Emergent Ears
(2022)
author(s): Vonrik Haug
published in: Faculty of Fine Art, Music and Design, University of Bergen
We listen to histories as our histories are in the process of sounding out and between the sounded and sounding we find a site of self mystification, a residue where the self is accumulated, engineered and multiplied. There was a time when I found it difficult to understand philosophical concepts, up until a point that I could use sound as a means of thinking through and doing philosophy. It was then that philosophy took on a material form and suddenly I could hear philosophy all around me. For seeing is believing, but listening is full of doubt. To doubt one's surroundings and what appears to the body is at the heart of a continental philosophy, one that is immersed in encounter and speculates the unheard. Working with and thinking through sound is doing philosophy, philosophical questions are resolved through the materiality of praxis. When language fails, sound elaborates and merges itself with architectural space and technological arbitration, wrenching apart archaic correlations between subject and object with the contingency of the sonic event.
My research initially took the form of a fourfold consisting of spatial audio, electronic instrumentation, improvisation and philosophy and I attempted to find surrogate connections between these areas distinct from any hegemonic methodologies borrowed from the humanities. In turn this gave my practice the emancipation to spawn its own relations, to accelerate and create its own images of thought whilst at the same time exponentially fabricate a range of monikers and fictional selves that could produce without the expectations of the other. I have inhabited unknown crevices and intervals between all four nodes and throughout this research the demarcations between each terrain seemed less defined. I have established a topology of knowledge that hinges on folds, tangles, knots and slopes rather than a geometry of logical deductions. The intermingling of materiality, thought, and language informs the work both structurally and stylistically.
This research is essentially an inquiry through sound, sensation and the reconciliation with the self that I have endeavoured to investigate, whilst at the same time proliferating an ontology that hinges on allure and attraction. It is an ontology that is grounded in materiality, accidents and contingency and posits a philosophy of decomposition, degrading repetitions and vibratory cycles of erasure. Sound has the capacity to radiate obscure references and produce alternative rhythms of imagination, where sounds begin to seep into words. At times the research methods deployed hinge on being illegitimate but are essential in fuelling the engine that creates sensory epistemologies that deviate from institutional, historical and academic frameworks that often rely on the apparatus of logic, calculation, syllogism and sign operations. I highlight the potentiality of the actual and virtual as it unfolds from materiality, as a plethora of excitations that buffer the real. I elude polemics and instead weave together a dialogical tapestry of conduits that at times sacrifice chronology, theoretical totems and orientation in order to reconcile sonic encounter with sound-in-itself and sound as it is for me.
Norwegian Version
Vi lytter til historier mens historiene våre er i ferd med å lyde ut, og mellom det lydende og lyden finner vi et sted for selv mystifisering, en rest hvor selvet akkumuleres, konstrueres og multipliseres. Det var en tid da jeg fant det vanskelig å forstå filosofiske begreper, inntil jeg kunne bruke lyd som et middel til å tenke gjennom filosofi. Det var da filosofi fikk en materiell form og jeg plutselig kunne høre filosofi rundt meg. For å se er å tro, men å lytte er full av tvil. Å tvile på ens omgivelser og det som oppstår i kroppen er kjernen i en kontinental filosofi, en som er fordypet i møte og spekulerer i det uhørte. Å jobbe med og å tenke gjennom lyd er filosofi, filosofiske spørsmål løses gjennom praksisens materialitet. Når språket svikter, utdypes lyden og smelter seg sammen i arkitektonisk rom og teknologisk voldgift, og bryter arkaiske korrelasjoner mellom subjekt og objekt i stykker med begivenheten til den soniske hendelsen.
Forskningen min tok i utgangspunktet formen av en firedobling bestående av romlig lyd, elektronisk instrumentering, improvisasjon og filosofi, og jeg forsøkte å finne surrogate forbindelser mellom disse områdene forskjellig fra alle hegemoniske metoder lånt fra humaniora. I sin tur ga dette min praksis frigjøring til å skape sine egne relasjoner, til å akselerere og skape sine egne tanker, samtidig som den eksponentielt fabrikkerte en rekke monikere og fiktive selv som kunne produsere uten forventningene til den andre. Jeg har bebodd ukjente sprekker og intervaller mellom alle fire noder og gjennom denne forskningen virket avgrensningene mellom hvert terreng mindre definerte. Jeg har etablert en kunnskaps topologi som henger på folder, floker, knuter og skråninger i stedet for en geometri av logiske deduksjoner. Sammenblandingen av materialitet, tanke og språk informerer verket både strukturelt og stilistisk.
Denne forskningen er i hovedsak en undersøkelse gjennom lyd, sensasjon og forsoning med selvet som jeg har forsøkt å undersøke, samtidig som jeg har spredd en ontologi som er avhengig av fristelse og tiltrekning. Det er en ontologi som er forankret i materialitet, ulykker og beredskap og legger opp til en filosofi om nedbrytning, nedverdigende repetisjoner og vibrerende slettings sykluser. Lyd har kapasitet til å utstråle obskure referanser og produsere alternative fantasi rytmer, der lyder begynner å sive inn i ord. Til tider avhenger forskningsmetodene som virker å være illegitime, avgjørende for å stimulere motoren som skaper sensoriske epistemologier som avviker fra institusjonelle, historiske og akademiske rammer som ofte er avhengige av apparatet for logikk, beregninger, syllogisme og tegn operasjoner. Jeg fremhever potensialet til det faktiske og virtuelle når det utfolder seg fra materialitet, som en mengde eksitasjoner som buffer det virkelige. Jeg unngår polemikk og vever i stedet sammen en dialogisk billedvev av kanaler som til tider ofrer kronologi, teoretiske totem og orientering for å forene lyd møte med lyd i seg selv og lyd slik det er for meg.
