Bjørnar Habbestad, fløyter

Hild Sofie Tafjord, horn

Michael Francis Duch, kontrabass

Lene Grenager, cello

 

www.lemur.fm

PARTITUR
Om notasjonens betydning i Lemuria

Lene Grenager

Lemur har gjennom mange år jobbet med å oversette ulike aspekter av romlighet til musikkverk. I samarbeid med Arup Acoustic i New York utviklet vi verket Critical Band (2012), et modulært og stedspesifikt verk for store rom der partituret må rekomponeres for hver enkelt framføring. Med Mikrophonie (2014) utforsket vi akustikken og de indre rommene i instrumentene våre med hjelp av miniatyrmikrofoner og den franske teknikeren og lydkunstneren Benjamin Maumus i samarbeid med GMEA, senter for musikk og teknikk i Albi. I Lemuria er dette arbeidet videreført med utgangspunkt i komponisten Luigi Nono og arkitekten Renzo Pianos bruk av øyer som kompositorisk og romlig metafor.

 

Prosess

I de omlag to årene vi har utviklet Lemuria har prosessen gått i rykk og napp, med hyppige skifter mellom ulike ståsteder i komponeringsarbeidet. Forberedelsene inkluderer tekniske løsninger, romlighet, tekstmateriale, mytologisk overbygning og musikalske innfallsvinkler. I de avsluttende workshops med fullt ensemble jobbet vi med å løse sammenhengen mellom de ulike utøvernes materiale og hvordan dette skulle realiseres i tid. Det er med andre ord mange ulike prosesser som har gått parallelt og arbeidet med selve spillepartiturets utforming kom inn på et sent stadium. Forutsetningen for alle Lemurs kollektive komposisjoner er forhandlingen mellom en kompositorisk eller konseptuell overbygning og en improvisert konkretisering av materialet. I utforskingen av det konkrete materialet får vi svar på om våre kompositoriske hypoteser bringer oss dit vi ønsker. Fordi vi i første rekke er et improvisasjonsensemble er det kollektive arbeidet med det konkrete materialet helt avgjørende i prosessen. Derfor tillot vi oss selv ha en åpen form på verket, helt til den siste innøvingsperioden. Slik ble det plass til innspill og ideer som dukket opp gjennom hele arbeidet med det konkrete materialet og det konkrete ensemblet.

 

Øya som idé

Det er mange forutsetninger som har vært med på å forme Lemurias spillepartitur. Vi skulle ha med to sangere. Vi skulle inkorporere elektronisk bearbeiding av oss selv på en ny måte. Vi skulle arbeide videre med rommet som aktiv part i komposisjonen. Det viktigste momentet som sprang ut fra en slik tenkning om rommet er ideen om en øy-organisering av utøverne.

 

Det å være isolert på en øy gjør en avsondret fra en større verden. Som utøver i Lemuria har en ikke full oversikt over det totale musikalske materialet. Man har selvsagt overblikk over sitt eget, men kan i mindre grad bedømme hvordan det tar plass i rommet og hvordan det står i forhold til de andre utøvernes arbeid. Materialet bli enten sendt ut gjennom en høyttaler foran deg eller over hodet bak deg. Begge høyttalerne peker vekk fra plattformen du sitter på, slik at du hovedsakelig hører din egen akustiske lyd. 

 

Praktisk utforming

Under arbeidet med partituret ble det tydelig for oss at det som i første rekke  burde organiseres var tidsaspektet. Hvor mange skal spille til en hver tid, i hvilke deler skal det prosesseres lyd og på hvilken måte og hvor i høyttalersystemet skal denne lyden distribueres? Samtidig så vi at utøverne trengte noe som gjorde dem trygge på at de hadde oversikt over forløpet, sin egen rolle og forholdet til de andre. Materialet skulle ha en improvisatorisk innfallsvinkel og utøvernes individuelle uttrykk skulle være fremtredende. Løsningen på denne balanseringen ble et spillepartitur hvor utforming ble definert av pragmatiske og praktiske årsaker mer enn hensynet til en ideell representasjon av musikken.

 

Den første delen av verket tar utgangspunkt i en matrise. De seks utøverne lagde en liste med ti spilleteknikker og deretter satte vi opp en tilfeldig matrise som organiserte kombinasjonene av materialet. Vi inkluderte spilleteknikk 0 for alle (stillhet). Så spilte vi alle variantene og valgte de vi syntes fungerte best. Deretter satte vi dem i en rekkefølge med en fiksert dynamikk. Spillepartituret ble her en tidsdistribuert liste hvor hver enkelt utøvers stenografiske versjon av sin egen spilleteknikk gir en huskeliste for forløpet. Denne delen gir ulike bilder av rommet som akustisk scene.

 

Den andre delen av verket er basert på et tekstmateriale, der skriften i seg selv utgjør partituret. Utøverne står fritt til å tolke hvordan de skal bruke teksten som utgangspunkt for utformingen av sin egen stemme. For første gang i stykket er alle utøvere aktivert samtidig, noe som gir et nytt lydlig bilde av rommet.

 

Del tre åpner med et enkelt tonehøydemateriale, en rekke av seks toner som sirkulerer gjennom ensemblet. Her har vi valgt å gi en tekstlig beskrivelse av situasjonen heller enn å definere hva hver enkelt utøver skal gjøre gjennom notasjon. Først setter vi opp tonerekken akkordisk i en langsom del hvor lyden skal omslutte publikum. Materialet distribueres på stadig nye måter og skifter plassering langsomt over en utholdt grunntonerekke. Vi utvider det akustiske rommet med en stor romklang. Rommet vil her kunne oppleves som større enn hva det rent fysisk er. Vi fortsetter med et kort støyparti før tonerekken brukes i en tekstbasert kryssfade mellom de to sangerne plassert på hver sin side av rommet. Verkets coda er et prosessert lydlig tilbakeblikk til første del med frie innspill fra musikerne.

 

Spillepartituret som memoreringsredskap

Spillepartituret for Lemuria er et praktisk memoreringsredskap for utøvere som selv forvalter den lydlige utformingen av de enkelte elementene. Denne delen av partituret er imidlertid ingen fullstendig representasjon av det musikalske forløpet. Planen for prosessering og distribuering av lyden er vel så viktig for å gi verket sitt unike uttrykk. Plasseringen av øyene i rommet, lyssettingen og publikums egne valg av hvorvidt de vil gå omkring, ligge på gulvet eller sitte på en stol, er alle faktorer som gir verket særpreg. Mens spillepartituret er gjenstand for betydelig fortolkning og åpenhet, er stykkets tekniske og sceniske krav formulert med relativt høy presisjon. Plassering av øyer, lydsystemer, graden av digital prosessering, spatialisering og lyssetting er nøye beskrevet i et tidsbasert system som sammenfaller med musikernes spillepartitur. En felles klokke blir distribuert til alle aktører slik at overganger og start på alle deler skjer på likt.