Denne plastposen fra Hana & Holmens potterier med bittelitt blåleire i, fikk jeg av keramikeren Marit Tingleff1 under et besøk hos henne på Hønefoss høsten 2022. Hana & Holmens Potterier var basert i Sandnes der de hadde pottemakeri, men også utvant, prosesserte og solgte blåleire til skoler og keramikere fra før andre verdenskrig til 2012. Etter dette, fortalte Ruth Simonsen2 meg under en telefonsamtale at faren sendte mellom 24 og 26 tonn med blåleire fra kaia utenfor pottemakeriet til Stoke on Trent der leira ble prosessert og pakket, sendt tilbake og solgt til pottemakere, keramikere og kunstnere under navnet Pottermaker Simonsens fineste blåleire. I dag er det ingen som produserer blåleire i Norge og alle leirer importeres fra Tyskland, Storbritannia og Frankrike.
2 Ruth Simonsen, datter av Stein Emmanuel Simonsen er 7. generasjon av Simonsen pottemakere i Sandnes og det var faren som drev Hana & Holmens potterier.
Skjermdump av den første annonsen jeg fant fra Hana & Holmens potterier i Nasjonalmuseets digitalarkiv, s. 20, Oss imellom (no: Norske barnehagelærerinners landsforbund, 1961), https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2023012380006_002.(Sett 01.07.2024)
Skjermdump av den siste annonsen jeg fant av Hana & Holmens potterier i Nasjonalbibliotekets digitalarkiv s. 31, Kunst for alle (no: Kunst for alle, 2004), https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2023050280023_004.(sett 01.07.2024)
Som artikkelen sier ble 80 prosent av leira solgt til skoler/institusjoner eller barnehager, og resten gikk til kunstnere, keramikere, preparanter og litt til hobbybruk. De fleste som har gått på barneskole fra 70-90-tallet i Norge har mest sannsynlig hatt fingrene i blåleire fra Sandnes. I Leire og keramikk i norske læreplaner: i perioden 1920 til 2020 skriver Småland og Kvalbein at det har variert veldig hvordan leire og keramikk er beskrevet i læreplanen som lek, håndverk eller kunst. De har også sett på antall ganger ordet leire eller keramikk er nevnt i læreplanen, og dette sier i seg selv noe om hvordan viktigheten av å arbeide med leire har vært i skolen.
Allerede i 1922 er de aktuelle materialeordene med i læreplanen. Bruken av ordene øker fram til det når sitt maksimum i M74, for deretter å avta mot LK06. I LK06 finner vi den laveste bruken av søkeordene i hele den aktuelle tidsperioden. Deretter finner vi en svak økning i LK20, men fremdeles er bruken under 1922-nivå.5
Så det er altså i 1974-læreplanen at ordene leire og keramikk har fått mest plass, og etter dette daler det sakte nedover.
Keramiker Ingrid Mortensen beskriver det å jobbe med blåleire på denne måten i et portrettintervju i 2013:
“Den fremste egenskapen ved blåleire fra Norge er at den er kortreist”. Ingrid Mortensen har i sin femti år lange karriere som keramiker jobbet for å gi dette lokale råstoffet flere tilhengere, men riktig i hennes retning kan ikke denne utviklingen sies å ha gått...
“Skolene som utdanner morgendagens keramiske kunstnere, har for lengst vent seg til å få råvarene levert fra spedisjonsfirmaer som hensetter noen tonn på europaller, leire plastpakket og synlig merket med produsentenes navn og adresse, oftest med opprinnelse i Frankrike, England, Danmark eller kan hende et asiatisk land...
Den norske blåleiren gikk ut av produksjon for noen år siden. Den ble ikke nok etterspurt, og de siste lagrene hos enkelte keramikere som «kjøpte engros», er nå i ferd med å tømmes”.6
Grunnen til at jeg er interessert i denne posen med leire fra Hana & Holmens potterier er fordi den representerer en tid da blåleire var en del av norsk industri, men også en del av allmennhetens kunnskapsgrunnlag, fordi leira ble brukt i barneskolen, i barnehager og pottemakere og keramikere kunne se gjennom leirekatalogen og velge å få tilsendt blåleire fra Sandnes i stedet for leire fra Tyskland eller England. I dag som vi ikke har en leireindustri, teglindustri og for nylig ikke noen Leca-industri som bruker blåleire, samt at barn ikke lærer om blåleire i skolen og det ikke finnes i læreplanen til kunstskolene, så får vi som samfunn et helt annet forhold til blåleira. Den blir noe usynlig.
Jeg tenker jo at den gangen blåleira ikke var noe man måtte grave, altså det var bare noe man kjøpte i poser nede fra Sandnes7, så har det alltid vært et vidunderlig materiale, selv om jeg ikke skal romantisere den. Altså det var jo også noe jækla strul å jobbe med.8
Blåleirene som jeg har jobbet med har veldig forskjellige egenskaper og det kommer an på hvor den er gravd opp fra, hvor dypt den har ligget og hvor mye leirmineral den inneholder. Jeg har selv ikke noe minne av å ha arbeidet med Sandnesleira på skolen, men i oktober 2022 besøkte jeg keramiker Marit Tingleff i hennes hjem og verksted på Hønefoss for å prate om Sandnesleira og hennes vei inn i den keramiske kunsten. Hun var en av dem som kjøpte noe av den siste kommersielle blåleire fra Sandnes, også fra den Sandnesleira som ble prosessert i Stoke on Trent etter nedleggelsen i 2012. Marit bruker nå de siste blåleirerestene til begitning på de store fatene og krukkene hun lager fordi den har en spesielt fin terrakottafarge, som hun selv sier. Les hele samtalen her.
8 Marit Tingleff fra samtale med henne i 2022. Les hele samtalen her.