◄ MINNE SOM MATERIALE | ERIK DÆHLIN

Avstandsriss – Setesdal

Jeg mener å huske at vi besøkte folkemusikkarkivet i Setesdal rett i forkant av sommerferien 2019. Sammen med pianist Ingfrid Breie Nyhus, reiste jeg vestover fra Oslo via Seljord, Dalen og over til Valle. Derfra tok vi veien nedover mot Ryssdal.

I to dager var vi på Agder Folkemusikkarkiv og arbeidet. Prosjektet var en fortsettelse av samarbeidet med Breie Nyhus: Tidligere hadde vi laget «Avstandsriss» (2014), innspillingen av endel materiale på utgivelsen «Stille-Stykkje» (2015) og installasjonen «Den åttende dagen» (2017). Slik dannet prosjektet en bro mellom et av de to prosjektene som på mange måter utgjorde opptakten til mitt kunstneriske forskningsprosjekt. Det andre prosjektet var «Absence is the Only Real» (2015), som var en del av musiker Håkon Stene sitt stipendiatprosjekt: «This is not a drum».

Kort bakgrunn

I begynnelsen av prosessen med «Avstandsriss» (2014) arbeidet vi i de baner som ofte følger av en mer tradisjonell arbeidsfordeling mellom musiker og komponist. Selv om vi sammen gjorde noe av utvelgelsen av stoffet, skrev jeg i det store og hele frem skisser og notasjoner som så Breie Nyhus arbeidet videre med som utøver. I løpet av prosessen, og ikke minst etterhvert som vi ble bedre kjent med mulige måter å arbeide sammen på, som gikk utenfor disse opptrådde stiene med hensyn til rollefordeling, åpnet det seg et annet mulighetsrom. I selve fremføringen kommer dette blant annet til syne i en del hvor Breie Nyhus spiller sammen med sin egen bestemor, i «En sørgelig vise», et materiale hun jobbet frem selv. Likeledes, i et par av delene åpnet jeg opp mine notasjoner slik at disse mer fungerte som et utgangspunkt og en ramme for en samskapende prosess. Dette korresponderte med de samtalene som oppstod utover i prosjektets forløp. Ingfrid sier i en samtale vi hadde i forbindelse med «Avstandsriss» (2014) og som hun dokumenterte som en del av sitt kunstnerisk forskningsprosjekt “Tradisjoner på spill”:

Etter å ha lyttet til store mengder materiale, begynte enkelte opptak å skille seg ut. De ble igjen i hodet mitt, sang og spilte videre der. Lydlig minne forholder seg til tid på en annen måte. Det er ikke et strekk fra a til b, men fremstår som momenter, steder, hendelser. Det kan være bare én eller to lyder som står igjen som essensen av det jeg har hørt. En spesiell forsiring, et spesielt intervall, et rytmemotiv, minnet av stemmens klang, et pust. ^[1]

Det var sider av disse måtene å samarbeide på og ulike perspektiver på musikalsk minne, vi tok med videre da vi jobbet med materiale fra Setesdal.

Det musikalske materialet

I forlengelsen av «Avstandsriss» (2014), utforsket vi dermed hvordan ulike måter å lytte på kunne informere spillet og komponeringen på andre måter enn å gjengi variasjoner av materialet eller lage noterte re-komponeringer. Vi stilte også spørsmål rundt hvordan et minne av et musikalsk materiale kan være noe annet enn å spille det slik en har lært seg det eller memorert det. Et musikalsk minne kan like mye fremstå som mer springende og fragmentarisk. Det kan danne klangformasjoner eller avtrykk. Momenter og avleiringer av musikalske fraser og materialiteter, møter videre fantasien og assosiasjonene som ligger i våre personlige improvisatoriske og kompositoriske kvaliteter så vel som i de teknologiske mulighetene. Dette var innstillinger vi tok med oss inn i det videre arbeidet og som vi diskuterte forløpende i løpet av prosessen.

Vi hadde en felles notatblokk som vi skrev i gjennom hele prosessen.

Av musikalsk materiale utforsket vi innledningsvis et bredt arkivisk kildestoff, men tok etterhvert noen valg med hensyn til rammene, varigheten og hoveduttrykket vi ønsket å lage for fremføringen, men også hva vi ønsket å utforske. Vi hadde begge interesse for noen spelemenn samt noen sangere vi hørte mye på. Grunnlaget for arbeidet var dermed:

To fyrespel og Bjørnaråtona ved Olav Heggland, en sang sunget av Torleif Bjørgum og Birgit Rike Lund i NRK 1976, et intervju med Knut Jonson Heddi fra 1938, to versjoner av Nordafjells med Såvi Rysstad samt et opptak gjort av Christian Leden. Av sistnevnte opptak er det svært vanskelig å høre introduksjonen. Men det er mulig å høre Leden si «[…] religiøs folkevisemelodi […]». Opptaket er antageligvis fra 1937. I tillegg kom vi over et uidentifisert opptak av tre personer som snakker.

Som basis for den halve timen med musikk som vi lagde, lå et av fyrespelene spilt av Olav Heggland. Utstrukket i tid og manipulert, lot vi den danne en ramme for varigheten, samtidig som vi brukte dette risset som en kompositorisk topografi for å legge inn de andre delene vi arbeidet med. Se det største bildet under. Alt det musikalske arbeidet skjedde gjennom et samarbeid mellom oss, hvor Breie Nyhus i tillegg utforsket noe av materialet digitalt gjennom kompositoriske strategier som delvis speiler de jeg arbeider med selv. Slik sendte vi materialet, både det digitalt manipulerte, men også deler av pianomaterialet, mellom oss i prosessen. Dette skjedde også på fremføringene hvor noe av pianomaterialet ble ‘live’ prosessert og samplet.

Halvtimesriss basert på et av fyrespelene. Konturene av dette risset og konturene av innspillingen av Christian Leden.

Oversatte/omdannende momenter fra et av kildeopptakene.

Visuelt materiale

Fra et rikholdig arkiv også med hensyn til visuelle dokumenter, var det et fotografisk materiale vi etterhvert fokuserte på: Fotografiene etter spelemannen og læreren Knut Jonson Heddi. Med et svært primitivt utstyr, både med hensyn til selve fotograferingen, fremkalling og trykk, noe som gir en rekke av bildene ulike former for defekter og kjemisk fordreininger, tok han omlag 1400 fotografier. Heddi fotograferte folk i dalen, enten de var unge eller gamle, spelemenn eller gårdsjenter. Over en lengre tidsperiode frem til han gikk bort i 1938, dokumenterte han dalens bebyggelse, hendelser – arbeid som fest. Han gir et mangfoldig bilde av innbyggerne fra et knippe bygder i dalen, hvor livets ulike sider kommer til syne. Flere av de samme personene går igjen i motivene i løpet av den tidsperioden Heddi fotograferte, noe som gir en effekt som kan minne om det fotoprosjektet Nicholas Nixon gjorde 50 år senere med «The Brown Sisters».

Dette fotografiske materialet ble overført til store trykk på vokspapir som ble brukt som scenografi og romlig avgrensning ved fremføringene.

Avstandsriss - Setesdal

Første visning av dette materialet ble gjort på konsertserien Periferien 27. november 2019 på Sentralen i Oslo; andre visning 17. oktober 2020 i Levinsalen, Norges Musikkhøgskole: