masterstudium
  • Noters estetikk og utseende
  • Framgangsmåte, rent kompositorisk
  • Mine komposisjoner

Digitalorgelets "registertrekk"

• Fridthjov Anderssen
• Eksamenskonserten // 2026
• Orgelet i Uranienborg kirke
• Hvordan bruker jeg orgelet
• Eksamensrepertoar
• Missa brevis
• Mesterklasser i forbindelse
  med improvisasjon
• Konserter avholdt i løpet av
  mitt masterstudium
• Konklusjon
• Kildehenvisning

Noters estetikk

Siden Norsk musikkforlag finner seg selv i en situasjon hvor nye komponister ikke blir prioritert, har jeg som lavmælt kontrollfrik funnet meg dithen at jeg dannet mitt eget forlag. Grunnen er i tillegg at jeg finner dagens lay-out, og generelt noters estetiske karakter som svært tvilsom i en av sine, spør du meg, viktigste oppgaver; Å gi utøver en hunger etter å ta i notene. Noter må være attraktive i sitt utseende. De skal tross alt ikke «bare» spilles, men nytes som et stykke kunst. Det er simpelt hen nødt til å inspirere oss til å ville ta det fram.

Her har jeg latt meg inspirere av det franske forlaget Durand og det tyske Steingräber. Sistnevnte var det eneste forlaget som i hans levetid ville gi ut Fridthjov Anderssens orgelmusikk. Da jeg fikk bestilling på et variasjonsverk over melodien "Over Kedron Jesus treder", som også i norsk salmebok er tonesatt teksten til "Skriv deg Jesus på mitt hjerte", kunne jeg simpelt hen ikke dy meg i å ta inspirasjon i det estetiske fra Steingräbers utgave. Jeg finner det også svært viktig at den stilen du skriver i, og som du har valgt å ta inspirasjonen fra, bør du også kopiere i det estetiske notebildet. Skriver du i Bach-, Reger- og Buxtehude-stil, så mener jeg at notene du produserer, skal stå dens stil, altså landskaps-formatet. Komponerer du derimot i franskromantisk stil, med fokus på Vierne og Messian, så er stående format på sin plass. Dette er selvfølgelig bare mine meninger, men jeg selv finner stor glede i å spille "pent" notert musikk.

Fremgangsmåte, rent kompositorisk

En lærer jeg hadde på låtskriverkurs ved Musikkfolkehøgskolen Viken på Gjøvik, sa en gang til meg; "...hadde jeg visst formelen for hvordan man skrev en hit, hadde jeg ikke jobbet her..." Dette kjenner jeg gir gjenklang også når en skal beskrive en komposisjonsprosess, men jeg vil likevel gjøre et forsøk på å gi mine metoder som har vist seg å fungere til en viss grad.

Improviser MYE

• Ved nettopp å improvisere en god del, vil du finne mønstre og sekvenser bare du finner givende. En kan alltids lytte til andre utøvere på hvordan de går frem, men det å trigge kreativiteten til den grad at du tenker neste steget videre i musikken, finner jeg fundamentalt i den skapende kunsten. Til slutt vil du finne gleden og ikke minst inspirasjonen til å finne en ...

Fremføring av min komposisjon "Suite pour la lune" i Uranienborg kirke, 25. september, 2024

Bodø kirke, hvor Anderssen var organist fra 1905 og fram til sin død. Her trakterte han et August Nielsen, med 18 stemmer, to manualer og pedal. Det hersker liten tvil om at Anderssens idealer for sin komposisjon, var orglene fra hans studietid i Leipzig, som for eksempel Wilhelm Sauer-orgelet fdra 1889 i Thomaskirche, eller W. Sauer-orgelet fra 1904 i Michaeliskirche.

Bodø i brann etter tyske brannbombeangrep,

27. mai, 1940. Det meste av byen forsvant, inkludert

Bodø kirke, med orgelet og alt.

Bodø domkirkes orgel i dag, og dens spillepult. 
Hermann Eule Orgelbau. Orgelet er fra 2013. Dette hadde nok Herr Anderssen satt pris på.

Anderssen slik folket i Bodø var vant med å se ham.

Bodin kirke, hvor Anderssen var organist ved et Branzæ-orgel på 8 stemmer og anhangspedal (1860)

4 kvinner og 4 menn. Fridthjov Anderssen i midten bak. Fridthjov Anderssens familie.

Hvem i all verden er jeg, og hvorfor skal du ta deg tiden til meg?

Mitt navn er Mathias Kråkenes. Jeg er født og oppvokst i den nordnorske perlen, Harstad. Jeg har fått høre tidligere av andre nordlendinger fra distriktene, at siden jeg vokste opp bare 10 minutters biltur fra Harstad sentrum, er jeg dermed per definisjon en bygutt. Jeg ble født 29. mars, 1998, og begynte i følge mine kjære foreldre å vise en "oppsiktsvekkende" interesse for musikken da jeg gynget i takt i barnestol, mens min kjære søster spilte på det elektroniske Roland-klaveret med 77 tangenter. 

Dette var visst grunn nok til å melde meg inn på piano ved Harstad kulturskole, hvor jeg så begynte i en alder av 7 år. Klassisk musikk fant jeg i den alder særdeles lite interessant og ble etterhvert flyttet til en lærer med mer fokus på det skapende, jazz, og en eller annen form for improvisasjon. Det kan ha reddet det hele å flytte meg dit, for da begynte ting bli litt mer spennende, og musikken tok meg. 

Siden da har jeg spilt piano, og da jeg sluttet på videregående etter siste pianoeksamen, sa jeg til meg selv at jeg aldri skulle spille en eneste note igjen. Ja, så feil man vel ta. 

Jeg har blitt så glad i den skapende kunsten. Ikke på et "pling-plong"-samtidskunst-nivå, men ting som faktisk gir meg noe, og som (la oss være ærlig) kan låte vakkert. Orgelet og dens muligheter som en improvisatorisk, orkestral supermaskin, har fortsatt å inspirere meg, ikke minst som komponist. 

Jeg skal her på denne siden prøve å ta deg med i mitt masterprosjekt ved Norges musikkhøgskole, hvor jeg har delt inn i tre punkter, som jeg føler definerer meg som kunstner og ikke minst menneske.

Lurer du på hvordan det skal kunne gå, vel, da er du herved invitert til å delta videre ...

Så var det han Fridthjov da ...

Fridthjov Anderssen ble født i Beiarn 26. april, 1876. Familien flyttet til bygda i 1861 da faren, Ole Anderssen fikk stilling som lærer og kirkesanger der. I 1886 flyttet familien til Bodin, men Fridthjov skulle likevel bli preget av sin barndom i Beiarn, som ligger like utenfor Bodø. 

Fridthjov skal ha vært en svært følsom person, både som barn, men også visstnok som voksen, og hadde en rik fantasi. Naturen og hans omgivelser fra barndommen skulle både stimulere ham kunstnerisk gjennom musikken, men også tegning. Han var fra en familie som var preget av mye sang og musikk, og deres nye hjem i Bodin skulle ende opp med å bli en samlingsplass for det lokale musikkmiljøet. 

Senere skulle Anderssen komme seg til Oslo, datidens Kristiania, og studere både orgelspill, harmonilære og kontrapunkt ved Peter Lindemanns musikkonservatorium. Han skulle ved to anledninger ved århundredskifte studere ved konservatoriet i Leipzig, hvor han skal ha gått samme utdannelse som Edvard Grieg, Christian Sinding og Halfdan Kierulf. Da kommende domkantor i Oslo domkirke, Arild Sandvold senere skulle studere ved samme konservatorium, ble han blant annet spurt av komposisjonsprofessor Emil Paul om han kjente til Anderssen, og viktigere "... skrev han like gode fuger, fortsatt."

Han ble organist ved Bodø kirke (senere bombet og gjenoppbygd til Bodø domkirke i 1956) i 1905, og framsto som en ledende skikkelse og figur i Bodøs musikkliv. Hans komposisjoner var mest av alt preget av korvirksomheten, spesielt mannskor, både som dirigent i Bodø Håndverkersangforening, Bodø Sangforening og Bodø Harmonimusikk.

Hans komposisjoner kan deles inn slik;

Orgel

• Introduksjon og fuge i f-moll
• Sørgemarsj (1900)
• Bryllupsmarsj (1900)
• 3 fuger (1902)
• Festpreludium over "Av høyheten opprunnen er" D-dur
• Festpreludium over "Av høyheten opprunnen er" Ess-dur
• Festpreludium over "Fra himlen høyt" Ess-dur
• Festpreludium over "Fra himlen høyt" C-dur
• Orgelkoral "Akk visste du som går i syndens lenke"
• Fuge med koralen "Frykt, mitt barn den sanne Gud"
• 6 små preludier
• Fantasi over koralen "Av dypets nød": Introduksjon – koral – variasjon 1-4 – Intermezzo – Dobbeltfuge (1917)
• Orgelkoral "in dulci jubilo" (1933)

• Nordlandsk (1899)
• Humoreske (1903)
• Arietta (1918)
• Hyfsar (1918)
• Balettopptrinn (ca. 1920)

• "Halvdan Kierulf" (1889)
• "Lengsel" (1893)
• "Juni" (1895)
• "October" (1895)
• "Nordvest" (1896)
• "Haust" (1896)
• "Løv" (1897)
• "Det skal synest til slutt" (ca. 1900)
• "Fremad under Norges merke" (ca. 1900)
• "Tungalda" (1901)
• "Utfærdsdråpa" (1902–1904)
• "Se nu synker solen" (ca. 1906)
• "Til Bodø" (1909)
• "Vin, kvinnor og song" (1908)
• "Nordland" (1913)
• "Bodøkantaten" (1916)
• "Høubudans" (1926)
• "Vårt fedreland" (1936)

I tillegg noen folketonebearbeidelser.

• "Kyrie Eleison" (1902)
• "Se solens skjønne lys og prakt." (1920-årene)
• "October". Omskrevet fra mannskorpartitur
• "Hvor salig er den lille flokk." (1920-årene)
• "Naglet til et kors på jorden." (1920-årene)

• "Havfruen" (1890)
• "Haraldshaugen" (1891)
• "Bølgedrag" (1891)
• "Lengsel" (1892)
• "Av en gammel historie" (1892)
• 5 Musikanterviser (1895–96)
• 5 Landstrykerviser (1896–97)
• "Musikk (Kjære, spill den nok en gang)" (1896)
• "Den siste kveld" (1897)
• "Løv" (1897)
• "Folkevise" (1897)
• "Nocturne" (1898)
• "Vår" (1899)
• "Eva" (1900)
• "Når det bliver vår igjen" (1900)
• "Fyrste Blomen" (1906)
• "Solkverv" (1906)
• "Andakt" (1908)
• "Det er noe jeg sitter og ei kan forstå" (1909)
• "Evneflaum" (ca. 1910)
• "Fylgja mi" (ca. 1910)
• "Herre, lær meg å gå din veg" (ca. 1910)
• "Svarte fuglar" (1910)
• "Idealisten" (1912)
• "No ska vi søng om lappan" (1920)'

• 17-mai-marsj (1905)
• Sørgemarsj (1910)
• Festmarsj (1910)
• Sangermarsj (1920)

• Festmarsj (1910). Piano, orgel, orkester.
• Legende (1912). Orkester. Også for cello og piano.
• Strykekvartett i d-moll (1918)
• Ballettopptrin (1920)
• Dansesuite (1936–36)

Anderssen har jeg bevisst valgt å legge til i mitt masterprosjekt. Det forekommer selvsagt av geografiske årsaker, at både jeg og ham hører norden til, ham fra Beiarn og jeg fra Harstad. Selv om dette med geografi var selve grunnen til at jeg falt for ham (som for eksempel det at utseende tross alt har en tendens til å være starten på en forelskelse, uansett om man vil det eller ikke) og det faktum at man i en viss grad trigges av at man støtt får høre at mannens orgel-verker og stykker ikke spilles nok, må jeg si at mye av hans musikk har smittet meg. Jeg kjenner meg igjen i hans tonespråk, rent koralmessig, men også å skulle improvisere ut ifra. Ta blant annet flere av hans varisjoner fra "Av dybsens nød", første sats. Han er tydelig inspirert av Mendelssohn og Reger, for ikke å snakke om Wagner, som i hans Intermezzo (II) fra Fantasien, men også midt inni flere av hans variasjoner over temaet i 1. sats, finnes det også noe helt særegent. Det er lett for akademikere å med en gang avslå ham med "jaja, tydelig inspirert av Mendelssohn". osv, men til tider synes jeg han tar det hakket lengre enn andre til tider. Likevel forholder han seg ydmyk, selv i musikken, men først når han vil ha kraft, synes jeg han får uttrykt det på den mest sjelrystende måte, noe som tydelig kommer til kjenne i hans siste sats, Introduksjon og dobbelfuge (III).

Fantasi over koralen "Av dybsens nød". Avtrykk av Herr Anderssens egne håndskrevne noter.

Eksamenskonserten // 2026

Onsdag, 27. mai, klokken 19.00 i Uranienborg kirke i Oslo. 

Orgelet i Uranienborg kirke

Uranienborg kirkes orgel fra Orgelbau Kuhn er ett av Norges største og beste orgel med sine 3637 piper fordelt på 56 stemmer.

I 2001 ble det konkludert med at Uranienborg trengte nytt orgel. Man mente at det ville ha vært meningsløst å restaurere Nilsen-orgelet tilbake til sin opprinnelige tilstand som liturgisk instrument – det ville ha vært en rent museal holdning i vår tid, siden orgelets funksjon i dagens kirkemusikk skal være både konserterende og liturgisk. Vi trengte et instrument som kunne ivareta begge funksjoner, også i framtiden.

Å bygge et helt nytt orgel ville på den annen side ha betydd at man tok avstand fra og brøt med en tradisjon som er viktig for norsk orgelbygghistorie. Orgelet måtte både restaureres og utvides. Mange av de gjenværende stemmene ble brukt – noen var blitt fjernet i løpet av 1900-tallet og andre kunne ikke anvendes lenger, da de hadde fått for hard medfart gjennom årtiene. De nye stemmenes klangestetikk har utgangspunkt i originalstemmenes klang. Dette er altså hverken en stilkopi eller et moderne, eklektisk orgel, snarere en nåtidig kommentar til en storartet epoke i orgelbyggets historie, nemlig den tyske romantiske orgelbyggtradisjon, slik vi kjenner den gjennom instrumenter av for eksempel E.F. Walcker eller W. Sauer.

Spesifikasjoner om orgelet

Hovedverket – første manual – inneholder det knippet av 8’-stemmer som danner grunnlaget for hele instrumentets klangfylde: Principal, Fløyte, Gamba, Rørfløyte og Gemshorn. Cornett 5fag kan benyttes som solostemme – det var dens opprinnelige oppgave i orgelbyggets historie – eller som ”mixtur” ved siden av den egentlige mixturen. Denne blandingen av Cornett og Mixtur er typisk for tysk romantisk orgelklang. De to rørstemmene, Trompet 16’ og Trompet 8’, gir ytterligere fylde og er ikke så sterke som de kan være i et fransk romantisk orgel. Snarere blander de seg homogent med de andre grunnstemmene i Hovedverket.

Det svellbare Positivet – annet manual – er et nytt verk, med unntak av Jubalfløyten, som opprinnelig stod i Hovedverket. (Dette er altså ikke trykkfeil for en Jubelfløyte. Jubal var en etterkommer av Kain og ble stamfar til alle som spiller på lyre og fløyte; se 1. Mosebok 4, 21.) I Positivet finnes også stemmer som Nasat, Piccolo, Ters og en Mixtur, som kan benyttes i eldre orgelmusikk. Mens Hovedverk og Svellverk har grunnlag i fløytestemmer i 16’-leiet, finner vi i Positivet en strykestemme, Salicional 16’. Rørstemmen Clarinette er også et typisk tysk romantisk register.

I Svellverket – tredje manual – finner vi hovedsakelig duse farger med utgangspunkt i Gedackt, Viola da Gamba, Aeoline og Vox coelestis. Fugara 4’ er en klart tegnende strykestemme. Fløyte amabile – den ”elskverdige fløyte” – er også klart tegnende. I tillegg finner vi to kraftige fransk-romantiske rørstemmer – Trompette harmonique 8’ og Clairon 4’ – som muliggjør interpretasjonen av det fransk-romantiske repertoar (C. Franck, Ch.-M. Widor, L. Vierne). Også W. Sauer utstyrte sine instrumenter med slike franske rørstemmer. Svellvirkningen er sterkt utpreget, takket være solide vegger og tak på svellhuset.

Pedalen har fått en Subbass 32’, som August Nilsen-orgelet ikke hadde. Med sine dype toner skaper dette registeret klangfundamentet for hele orgelet. Typisk for tysk romantisk orgeltradisjon er Violon 16’ og Cello 8’. Zartbass 16’ er en transmisjon av Hovedverkets Bordun 16’; Trompet 8’ av Hovedverkets register med samme navn. Disse registrene kan altså benyttes både i Hovedverket og i Pedalen.

I det hele tatt merker man at strykestemmer (Gamba, Salicional, Viola, Geigenprincipal, Aeoline, Fugara, Violon, Cello) spiller en viktig rolle i dette instrumentet. Vel fundert i tysk romantisk orgeltradisjon er også fjernverket eller alterverket, som kan ses på som orgelets fjerde manual. I en solid kasse med svelldører på taket har man bak alteret plassert seks stemmer i 8’-leiet. Av disse er fire svake: Bourdon d’écho, Viola d’amore, Vox angelica (svevestemme) og Bassetthorn (gjennomslående tungestemme) og to sterke: Gamba og Tuba. Med de svake stemmene kan man oppnå eteriske virkninger, med de sterke stemmene nærmest antifonale, altså dialogvirkninger med hovedorgelet. Kopler man fjernverket til hovedorgelet, oppnår man en besnærende klang, som fyller rommet på en meget virkningsfull måte, både i svake registreringer og fremfor alt i tutti, det fulle orgel. Alterverket har et superoktavkoppel som muliggjør at registrene, som altså alle er i 8’-leiet, også klinger i overoktaven, som 4’-registre. Dermed oppnås ytterligere interessante klangvirkninger, særlig med de svake stemmene.

Forbindelsen mellom hovedorgelet og alterverket er elektrisk, via ledninger som er lagt under kirkens gulv. Alterverket kan spilles fra alle tre manualer i hovedorgelets spillepult. Organisten avgjør dette under spillet. Alterverket har dessuten sitt eget, mobile spillebord med ett manual, anhangspedal og svelltritt, stående fremme i koret. Verket kan dermed også benyttes til å akkompagnere et kor eller musikere som befinner seg i korområdet.

For å unngå at motstanden i trakturen blir for stor når man kopler alle tre manualene sammen, har Kuhn utstyrt orgelet med sin spesielle koppelhjelp, som kan slås på og av etter organistens ønske. Når denne er slått på, fungerer den først når to kopler er trukket. Spiller man altså med bare ett koppel - for eksempel mellom Positiv og Hovedverk - skjer forbindelsen rent mekanisk. Slår man så på det andre koppelet - altså mellom Svellverk og Hovedverk - så trer koppelhjelpen i funksjon, slik at denne forbindelsen skjer elektrisk. Uten koppelhjelpen er begge forbindelsene mekaniske, noe som gjør det tyngre å spille.

Firmaet Kuhn har med sine dyktige medarbeidere i Männedorf (ved Zürich) og i hovedsak med intonatøren Rudolf Aebischer – dette er hans siste orgel før han går av med pensjon – og hans kollega Thierry Pécaut gitt Uranienborg kirke et instrument som tar utgangspunkt i de beste sidene av det tyske romantiske orgelet. Vi finner klanglig homogenitet, klangfylde, tallrike klangfarger, samt muligheten til crescendo og decrescendo uten brudd i den klanglige utviklingen. Samtidig er orgelet i stand til å yte både barokkmusikk og fransk romantikk fyldest. Dessuten vil det være til stor inspirasjon for alle som improviserer.
 
Skrevet av organist Jon Laukvik 

Hvordan ønsker jeg å bruke orgelet på min eksamenskonsert?

Et usedvanlig vanskelig spørsmål å skulle stille seg selv. Heldigvis er jeg full av visjoner i mitt nokså bedreidede sinn. Jeg vil for alvor gå etter selve idealene i registreringsformen på i hvert fall Anderssens Fantasi. Her snakker vi Reger og klassisk crescendo og decrescendo over en lav sko. Deretter vil jeg med Louis Viernes Feux Follet (slapp av, eksamensprogrammet ligger under denne bolken) ta i bruk orgelets mer "rare" og spennende klanger. Dette også for å gjenspeile musikken som spilles. Dette er også angivet fra komponisten selv, hvor Uranienborg er en perfekt arena for akkurat slik orgelmusikk. Bare å glede seg! Den er tross alt helt sinnsyk å høre på. MEN; på mitt eget stykke, har jeg virkelig forelsket meg i tremulantene i Uranienborg, og samkvemet mellom de "ustemtre" klanger fra fjernverket, og sammen med hovedorgelet, få det til å klinge som et Casio-el-piano fra 1983. Klarer jeg det? Bare vent å se. Hør i hvert fall nøye etter på Agnus Dei, fra Missa brevis. 

Missa brevis - Allmenn serie 1

Eksamenskomposisjonen

Dette verket ble komponert under utdannelse ved Norges musikkhøgskole (NMH) hvor studier på master i solistisk orgelspill ble utført. Hovedideen var å komponere bruksmusikk som skulle ha sin grunnkjerne i den norske liturgiske musikken vi bruker i Den norske kirke (DNK). Dette ut ifra Allmenn serie 1, hvor jeg valgte meg ut melodiene til Kyrie Eleison, Sanctus og Agnus Dei. Dette er musikk som skal kunne fungere som en orgelmesse og dermed som bruksmusikk i forbindelse med en gudstjeneste i fastetiden. Verket kan også utføres i konsertsammenheng. Før orgelstykkene får begi seg ut på sin tolkning av disse melodiene, vil hver melodi synges, som også under en gudstjeneste sammen med menigheten. Dette forutsetter en korgruppe på minst åtte sangere (SATB). Kor er dermed ikke en nødvendighet, og kan fint utføres med unison forsanger- eller menighetssang. Utskrevet intonasjon forekommer før hver sats, men kan også improviseres av utøver, så lenge en lander på starttonene og harmoniene til koret. Verket er en hommage til komponist Trond H. F. Kverno som i 2025 fylte 80 år. Hans melodier, Kyrie og Agnus Dei, har fått nykomponerte satser. Dette for at det skal være en sterkere harmonisk forbindelse mellom sangen og de kommende orgelstykker, og dermed ingen brudd i karakteren, og den atmosfæren som stykket skal skape i fastetiden.

Så, klarte jeg å finne paralleller mellom disse tre punktene?

Det kan i stor grad trekkes paralleller mellom dette og den improvisatoriske musikkstilen. Selv Fridthjov Anderssen kan relateres til disse punktene. Klarte jeg å kunne rettferdigjøre et masterprosjekt hvor jeg som utøver klarte å finne den smale sti hvor disse tre elemeter hører hjemme? Det korte svaret er JA, men så mener jeg også at de aller fleste punkter, like tverrfaglig som disse tre, skal kunne finne sine samarbeidsgener innenfor musikken. Da jeg trakk Anderssen fram som noe jeg ville utøve samtidig som improvisasjon, var det mange som stusset seg over nettopp dette. Jeg skjønte og aksepterte fort dens problemstilling. Likevel inneholder hans orgelmusikk, for ikke å snakke om hans klavermusikk improvisatoriske virkemidler og figurer, som absolutt gjør seg gjeldende for den praktiserende improvisatør. Om ikke på likt nivå som våre franske venner, så i hvert fall i gudstjenestesammenheng med koralforspill og anvennelige variasjoner i salmespillet. Anderssen har inspirert meg mest under denne masteren, som komponist. Hans symfoniske oppbygning i blant annet hans store Fantasi, er direkte vakker, øm og full av alvorstynget kjærlighet. Man kjenner at denne mannen, tross sin sjenansje, nok må ha vært en god person. Dette kommer også fram blant de som fikk lære ham å kjenne. 

Jeg har også forstått hvor viktig improvisasjonen er for det å skulle komponere. Selv har jeg erfart nytten av dette, det å kunne sitte å improvisere ved lange strekk, før du omsider snubler over noe. Akkurat den sekvensen, dette tonespråket, denne effekten. Veien, etter mitt syn og lille erfaring så langt, blir til ved å gå den. Ved å gå og improvisere, finner du kanskje ting og elementer du helt ikke visste. Hva skal så de som ikke kan improvisere gjøre, spør du nok helt sikkert? Spill feil, trykk, bare prøv. Lytt til hva som skjer når du bare tørr å trykke på tangentene. Ikke overlat dette til "de som kan det", ikke velg å ikke komponere fordi "det er ellers så mye bra musikk komponert, hvorfor skal jeg i det hele tatt prøve?". Slike tankesett har kanskje i verste fall frarøvet oss mye musikk og kunst gjennom tidene, men selv som kunstner og utøver, finner jeg den slags holdning nærmest egoistisk. Vi drar lasset sammen. Hadde Buxtehude, Bach, Widor og Vierne alle tenkt, "men det er jo så mye fin musikk allerede ..." hadde vi vært en del fattigere.

Min endelige konklusjon; Vi er alle ett i dette faget, det musikalske. Om en sjanger eller tonespråk av en eller annen grunn ikke skulle ha tilpass i et annet, kan man likevel jobbe rundt det. Det er først da vi utvikler oss i en mer sammensatt retning som musikere og komponister. Hvis ikke, vil vi ende opp med OSS mot DEM. Det har vi hverken tid, eller råd til. 

Jeg takker så meget for din dyrebare oppmerksomhet, og håper jeg fikk tent en interesse for å utforske Fridthjov Anderssens skatter, samt inspireres til å dyrke den levende musikken, og samtidig gi ditt bidrag til den gjennom komposisjonen.