I løpet av dette prosjektet har jeg hovedsakelig arbeidet med innspilling i ulike rom, men også med sammensetning av ulike opptak, bilder og kommunikasjon med publikum.
Da jeg begynte arbeidet fant jeg få andre som har gjort noe liknende, og jeg tror årsaken til det er at vi er så vant til å høre fløytelyden i et «nøytralt» innspillingsrom som studio eller konsertlokale, at den rene lyden i et klangløst rom oppfattes unaturlig. I tilbakemeldingene jeg fikk fra publikum merket jeg meg at enkelte kommenterte at de gjerne skulle hørt mer romklang og overtoner, mens én annen - en klassisk utdannet fløytist - uttrykte at det var behagelig å høre fløytelyden i i uterom/rom uten romklang, og at dette føltes ærlig. Årsaken til disse to vidt forskjellige tilbakemeldingene tror jeg kan ligge i at klassiske musikere har vært nødt til å jobbe på en annen måte enn vanlig de siste månedene, og flere har nok blitt oppmerksom på innspillingsrom, mens et mer allment publikum fortsatt helst lytter til musikk gjort i studio. Mot slutten av arbeidet fant jeg dessuten et annet prosjekt med ganske like prinsipper som hos meg. En amerikansk fløytist, Carrie Rose, har arbeidet med et videoprosjekt hvor resultatet er en times utendørs konsert på ulike lokasjoner 1). Jeg tror at det vil dukke opp flere slike prosjekter i tiden som kommer, som et resultat av nedstengninger rundt om i verden.
For å lage et helhetlig produkt av Øistein Sommerfeldts Vårlåter har jeg tatt mange valg underveis, noe jeg beskriver i kapittel 2.1. I mine valg av satser har jeg prioritert å bytte rom mellom hver sats, og plukket ut de satsene jeg er mest fornøyd med musikalsk fra de ulike rommene. Likevel finnes det opptak av enkelte satser det utøvelsen er bedre enn de jeg valgte ut til det endelige produktet, men om jeg hadde brukt disse hadde jeg ikke fått tatt med lytteren på reisen gjennom alle de ulike rommene.
Både i arbeidet med innspillingene og med tanke på bildene har jeg hatt et ønske om å lage et ærlig produkt. Prosjektet skulle på ingen måte ende opp med et perfekt resultat, men heller være undersøkende og utviklende, spesielt for min egen del. Bevisst valgte jeg å bruke egne og uredigerte bilder, tatt av meg selv eller noen av mine nærmeste, som hverken er fotografer eller har arbeidet mye med bilder og redigering. Jeg valgte i utgangspunktet å ikke ha med bilder av andre mennesker i filmene mine, men fordi jeg har gode minner knyttet til enkelte turer valgte jeg likevel å ta med noen få bilder der mennesker vises. De det gjelder har selvfølgelig godkjent dette på forhånd. Reaksjonene på valg av egne bilder har vært utelukkende positive, og enkelte av de som har sett filmene har også kjent seg igjen og har gode minner fra noen av de samme stedene. Jeg fikk også veldig mange positive tilbakemeldinger på videoklippet fra innspilling i hangaren, og kunne nok med fordel gjort flere videoopptak underveis og brukt disse.
Kommunikasjonen med publikum har vært en interessant erfaring å ta med seg. Tidligere har jeg kun hatt publikum i konsertsalen, og jeg har vært opptatt av å prestere og av at de som lytter skal synes jeg er flink. Jeg var derfor veldig spent på om jeg ville tørre å dele resultatet av dette prosjektet med andre, men i løpet av prosessen har jeg endret syn på meg selv som utøver. Fokuset mitt er flyttet fra meg selv og min prestasjon og over på publikums opplevelse. Ønsket om å få publikum til å reflektere føler jeg at jeg har oppnådd. Ved å gi dem tre ulike videoer og et ønske om en tilbakemelding har de satt seg ned og lyttet, og jeg synes det har vært veldig interessant å lese om alle de ulike opplevelsene av den samme musikken. Jeg valgte å ha med tittelbilder på alle tre videoene, men er litt nysgjerrig på hvordan reaksjonene ville vært om de fikk videoene uten disse titlene.
Tilbakemeldingene fra publikum kan på ingen måte regnes som en reell undersøkelse av hvordan de ulike videoene oppleves, og jeg vil trekke frem tre faktorer som eksempel på dette. For det første er publikum her faktisk forespurt om de kan reflektere over hvordan de opplever videoene og gi meg en tilbakemelding. I en vanlig konsertsituasjon - eller om jeg bare hadde lagt ut filmene på YouTube - blir ikke publikum automatisk aktivert på samme måte som når de blir bedt om å ta notater. En annen faktor som spiller en viktig rolle er at alle jeg har fått tilbakemeldinger fra har en eller annen form for relasjon til meg. Noen av dem har jeg jobbet mye med tidligere, og disse er vant med å vurdere utøvere og deres arbeid. De som kjenner meg godt vet også at de kan være ærlige i tilbakemeldingene sine, og har ikke lagt skjul på det de ikke syntes fungerte. Andre har jeg ikke en like sterk relasjon til, og noen har ikke hørt meg spille på flere år. Tilbakemeldingene fra disse bærer preg av det, og de er ofte veldig forsiktige i språket om det er noe de er usikker på om fungerte. Mange er heller ikke vant med å vurdere andres arbeid eller reflektere over opplevelser på denne måten, noe som også må taes med i betraktningen. Den siste faktoren er at alle har fått de samme videoene og spilt dem av i samme rekkefølge. Satsen med helikopterstøy er et godt eksempel her. Flere sier at de liker å se helikopteret, fordi de da endelig forstår hvor lyden kommer fra. Om de hadde sett den første videoen (uten bilder) til slutt ville nok opplevelsen uten bilder bært preg av flere assosiasjoner hos publikum.
Noe av det fine med kommunikasjonen med publikum er at jeg har lært å kjenne menneskene rundt meg bedre, og ser at musikken betyr noe for dem. Jeg kjenner dem jeg har snakket med fra før, vet at de har med seg ulike erfaringer i livet, og av refleksjonene deres ser jeg at musikken trekker dem inn i minner de har med seg fra tidligere.
Det aller viktigste jeg tar med meg fra dette arbeidet og spesielt med kommunikasjonen jeg har hatt med publikum er at jeg nå bedre forstår at folk er forskjellige. Noen liker noe som for andre blir helt feil - og som både menneske og musiker tror jeg det er viktig å innse at man ikke kan tilfredsstille alle.
1) Rose, "Breating In Nature. Flute Concert & Video Project. A duet between flute and nature", Carrie Rose - Listen. 2020.