Contemplating Brahms
- by Henrik Holm
Reflective musicians performed work of the Reflective Composer so that the listener could reach a state of contemplation, writes Henrik Holm from the project The Reflective Musician.
The research project «The Reflective Musician» (conducted at the Norwegian Academy of Music) was recently brought to a close with its own festival. During these events, singer Njål Sparboe and pianist Håkon Austbø performed «Vier ernste Gesänge» by Johannes Brahms. The performance Wednesday 15 April in the University Aula led to contemplation of how Brahms’ compositions allow the listener to take in the transience of life. The performance managed in a masterful way to convey the composers’ reflections on life and death.
The four songs cover the breadth of human existence by pointing at how human beings are restrained by their own limitations. The inevitability of death permeates life, and Brahms stands at the Pearly Gates and takes us through his reflection on death.
The lyrics are texts from the Bible. They deal with the dichotomy between life’s painful meaninglessness and the meaningful wonder of love. Death is both a curse and a blessing. To me, Brahms’ art is a human art: it springs from profound reflection on life’s big questions.
Brahms is a reflective composer because he so often abstracts from impressions and emotions. In his notes he depicts his contemplative flow. That is why he delves so deep, and that is why he may seem heavy. But his depth and gloom is embraced by a rare warmth in his tonal expression.
Despite Brahms’ use of anxiety, despair and resignation, he does not end in hopelessness. The sincerity of his musical expression shines through, giving hope. Yet, it is a hope that is not utopic. Rather, the sense of hope in the music comes from the realization that life itself is a reflection of hope. As long as there is life and as long as the music chimes, there is hope.
It comes to show in how Brahms treats love in the last song. We only know it is there, and that it has the power to shatter death’s boundaries. But how? That remains a mystery. This is how I choose to understand Austbø and Sparbo’s interpretation.
Njål Sparbo (pictured) and Håkon Austbø managed to convey the humanity in Brahms’ music, writes Henrik Holm.. Photo: Elisabeth Watne.
To me, the fervency of Brahms’ tonal expression is in the sense of wonder that the good is not just a dream, but may become reality. The fervency is real when it provides warmth. Are there better examples of warmth in Brahms’ music? In «Vier ernste Gesänge», this warmth is emphasized in particular by the piano creating a full and harmonious musical backdrop for the lyrics.
Brahms’ warmth is not about basking in the sun. Rather, it is a warmth that arises from the deep. The warmth does not entail a happy ending, but rather a wondrous question of whether the experience of being warmed in the middle of death’s cold expresses human death as something more than an end to life. Human death is surrounded by the mystery of the spirit. Human beings are not merely a collection of chemical reactions with some form of consciousness. Human beings are spiritual beings who must experience their own death.
Brahms reflects on death. He sees the despair and resignation in his soul. It makes him distraught. That is why he enters the world of reflection. He is not trying to escape life, but rather he devotes himself to the idea that life must contain an aspect of eternity.
Brahms imparts no specific beliefs, but he asks himself if perhaps love is the mystery that makes humans eternal. Brahms was deeply religious. He devoted himself to reflections that leave room for faith, but his own soul often remained in deep melancholia. Thus, he dared not transcend his soul by throwing himself into the arms of a personal God. And this is why Brahms is a tragic composer. It makes his music human. Brahms wanders through the human experience: he lives his life reflecting upon what it means to be human.
Many people feel recognized, almost unmasked (for better or for worse) by Brahms. «The sound of Brahms is how I feel about myself» is a common sentiment after listening to his music.
Brahms accomplished the masterstroke of reproducing the breadth, depth and height of the human soul in music. And Sparbo and Austbø accomplished the masterstroke of bringing the humanity in Brahms’ music to life. They took us on a journey through Brahms’ reflections on death.
The performance did not end in melancholy (a great danger when interpreting Brahms); it conveyed not just emotions (an even greater danger), but led us to Brahms as a reflective being. Brahms’ music does not try to persuade of a truth, but invites the search for true reflections on life. Brahms demands much of his interpreters when it comes to reflecting with and on the music. Yesterday’s interpretation was a highlight in Norwegian Brahms interpretation. Rarely do musicians manage to relay Brahms’ reflections in such a way.
Brahms works with various forms of reflection in all his music. The later Brahms moved toward the limits of reflection. This makes him deep and opens a space where we too can reflect on life and death.
Henrik Holm is a research fellow at the Norwegian Academy of Music.
Brahms til ettertanke
- by Henrik Holm
Tenkende musikere fremførte tankenes komponist slik at lytteren kunne komme til ettertanke, skriver Henrik Holm fra prosjektet Den tenkende musiker.
Forskningsprosjektet «Den tenkende musiker» (i regi av Norges musikkhøgskole) ble nylig avsluttet med en egen festival. I den forbindelse fremførte sangeren Njål Sparbo og pianisten Håkon Austbø Vier ernste Gesänge av Johannes Brahms. Fremføringen onsdag 15. april i Universitets Aula førte til ettertanke om hvordan Brahms komposisjoner åpner for å ta livets forgjengelighet innover seg. Fremføringen greide på et mesterlig vis å vise dybden i komponistens tanker om livet og døden.
De fire sangene omfatter bredden i menneskelig eksistens i det de peker på hvordan mennesket er underkastet sine grenser. Dødens uunngåelighet gjennomsyrer livet og Brahms står bokstavelig talt ved dødens port og tar oss med på en refleksjon over døden.
Tekstene er hentet fra Bibelen. De omhandler spennvidden mellom tanken på livets smertelige meningsløshet og kjærlighetens meningsfulle under. Døden er både forbannelse og forløsning. Brahms’ kunst er for meg en menneskelig kunst. Den springer heller ut av en dypsindig refleksjon om livets store spørsmål.
Brahms er en tenkende komponist fordi han ofte abstraherer fra inntrykk og følelser. Han skildrer tankenes gang i toner. Derfor lodder han så dypt, og derfor kan han virke noe tung. Men dypet og tungsindigheten blir omfavnet av en sjelden varme i tonespråket.
Til tross for at Brahms bruker angst, fortvilelse og resignasjon som materiale ender man ikke i håpløshet. Inderligheten i det musikalske uttrykk skinner igjennom som håp. Men det er et håp som ikke blir utopisk. Håpet i musikken gjenspeiles heller gjennom den kjensgjerning at livet i seg selv blir reflektert som et glimt av håp. Så lenge det er liv og så lenge musikken klinger, er det håp.
Det kommer til uttrykk i hvordan Brahms behandler kjærligheten i siste sang. Den vet bare at den er der, og at den har makt til å sprenge dødens grenser. Men hvordan? Det et forblir en gåte. Slik velger jeg å forstå interpretasjonen til Austbø og Sparbo.
Inderligheten i Brahms’ toneverden blir for meg underet om at det gode ikke er en drøm, men kan være en virkelighet. Inderligheten er virkelig når den gir varme. Finnes det bedre eksempler på varme i musikken enn hos Brahms' i Vier ernste Gesänge er det især klaveret som uttrykker denne inderlige varmen ved å danne et fyldig og harmonisk rikt klangteppe for teksten.
Brahms’ varme er ikke som å ligge å steke i solen. Det er heller en varme som kommer fra dypet. Varmen er ingen happy end, men heller et undrende spørsmål om erfaringen av å bli varmet midt i dødens kulde er noe som uttrykker at menneskets død er mer enn en slutt på livet. Menneskelig død er omgitt av åndens mysterium. Mennesket er ikke bare en samling av kjemiske forbindelser med en eller slags form for bevissthet. Mennesket er heller et åndelig vesen som må erfare sin egen død.
Brahms reflekterer over døden. Han ser fortvilelsen og resignasjonen i sin sjel. Det gjør ham fortvilet. Derfor går han inn i tankenes verden. Han flykter ikke fra livet, men hengir seg til tanken om at livet må ha en dimensjon av evighet i seg.
Brahms formidler ingen bestemt tro, men han spør seg selv om ikke kjærligheten er det mysterium som gjør oss mennesker evig. Brahms var en dypt religiøs mann. Brahms henga seg til tanker som åpner opp for en tro, men hans egen sjel forble ofte i dyp melankoli. Det førte til at han ikke alltid våget å overskride sin sjel ved å kaste seg i hendene til en personlig Gud. Derfor er Brahms en tragisk komponist. Det gjør hans musikk menneskelig. Brahms vandrer gjennom alt menneskelig, han lever et liv i tankene om hva mennesket er.
Mange føler seg gjenkjent, ja nesten avslørt (på godt og ondt), hos Brahms. «Slik Brahms klinger, slik har jeg det med meg selv» er en erfaring mange blir sittende igjen med etter å ha lyttet til Brahms.
Brahms greide mesterstykket å gjengi bredden, dybden og høyden i den menneskelige sjel i toner. Og Sparbo og Austbø greide mesterstykket å la det menneskelige i Brahms’ musikk klinge. De tok oss med på en reise gjennom Brahms tanker om døden.
Fremføringen forble ikke ved melankolien (en stor fare for Brahms-interpretasjonen). Den formidlet ikke bare følelser (en enda større fare), men førte oss til Brahms som tenker. Brahms’ musikk prøver ikke å overbevise om at noe er sant, men åpner opp for å søke etter sanne tanker om livet. Brahms krever svært mye av sine fortolkere når det gjelder å tenke med og i musikken. Gårsdagens fortolkning var et høydepunkt i norsk Brahms-interpretasjon. Sjelden greier musikere å gjengi tankene hos Brahms på en slik måte.
Brahms arbeider med mange refleksjonsnivåer i all sin musikk. Den sene Brahms beveger seg ved tenkningens grenser. Det gjør ham dyp, og det åpner for et rom der vi kan komme til ettertanke om livet og døden.
Henrik Holm er stipendiat ved Norges musikkhøgskole
