Hvorfor et akademi?
Nye Nord-akademiet springer ut av forskningsprosjektet Art VAPO - True North, som har sitt utgangspunkt ved Musikkonservatoriet ved Universitetet i Tromsø (UiT).
Art VAPO - True North er et kunstforskningsprojekt. Vi har altså ikke forsket på kunst, vi forsker, eller utforsker, gjennom å skape kunst. Allerede her kan det bli utfordrende, fordi vi altså snakker om en annen type forskning, en annen type kunnskapsproduksjon, en annen type innsikt enn det man vanligvis forbinder med forskning og akademier.
Men la oss begynne et annet sted:
Universitetet i Tromsø — Norges Arktiske Universitet, som det nå heter — har et musikkonservatorium, et kunstakademi, et forfatterstudium, et landskapsarkitektstudium og det jobbes aktivt med å opprette en bachelor i scenekunst.
Universitetet er altså en sentral aktør i utviklingen av kreative næringer i nord. Cultural and Creative Industries (CCI) er i ferd med å bli en stadig større del av BNP i de fleste land. I EU er denne delen av økonomien nå større enn både telekommunikasjon og legemiddelindustri. Prosjektet Art VAPO er en del av denne fortellingen.
Men dette handler også om noe mye mer grunnleggende enn kulturnæring. Dette handler om menneskets — det nordlige menneskets — behov for å definere sine egne fortellinger og sin egen framtid. Og det handler om universitetet som en relevant aktør i den prosessen. Vi trenger et UiT som bidrar til utvikling av identitet og selvforståelse i Nord.
Der kommer kunsten inn. Kunst som et grunnleggende uttrykk for lokal menneskelig væren — til forskjell fra nordlysturisme, fiskestammer og næringsutvikling i nordøstpassasjen. En arktisk framtid uten sterke fortellinger om mennesket plass, er ufullstendig. Med utgangspunkt i et av dagens moteord (både i akademia og i næringsliv) — bærekraft —- kan vi slå fast at vi må utvikle en bærekraftig selvforståelse.
Kunst produserer opplevelser, mening og erkjennelse; innhold i livet.
En god historie, som dessverre ikke lar seg verifisere, sier at Winston Churchill ble oppfordret til å kutte i kulturbudsjettet under 2. verdenskrig, for å få mer penger til bomber og soldater, men at han da svarte: «Hvis vi ikke har råd til kultur, hva skal vi da kjempe for?»
Nye Nord-akademiet var ikke en del av prosjektplanen da forskningsprosjektet Art VAPO startet. Men det ble nokså raskt klart — også for meg som kom utenfra — at det finnes en sterk frustrasjon her, en frustrasjon som helt sikker ikke bare gjelder den delen av UiT som jobber med kunstfag: Frustrasjon over stadige omorganiseringer som det er vanskelig å se poenget ved; en opplevelse av stadig mindre demokrati i akademia; en sterk bekymring for at selve forståelsen av akademia som et uavhengig, fritt tenkende rom, ikke er hugget i stein.
Ut av dette dukket ideen om et eget akademi opp, egentlig som den eneste mulige konsekvensen — et Nye Nord-akademi som et nav i forskningsprosjektet.
UiT sier at målet er en kunnskapsbasert utvikling i Arktis.
Nye Nord-Akademiet sier at målet er en kunstbasert utvikling i Arktis.
- Fordi det er opplagt at rammene for hvordan vi er i stand til å tenke utvikling og framtid ikke bare bestemmes av fakta og kunnskap, men også av vår selvforståelse. Vår forestilling om Nord, ideen vi har om Nord, om kunst som skapes og utøves i dette geografiske området, om Universitetet i Tromsø, om samfunnsutviklingen — formes selvfølgelig ikke bare av fakta og kunnskap, men også av fortellinger, myter og diskursive praksiser.
Diskursive praksiser i og om Nord inkluderer for eksempel språklige konstruksjoner, som at Nord er utkant, og at utkanten får lov til å komme med inn-spill, som jo impliserer at inne er et annet sted enn i Nord. Eller at «det er så vakkert der oppe», som impliserer at nord er opp og sør ned, selv om det selvfølgelig like godt kan forholde seg omvendt.
Vi kan også se på hvordan disse praksisene manifesterer seg i kunsten, hvordan musikk, film og teater typisk forholder seg til Nord:
Eksempel 1: Lyden av Arktis
Nordnorsk Opera- og Symfoniorkester (NOSO) het det tidligere, men for et par år siden skiftet orkesteret til et navn som er «riktigere» innenfor diskursen, nemlig Arktisk Filharmoni. Dette er del av en trend der ordet «Arktisk», eller kanskje helst «Arctic», ser ut til å bli oppfattet som svært positivt — både i kunsten og utenfor:
- Musikkonservatoriets eget forskningsensemble, også del av dette prosjektet, heter Arctic Sustain
- Festspillene i Nord-Norge er Arctic Arts Festival
- Universitetet i Tromsø har droppet «Tromsø» i navnet og heter nå Norges Arktiske Universitet
- Den lokale snekkeren i Målselv i indre Troms, er blitt til Arctic Vedlikehold
Og med «Ekte. Arktisk. Lidenskap» framførte altså Arktisk Filharmoni i 2019 et bestillingsverk i anledning sitt 10-årsjubileum: «Lyden av Arktis», av den norske komponisten — eventuelt den mannlige, sør-norske komponisten — Lasse Thoresen.
Arktisk Filharmoni gjorde som man pleier å gjøre, de sendte komponisten nordover (til Svalbard) for å bli inspirert, og de reiste selv sørover for å vise seg fram i hovedstaden etterpå.
Og den lyden av arktis de så framfører i hovedstaden, det var ikke lyden av urban skravling på kaffebar i Tromsø, eller lyden av scooter-cross i Alta, eller lyden av akutt-rommmet på Universitetssykehuset i Nord-Norge, nei, det Arktisk filharmoni framførte, var
lyd og bilder av is som knaker og vind som suser, læstadianske salmer og en slags «sjaman» som gikk over scenen og trommet på en tromme. Alt sammen knadd inn i en symfonisk form fra1800-tallets Sentral-Europa
Arktisk Filharmoni bekreftet den rådende diskursive praksisen: Nord er is og snø og religiøse urfolk. Litt tilbakestående kanskje? I alle fall ikke særlig framtidsrettet.
Eksempel 2: Framtiden er lys
På samme måte valgte Sparebanken Nord-Norge å beskrive Nord gjennom å befeste myter da banken lanserte ny reklamefilm i 2019. Handlingen i filmen er en velkjent myte om Nord: Et asiatisk par besøker en prest og får høre at barn unnfanget under Nordlyset går det godt med. Paret reiser nordover, leier rom i et billedskjønt nordnorsk fiskevær, ser nordlys, får barn, barnet blir et geni og ender opp som president i USA. Til slutt toner filmens punchline inn over mørketidshimmelen: «Framtiden ser lys ut - i landsdelen der alt er mulig»
Så altså: «Alt er mulig» — men: Nord er nok en gang redusert til et pussig og mytisk sted, mørkt og magisk og irrasjonelt, uten et levende lokalt menneske som vil noe eller kan noe eller mener noe. Nord-Norge er mørketid, fjell og japanske turister som puler under nordlyset. Filmen gjør Nord til et eksotisk sted, filmen eksotiserer Nord.
Vi skal huske at Sparebanken Nord-Norge gang på gang blir kåret til landsdelens mektigste næringslivsaktør, dette er en institusjon som sprer fortellingene sine godt. Og ennå har vi ikke begynt å snakke om turistindustri, samedukker og generell NorrPorr.
Vi trenger altså stadig å reflektere over både de fortellingene vi selv og andre forteller om nord, og vi trenger stadig nye og oppdaterte fortellinger.
Derfor har vi etablert Nye-Nord-akademiet.
Amund Sjølie Sveen
