Barn lærer gjennom sansing og direkte erfaring med verden rundt seg, og dette kan til tider være en utfordring i møte med kunst på de tradisjonelle kunstmuseene (Merleau-Ponty, 1994, referert i Dybvik, s. 23-24). Innenfor de fleste utstillinger finnes en etablert norm som opererer med “ikke røre, bare se”-logikk, noe som kan stå i kontrast til barnets naturlige nysgjerrighet og behov for å utforske gjennom sansene. Dette kunstprosjektet tar sikte på å utfordre og problematisere denne uskrevne, men allikevel dominerende, normen. Hvordan kan vi tilrettelegge for at barn møter kunst på en måte som bedre ivaretar deres behov for utforskning og læring, samtidig som det er i tråd med deres naturlige måte å oppleve og forstå verden på?
Utstillingen skal være en sanselig kunstutstilling der barnet står i sentrum. Gjennom et samarbeid mellom barnehager i Kristiansand, Dyreparken og lokale kunstnere, ønsker jeg å skape en arena hvor barnets kunstneriske uttrykk og sanselige opplevelser får plass. Målet er å tilby en kunstopplevelse hvor barnet selv er en aktiv skaper, og dermed får muligheten til å oppleve kunst på en måte som er i tråd med sine egne utforskende og sansende prosesser.
- Inndeling av sanserommene
Kunsthallen er delt opp i ulike sanserom, hvor hvert rom representert og kombinerer ulike sanser. Ved å dedikere og isolere soner til sanseopplevelser, sikrer utstillingen en bedre ivaretakelse av barns behov for utforskning og læring. Denne oppdelingen gjør det lettere for barn å utforske enkelte sanser, fremfor å bli utsatt for alle samtidig, noe som kan virke overveldende. En grovskisse over bygget illustrerer inndelingen av rommene som en «reise» barnet følger. Ved inngangen av utstillingen vil besøkende oppfordres til å ta av fottøyet for å kunne få en helhetlig opplevelse av utstillingen.
- Utstillingens struktur
Det starter i et taktilt og visuelt rom med skulpturer av barns tegninger som er realisert av lokale kunstnere. Rommet fylles med flere skulpturer i ulike høyder og fasonger. Veggene vil vise flere av de originale tegningene barnehagebarna har laget.
Neste rom er “black boks” som består av et mørkere rom med ulike materialer som skal minner om dyr. I dette rommet vil det være en kombinasjon av sanselige to- og tredimensjonale verk på veggene, i tillegg til sanselig materialet på gulvet som kan sanses med hele kroppen.
Reisen forsetter i en gang der lyder er fokuset. Ulike dyrelyder plassers høyt og lavt på veggene. Plasseringen av lydinstallasjonene i ulike høyder og steder skaper en illusjon om at betrakteren går forbi flere dyr med variert volum.
Deretter går reisen inn i et visuelt rom bestående av en videoinstallasjon og lukter. Videoinstallasjonen er satt sammen av barnas egenproduserte tegninger, som lever i samme habitat, og danner en helhetlig “film” som vises i hele rommet. Dyrene gjøres levende gjennom bevegelse i bildet og settes i kontekst med bakgrunnen på “filmen”. I tillegg plasseres dufter rundt i rommet for å skape en helhetlig følelse av å befinne seg i de representerte dyrenes habitat.
Det siste rommet i kunsthallen deles opp i tråd med skissen. Det består hovedsakelig av tre mindre soner for å skape intime rom som barn kan utnytte. Samlet utgjør sonene en workshop hvor barna får mulighet til å utforske og/eller skape selv. Den første delen er en sanselig stasjon hvor barnet kan kombinere taktile opplevelser med smakssansen. Her er det kjent og ukjent frukter, med og uten skall, som barnet kan kjenne på og smake. Den andre sonen består av et rullende lerret over hele veggen, sammen med tusjer og markører. Her får barnets spontane fantasi mulighet til å uttrykkes gjennom tegning. Den tredje og siste sonen er dedikert til lyder og barnas utforskning. Unike instrumenter, som kan minne om dyrelyder, plasseres i rommet for å gi barnet mulighet til å utforske og skape egne dyrelyder gjennom ulike instrumentkombinasjon.
I arbeidet med dette prosjektet har jeg brukt Kunstig intelligens som støtteverktøy. ChatGPT (OpenAI, 2025) er benyttet for språkvask og forslag til omformuleringen, Google Translate (Google, 2025) er brukt som oversettelsesverktøy og ComfyUI (2025) for generering av barnebilder og visuelle eksempler. Teksten, argumentasjon og faglig innhold er utelukkende utformet av meg, og KI har kun fungert som et hjelpemiddel for språk, oversettelse og visuell fremstilling
kilder:
ComfyUI. (2025). ComfyUI [Generative image software]. https://comfyanonymous.github.io/ComfyUI/
Cultiva. (u.å). om Cultiva. hentet 26. november 2025 fra https://www.cultiva.no/om-cultiva/
Dybvik, H. (2023). kommunikasjon, språk og tekst i barnehagen. Cappelen Damm Akademisk
Freuchen, J. & Tenningen, S. (2020). Game of life: feltkommentar. Lord Jim Publishing
Google. (2025). Google Translate [Computer software]. https://translate.google.com/
Kjær, A. (2022). Sanselig prosjektarbeid med barn 0-2 år. Cappelen Damm Akademisk
Kristiansand kunsthall. (u. å.) Om oss. hentet 26. november 2025 fra https://www.kristiansandkunsthall.no/om-oss/
Mathy, J. (2025, 3. oktober). Å ta på eller ikke ta på? Kunst- og museumsobjekter. Sosiologen.https://sosiologen.no/ideer/essay/a-ta-pa-eller-ikke-ta-pa-kunst-og-museumsobjekter/
OpenAI. (2025). ChatGPT (GPT-5.1) [Large language model]. https://chat.openai.com/
Bakgrunnen til konseptet
Museer og kunstutstillinger blir oppfattet som et sted med strenge regler, hvor de fleste konsumenter har innarbeidet seg en regel om å ikke ta på kunst og museumsobjekter (Mathy, 2025). Væremåten og opplevelsen på utstillinger er i stor grad påvirket av rammene institusjonen har satt. De institusjonelle rammene påvirker alt fra stemmebruken og kroppsspråk til hvordan en konsument skal tolke og se på kunsten. Utstillinger er ofte satt med rammer der berøring av verkene ikke er lov og kan kun observeres. Lignende institusjoner tar ofte ikke hensyn til barns perspektiv, selv om barn bør kunne oppleve kunst gjennom sine sanser. Kjære påpeker at “barn har kropp og sansene forrest når de prøver å begripe verden” (Kjær, 2022, s.19). Selv om alle mennesker, uavhengig av alder, bruker sansene for å oppleve kunst, er det spesielt viktig å legge til rette for sanselig opplevelse i utstillinger rettet mot barn. Voksne bruker ikke sansene i samme grad, fordi de allerede har utviklet en større mengde kunnskap og erfaring (Kjær, 2022, s.19).
Min rolle
Som ideutvikler er det min oppgave å sørge for at utstillingens kjerne, barnets strek, representerer den frie og lekene siden av kunstproduksjonen. En prosess som dette kan innebære flere etiske problemstillinger som hele tiden må tas opp og tas stilling til. Et relevant etisk dilemma i prosjektet er hvordan man kan representere barnet på en autentisk måte uten å fremstille dem som objekter. Barnets uttrykk og stemme står sentralt i utstillingen, men det er viktig å unngå at deres deltakelse oppfattes som utnyttelse eller objektivisering. Hvor går grensen mellom å representere barnet på en respektfull måte og å utnytte dem, og hvordan kan jeg som idéutvikler sikre at balansen opprettholdes gjennom hele prosjektet?
Samarbeidet mellom de involverte aktørene utgjør en sentral forutsetning for at prosjektet skal beholde en tydelig retning gjennom hele utviklingsprosessen. Som kommunikator har jeg ansvaret for å koordinere eksterne samarbeidspartnere. Dette innebærer å etablere klare kommunikasjonslinjer og felles retningslinjer som alle aktører kjenner og forholder seg til, noe som bidrar til en mer helhetlig og effektiv prosjektgjennomføring. Min kommunikasjon og planlegging i møte med både Kristiansand Dyrepark, barnehagen og de medvirkende kunstnerne er derfor avgjørende for prosjektets fremdrift og kvalitet.
I samarbeid med barnehagen er det viktig å sørge for at innsamlingen av barnas tegninger skjer på en måte som ivaretar anonymitet, personvern og forsvarlige rammer. Kommunikasjon med de lokale kunstnerne krever samtidig tydelige og koordinerte retningslinjer, forutsigbare budsjettrammer og en felles forståelse av prosjektets intensjon, slik at det kunstneriske uttrykket samsvarer med det overordnede konseptet.
Som tidligere nevnt profilerer Kristiansand seg som “barnas by” og søker å tiltrekke seg ferierende barnefamilier. Denne posisjoneringen innebærer imidlertid en risiko for at kunstprosjektet kan bli redusert til et instrument for politisk eller økonomisk gevinst - en del av byens merkevarebygging - snarere enn et kunstnerisk tilbud utviklet for barn på deres egne premisser. I et slik scenario kan kunsten ende opp som dekor eller markedsføring, fremfor å fungere som et rom for reelle opplevelser, utvikling og refleksjon. Dette understreker betydningen av at jeg som kommunikator tydelig formidler prosjektets kunstfaglige hensikt og posisjonerer det utenfor et kommersielt opplevelsesmarked.
- Utvalg av kunstnere
Jeg ønsker å samarbeide med lokale kunstnere fra ulike fagfelt for å gi utstillingen et tydelig preg av nærmiljøet. Å inkludere kunstnere som bor og jobber lokalt styrker det lokale kunstmiljøet og bidrar til langsiktig utvikling av byens kreative arena. Samtidig skaper det en sterkere følelse av tilhørighet for barna som besøker utstillingen, fordi de kan gjenkjenne kunst og uttrykk fra sitt eget nærmiljø. Dette gjør opplevelsen mer engasjerende og relevant.
For å skape en rik sensorisk opplevelse er det viktig å kombinere ulike materialer med varierte kunstneriske uttrykk. Lokale kunstnere med forskjellig faglig bakgrunn og uttrykksformer bidrar til et tverrfaglig mangfold som åpner for et bredt spekter av sansemuligheter. Når materialer og uttrykk kombineres, får barna mulighet til å utforske, oppleve og reflektere på flere nivåer, noe som gjør utstillingen både lærerik, engasjerende og unik for hver enkelt besøkende.
- Hvorfor kunsthallen
Valget av beliggenheten av kunstutstillingen kan forstås i lys av det Jan Freuchen og Sigurd Tenningen beskriver som to dannelsesmakter: kunsten på den ene siden og fornøyelsesindustri på den andre. Kunstfeltet kjennetegnes av åpenhet, lekenhet og utforskende praksiser, mens fornøyelsesindustrien typisk er mer regulert, kontrollert og formålsrettet. Ved å plassere kunstutstillingen min i kunsthallen midt i kvadraturen etableres et geografisk og symbolsk mellomrom mellom de kunstpregede områdene på Odderøya og den mer kommersielle opplevelsesindustrien rundt Dyreparken (s. 33-35). Slik kan kunsthallen fungere som en bro mellom disse to kulturelle tyngdepunktene, samtidig som den tydelig knyttes til byen og dens sentrum.
Progresjonsplan
Dette fiktive prosjektet om en kunstutstilling for og med barn innebærer at en barnehage i Kristiansand blir invitert til å delta som kunstnere i prosjektet. Barna vil først få et møte med dyrene i Dyreparken Kristiansand, hvor de skal observere og tegne et dyr de har sett i løpet av dagen. Deres egenproduserte tegninger vil deretter bli sendt videre til et utvalg av lokale kunstnere i Kristiansand, som vil gjenskape disse tegningene til unike sanselige kunstobjekter.
- “ikke rører, bare se”
Rollen som kurator innebærer flere viktige valg som påvirker betrakterens oppfatning og opplevelse av utstillingen. Dette inkluderer både rommets brukt og hvordan kunstverkene utnytter rommet får å kommunisere med betrakteren.
Det mest grunnleggende kuratoriske valget i dette fiktive prosjektet er å utfordre “ikke røre, bare se” logikken ved utstillinger. Fra start i planleggingsfasen i dette prosjektet var hensikten å invitere og oppfordre til fysisk og sanselige opplevelser, noe som motstriden den tradisjonelle logikken på utstillinger. Valget ble tatt fordi barn lærer best gjennom sansing og direkte erfaring. De institusjonelle rammene i tradisjonelle museer tar ofte ikke hensyn til barns naturlige nysgjerrighet og behov for å utforske med kroppen. En slik tilnærming gjør utstillingen imøtekommende overfor barns perspektiv, legger til rette for sanselige opplevelser og etablerer en arena der barnet er en aktiv skaper, ikke bare passiv observatør.
Resultatet blir et fiktivt dyregalleri, sammensatt av barnas spontane uttrykk og kunstnernes håndverk. Kunstverkene blir stilt ut i kunsthallen, der de ulike uttrykkene blir satt sammen til en magisk og interaktiv utstilling, spesielt utviklet for barn i nærmiljøet. Prosjektet starter i april 2027 med et besøk til Dyreparken Kristiansand, og tegningene som barna har laget vil bli sendt til de lokale kunstnerne for ferdigstilling som kunstverk i april 2028.
Kristiansand kommune opprettet i 2000 stiftelsen Cultiva med formål om å “sikre arbeidsplasser og gode levekår i Kristiansand ved å støtte prosjekter innen kunst, kultur og kreativitet” (Cultiva, u.å.). I 2011 justerte stiftelsen sin overordet strategi og rettet innsatsen i større grad mot barn og barnefamilier, Ambisjonen ble nå å tiltrekke seg reisende barnefamilier og unge voksne i etableringsfasen, og dermed posisjonere Kristiansand som “Nordens fremste barneby” (Freuchen & Tenningen, 2020, s. 13).
I satsingen på barn som strategisk målgruppe inngår en tydelig prioritering av kunst- og kulturopplevelser rettet mot denne demografien. Samfunnsgeograf Hans Kjetil Lysgård påpeker at kreativitet som virkemiddel i byutvikling ikke representerer et nytt fenomen, men bør forstås som et resultat av en gradvis historisk utvikling. Han argumenterer for at begrunnelsen for kulturpolitiske satsinger har forskjøvet seg over tid: fra et sosialt likhetsmotiv, der målet var å sikre bred og demokratisk tilgang til kunst og kultur, til et mer uttalt økonomisk vekstmotiv, hvor kultur i økende grad betraktes som en ressurs som kan skape sosial og økonomisk avkastning (Freuchen & Tenningen, 2020, s. 14).
Dette kulturpolitiske søkelyset på barn er nært knyttet til Kristiansand Dyrepark som aktør i regionens opplevelsesindustri. For mange utenfor regionen er Kristiansand først og fremst kjent gjennom Dyreparken, og dyr utgjør dessuten et tema som i særlig grad engasjerer barn. Dette gjør Dyreparken til et relevant kulturelt og symbolsk utgangspunkt for prosjektet. Barn som vokser opp i Kristiansand, har som regel et tydelig forhold til Dyreparken og dens dyrefigurer, noe som bidrar til sterk tilknytning og interesse.
Jan Freuchen og Sigurd Tenningen beskriver hvordan Dyreparken over lengre tid har fungert som en inkubator i byutviklingen i Kristiansand (Freuchen & Tenningen, 2020, s. 35). De viser til en rekke paralleller mellom Dyreparkens og Kvadraturens transformasjon de siste 30 årene. Flere konkrete satsinger i bybildet, blant annet utbyggingene i Kjuttaviga og på Fiskebrygga, samt utviklingen av Badelandet og Aquarama, viser hvordan barn og barnefamilier har vært en prioritert målgruppe (Freuchen & Tenningen, 2020, s.35). I kombinasjon med Cultivas strategiske dreining mot barn, fremstår denne utviklingen som del av en bredere tendens der Kristiansand i økende grad posisjonerer seg som en attraktiv by for barn og deres familier.
Inkubator for byutviklingen og barnas by
For å forstå konteksten og de strukturelle rammene for utstillingen, er det nødvendig å betrakte Kristiansand som en form for “abstrakt by”. Kvadraturen, byens historiske sentrum, er konstruert som et regelmessig rutenett, et geometrisk organisert byrom utviklet gjennom planmessig tenkning. Denne ideen om et ordnet og logisk sentrum står tydelig kontrast til det frie, uforutsigbare og til dels kaotiske uttrykket som utgjør kjernen i mitt prosjekt.
