Berit Norbakken

Program for kunstnerisk utviklingsarbeid

UiT Norges arktiske universitet

Norges Musikkhøgskole

En fullstendig prosjektbeskrivelse finnes her:

The Map of Tendre3

I min metodologi bruker jeg diffraksjon til å anse effekten av ulikheter mellom ulike elementer i prosjektet, eksempelvis musikkstykker, sjangere, teknikker og klangfarger. For å kunne sidestille og behandle disse som likeverdige komponenter på tvers av kategorier og nivåer, definerer jeg elementene som fragmenter. Fragmentene blir til – som individuelle meningsbærere – gjennom intra-aksjon; det vil si at betydningen deres oppstår og artikuleres i den dynamiske relasjonen jeg setter dem i. Før denne intra-aksjonen finner sted, eksisterer ikke elementene som de fragmentene jeg identifiserer dem som. Dette gjensidighetsforholdet – det at fragmentene blir til gjennom sin intra-aktive samhandling – defineres som en sammenveving: entanglement.

Ved å anvende agentiske kutt i identifisering og definering av fragmenter, artikulerer jeg en relasjon hvor deres sammenheng blir meningsbærende gjennom intra-aksjon. 

Fotografiet ovenfor illustrerer min metodologi med et agentisk kutt: Jeg deler meg selv – "The self is itself a multiplicity" (Barad, 2014, s. 176) – i et betraktende subjekt (observatør) og et betraktet objekt (fotografi). Kameralinsen fanger opp subjektet (meg) som holder opp et fotografi av et objekt (meg) på en telefon. Samtidig er speilbildet av øyeblikket (det agentiske kuttet) fanget, og viser hvordan subjektet (jeg) anser objektet (fotografiet) på telefonen. Fotografiet beskriver i tillegg en intra-aktiv samhandling: minnet om en tidligere hendelse (det kan være øyeblikket da bildet ble tatt, eller øyeblikket/hendelsen bildet representerer - her var bildet brukt som forside på programmet til Borderline (Norbakken, 2019), som er utgangspunktet for Grenseland - i stemmen). Meningsdannelsen skjer i det de speiler seg i hverandre, "re-turning, as in turning it over and over again – iteratively intra-acting, re-diffracting, diffracting anew, in the making of new temporalities (spacetimematterings), new diffraction patterns" (Barad, 2014, s. 168).

I etterkant av komiteens underkjennelse av mitt prosjekt Borderline (2019), var det i møte med Karen Barads teorier at jeg selv forstod hvordan jeg kunne anvende det tidligere prosjektet, og erfaringene fra dette, i arbeidet med det nye prosjektet: Grenseland – i stemmen. Barads teorier gjør det mulig å sette sammen deler fra ulike tidsepoker, ikke bare hos komponister/låtskrivere, men også fra egne møter med musikken: innstudering, prøver og framføringer. Borderline opererer i denne sammenhengen ikke bare som en aktiv agens og ressurs, men som en avgjørende faktor for utviklingen og gjennomføringen av Grenseland – i stemmen.

1. Introduksjon.

 

Velkommen inn i Grenselandet.

 

Utgangspunktet for dette prosjektet er ønsket om å utforske stemmens klanglige egenskaper og dynamikken mellom ulike tradisjoner og teknikker når disses settes i kontakt med hverandre gjennom den klassiske sangstemmen. I arbeidet med å utvide min innsikt, gjøre meg nye erfaringer og utfordre etablerte vaner og oppfatninger, har jeg stilt følgende spørsmål: 

Hva er grenselandet i stemmen og hvordan kan det beskrives? 

Hva skjer når stemmen responderer på ulike teknikker og tradisjoner i grenselandet? 


Ved å utforske Grenselandet har jeg utvidet forståelsen av hva som er kunstnerisk mulig innenfor en klassisk utøverpraksis. Gjennom mitt kunstneriske utviklingsarbeid, basert på begreper og konsepter hentet fra Karen Barad – diffraksjonintra-aksjon, agentiske kutt, re-turning/tilbakevending og entanglement/sammenveving – artikulerer jeg hvordan denne utvidelsen har funnet sted. Arbeidet viser hvordan en som utøver relaterer, møter og behandler ulikt repertoar, og gjennom anvendelse av teori kan gjøre repertoaret nytt/levende hver gang vi deltar/lytter/øver/fremfører. Eksposisjonen bidrar, gjennom forståelse og anvendelse av Barads teorier, med et språk for hvordan disse kan anvendes i en praksis: hvordan en kan artikulere egen (og andres) praksis gjennom å ta i bruk nye og uvante begrep fra andre sammenhenger (fagområde, stil, sjanger). 

Arbeidet med prosjektet har jeg kalt Grenseland - i stemmen fordi jeg hele tiden beveger meg mellom stil, sjanger, kunstnerisk uttrykk og teori. Sluttpresentasjonen manifesterer hvordan utforskeren og utøveren, gjennom arbeidet med hele prosjektet blir entangled – og mitt kunstneriske utviklingsarbeid gestaltes gjennom sluttpresentasjon og eksposisjon. 

2. Bakgrunn 

 

I likhet med annet forskningsarbeid etterspørres det også i kunstnerisk utviklingsarbeid hvilket felt prosjektet hører hjemme i, hvor og hvordan kandidaten plasserer seg selv og arbeidet i en sammenheng. Som klassisk skolert sanger er det med utgangspunkt i den klassiske vokaltradisjonen jeg starter mitt prosjekt. Arbeidet tar utgangspunkt i mitt opprinnelige phd-prosjekt Borderline fra 20192 hvor jeg ønsket å belyse ytterpunkter og hva som var mulig å gjøre med den klassiske skolerte stemmen. Jeg ønsket å utforske mulighetene som finnes i og for et instrument som (jeg opplever) svært ofte er styrt av forventninger, konvensjoner, etablert praksis og tradisjonelle idealer (Wong, 2023, s. 10). Da jeg startet arbeidet mitt refererte jeg ofte til utøvere som Maja Ratkje, Diamanda Galas og Sarah Maria Sun og deres arbeid med extended vocal technique, selv om jeg aldri følte meg helt hjemme i det feltet selv. 

I løpet av de siste årene har også sangere som Debi Wong (2023), Elisabeth Holmertz (2020) og Silje Aker Johnsen (2019) bidratt med sine prosjekter innenfor den klassiske vokaltradisjonen, voice studies og performance studies i kunstnerisk utviklingsarbeid. Arbeidet mitt henvender seg til et mangfold av publikum i ulike framføringssituasjoner, pedagogiske sammenhenger (bevissthet rundt egen stemme/eget instrument i en etablert tradisjon) og til miljøer som befatter seg med forskning og kunstneriske utviklingsarbeid. 

Kunstnerisk (ut)forskning er et stadig voksende felt, hvor mitt prosjekt føyer seg inn og blir meningsdannende gjennom diffraksjon: ved å betrakte andres kunstneriske arbeider i og gjennom mitt eget prosjekt, skaper jeg nye forbindelser. Jeg aktiverer andres forskning eller undersøkelser i mitt prosjekt gjennom at jeg anser dem som fragmenter (se punkt 3. Praksis). Disse diffrakteres gjennom Grenseland – i stemmen og To let oneself be sung, og vice versa, det vil si at mine egne og andres undersøkelser belyser, og gir mening til, hverandre. 

Slik veves arbeidet sammen med annen tverrfaglig kunstnerisk forskning som anvender diffraksjon og intra-aksjon som metode.

Som utøvere kan det være svært krevende å finne språk som er dekkende for de mer abstrakte delene av arbeidet som foregår i et utforskende og undersøkende prosjekt. Vi søker til teori og litteratur for å finne aktuelle forbindelser. Karen Barad ble døråpneren for meg; hos dem fant jeg begreper som hjalp meg å verbalisere mine kunstneriske spørsmål og prosesser.

3. Praksis

 

Selv om diffraksjonsbegrepet i den betydningen som jeg legger til grunn er av nyere dato, har det fått betydelig utbredelse innen kunstnerisk utviklingsarbeid og forskning. Francesco Bentivegna og Sophia Edlund bruker diffraksjon til å beskrive forholdet mellom posthumanistiske stemmer, tid og minner, og peker på viktigheten av å lytte til og være oppmerksom på hvordan de post-humanistiske stemmene blir rom og "kanaler" for glemte, slettede og framtidige minner (Bentivegna og Edlund, 2022, s. 5). Jeg vil gjennom eksposisjonen vise hvordan diffraktiv refleksjon blir en metode for å la fortiden og framtiden veves sammen i nåtiden.

 

Kai Merten viser til hvordan en gjennom å lese prosjekter diffraktivt, ikke nødvendigvis må forstå diffraksjon som en metode for analyse, men som en ny forståelse av å lese; leseren og aktiviteten å lese anses som å delta i, ikke representere, det som blir lest (Merten, 2021, s. 16). Lesingen intra-agerer med leseren. Arbeidet mitt vil vise hvordan intra-aksjonen oppstår gjennom diffraksjonen, altså at utøveren og utforskeren blir en del av prosjektet, sammenvevet – entangled – innenfra. 

 

Tijs Ham (2023) anvender diffraksjon i sitt forskningsarbeid som blant annet undersøker uforutsigbarhet som ressurs i kunstneriske prosesser. Relasjonene mellom kunstner, instrumenter, materiale og publikum påvirker, og påvirkes gjennom, uforutsette møter som danner nye mønster. Ham viser gjennom sin kunstneriske praksis hvordan anvendelsen av det uforutsigbare kan føre til innsikter som ikke er åpenbare, men som åpenbares gjennom diffraksjon som metode. På en lignende måte viser mitt prosjekt hvordan sammenveving av et mangfold av agenser – det jeg har kalt fragmenter – leder til innsikter som ikke kunne forutses utfra fragmentenes individuelle egenskaper.

 

Ved å ta i bruk konsepter og teorier og gjøre dem tilgjengelige gjennom praktiske eksempler (Borderline og To let oneself be sung), gjør jeg disse tilgjengelige som verktøy, slik at andre kan lese egne prosjekter gjennom mine erfaringer og funn. Den diffraktive lesingen er således gjensidig, da jeg selv opplever å se mitt eget prosjekt på nytt og på nytt, igjen og igjen – re-turning – hver gang jeg betrakter andres arbeid, både i praktisk utforsking og kunstnerisk utviklingsarbeid. Slik utvikler prosjektet seg videre på egen hånd – i ukjente sammenhenger og vendinger. 

Metoden jeg har utviklet og brukt gjennom prosjektet, diffraktiv refleksjon, er et forsøk på å gjøre det usynlige eller underliggende i kunstneriske prosesser synlig. Den belyser og tilgjengeliggjør en usynlig og ofte ubevisst ressurs for utøvere ved å vise hvordan en kan åpne opp og utfordre en etablert praksis. Gjennom å møte ens egne erfaringer og vaner fra fortiden gjennom et annet begrepsapparat, kan bevisstheten rundt egen og andres praksis påvirkes og avdekke ukjente eller uvante koblinger, kunstneriske vendinger, og slik muliggjøre utvikling i nå- og framtiden. 

Mitt utøvende arbeid preges av gjentakende møter med repertoar/materiale: vi øver, terper, prøver alene og i fellesskap og vi gjentar konserter/forestillinger. Gjennom en reflektiv tilnærming, det vil si en aktiv anvendelse av erfaring og minnet om som ressurser (for eksempel ved å være bevisst på hvilken betydning tidligere bruk av blant annet dynamikk, klang og frasering har for valg av de samme fragmentene i øyeblikkets møte) kan nye muligheter avdekkes. 

 

Filosofen Karen Barads teorier om diffraksjon og intra-aksjon danner det metodologiske grunnlaget for mine undersøkelser. Disse begrepene er aktuelle i stadig flere fagområder (Kontturi et al., 2018; Laasonen Belgrano, Tiainen og Tarvainen, 2024), og jeg anvender dem her i en kunstutøvende sammenheng og forståelse. Diffraksjon kan forstås som et verktøy for å observere og respondere på effekten av ulikheter (Barad, 2007, s. 72), så vel som en metodologi av ulikheter.

Arbeidets aktualitet demonstreres gjennom et agentisk kutt, når utøver /utforsker settes i kontakt med og ses i lys av relevant litteratur som bidrar til diskursen i den kommende utgivelsen (Laasonen Belgrano, Tiainen og Tarvainen, 2024) som omhandler forholdet mellom stemmeforskning og ny-materialistiske teorier. Arbeidet blir stående i relasjon til tidligere, eksisterende og framtidige bidrag til den pågående diskursen rundt den kunstneriske stemmen og kunstnerisk forskning. 

Den gjentatte diffraksjonen gjør det mulig for meg å reflektere over den pågående prosessen, men også å vende tilbake til tidligere erfaringer/arbeider i lys av nye prosjekter. Jeg anvender re-turning/tilbakevendelsen til å endre sammensetningen av tid / rom / materiale for å anse nye diffraktiske mønster. Dette er også en modus for å intra-agere med selve diffraksjonen.

Et resultat av denne metodologien er min egen utvikling av konseptet diffraktiv refleksjon som jeg bruker til å utvide forståelsen av min egen kunstneriske prosess og av kunstnerisk utviklingsarbeid. Som jeg skrev i prosjektbeskrivelsen til Grenseland – i stemmen, "når fortiden veves sammen med nåtiden gjennom møter mellom musikkstykker fra ulike tidsepoker, beskriver den diffraktive refleksjonen en intra-aktiv samhandling mellom disse; refleksjonen påvirker minnet på lik linje med opplevelsen i øyeblikket" (Norbakken, 2022). I anvendelsen av diffraktiv refleksjon som metode bryter jeg også med etablerte dikotomier (som Barad skriver som “dicho-tomy” for å synliggjøre kuttet med/fra (Barad, 2014, p. 168)), når jeg vever sammen før og gammelt og nyttutøver og utforsker. Gjennom dette arbeidet viser jeg hvordan jeg i mitt kunstnerisk utviklingsarbeid veves sammen med prosjektet, når utøveren og utforskeren blir til én. 

4. Metode og struktur


Min metodologi er situert i en klassisk utøverpraksis, og omfatter altså identifisering av fragmenter, cutting together-apart (one move) (Barad, 2014, s. 168), diffraksjon gjennom filter, re-turning ved å reflektere over prosess gjennom diffraktiv refleksjon og ved å vende tilbake til tidligere erfaringer, og entanglement – sammenveving. Metoden er testet, utdypet og beskrevet i følgende deler av prosjektet:

Fragmenter – Kulning

Contrafacta – Diffraksjon

Duo – Re-turning

Borderline – Cutting together-apart

To let oneself be sung – Entanglement

Sluttpresentasjonen (og eksposisjonen) er inspirert av Gilles Deleuze og Félix Guattaris (1987) anvendelse av platå. Platåene representerer de ulike delene jeg har arbeidet med/som har vært sentrale i prosjektet. De fungerer som utdyping av metodologi og anvendelse av de begreper og konsepter jeg har benyttet meg av/utforsket for å kunne beskrive det arbeidet jeg har gjort. To let oneself be sung er i hovedsak en sammenveving – entanglement – av undersøkelser, begreper, erfaringer og fremførelser. Eksposisjonen må leses diffraktivt; det vil si at en ser erfaringer, erkjennelser og oppdagelser gjennom de ulike delene, fra ulike vinkler av prosjektet.

Diffraksjon og diffraktiv refleksjon utgjør den metodologiske kjernen i mitt kunstneriske utviklingsarbeid. Barad refererer til Donna Haraways beskrivelse av diffraksjon som et analyseverktøy for å kunne anse og respondere på virkningen av ulikheter: "A diffraction pattern does not map where differences appear, but rather maps where the effects of differences appear" (Haraway, 1992, s. 300, sitert i Barad, 2007, s. 72).

Arbeidet med prosjektet og de beskrevne metodene har åpnet opp for nye innsikter og kunnskap om kunstneriske prosesser og kunstnerisk utviklingsarbeid, og utfordrer tradisjonelle forståelser av utøvende praksis innen klassisk musikk (verk – tolkning – framføring – resepsjon). Gjennom eksposisjonen gjøres dette tilgjengelig for framtidige prosjekt og utforskere, og blir således også tilgjengelig som kunnskapsbidrag til nye kunstneriske prosesser og utviklingsarbeid: diffraktiv refleksjon åpner for tilpasning og differensiering gjennom sammenfiltring – entanglement.

Map of Tendre – kartet symboliserer hvordan jeg i Grenselandet stadig kommer i kontakt med de ulike delene av arbeidet. Platået To let oneself be sung er ikke en kronologisk fremstilling av begivenheter, men må leses som en beskrivelse av hvert skritt av prosessen. Grenseland – i stemmen har sitt utspring i Borderline (2019), men er også vevet sammen med kunnskap, erkjennelser, erfaringer, repertoar og utøvere fra det første prosjektet. På denne måten er/blir den diffraktive refleksjonen en aktiv faktor i utvikling, utforsking, planlegging og gjennomføring av Grenseland – i stemmen. Eksposisjonen viser hvordan To let oneself be sung er vevet sammen – entangled – med både fortiden: Borderline, og framtiden: eksposisjonen Grenseland – i stemmen og To let oneself be sung. Prosjektet og arbeidet er i stadig kunstnerisk prosess, kunstnerisk utviklingsarbeid. 

 

Konsept

Metodologi

Eksempler fra kunstnerisk prosess/Research Catalogue/platå

Diffraktiv refleksjon

Jeg utviklet denne

teknikken fra Barads konsepter

om diffraksjon og

re-turning, på et tidlig

stadium i det nye prosjektet

Borderline (RC)

Duo (RC)

To let oneself be sung (konsert og RC)

 

 

Gjør det mulig å anvende nye kunstneriske refleksjoner om eksisterende materiale og

erfaringer som fragmenter i

ulike sammenhenger

To let oneself be sung

(konsert og platå (RC))

Fragmenter

Definisjon og identifisering

Fragmenter (RC)

 

Anvendt i ulikt repertoar

Contrafacta (RC)

 

Dokumentasjon av resultater/relasjoner

mellom fragmenter

Egne notater

 

Uventet, ukjent

Duo (RC)

To let oneself be sung (konsert og RC)

Diffraksjon

Sjanger og tidsfremmede

elementer settes i kontakt

med hverandre

Contrafacta (RC)

Re-turning

Vende tilbake til det som 

var og det som kommer

Borderline (RC)

Duo (RC)

Cutting-together-apart

Kutte sammen-med /fra

Borderline (RC)

Intra-aksjon

Identitet; utvikling

av teknikk

Rehnqvist – kulning, 

Fragmenter (RC)

 

Sammenveving av nytt og gammelt

Duo (RC)

eksperiment/utprøving

 

Stemmen som filter for diffraksjon

To let oneself be sung (konsert og RC)

 

Ulike stemmer

Fragmenter (RC)

Entanglement

Sammenveving 

Metodologien i praksis

To let oneself be sung (sluttpresentasjon og RC)

"Intra-action" signifies the mutual constitution of entangled agencies […]

agencies are only distinct in relation to their mutual entanglement; they don't exist as individual elements. (Barad, 2007, s. 33)

We become us and (part of) the world while co-creating and becoming a map, and experiencing the sources we discover. (Golovátina-Mora, Skjønstad Hovde og Østern, 2022)

Agential cuts – intra-actions – don’t produce (absolute) separation, they engage in agential separability – differentiating and entangling (that’s one move, not successive processes). Agential cuts radically rework relations of joining and disjoining. (Barad, 2010, s. 265)

What is at issue, then, is not necessarily a matter of discovering a past that was already there or remaking a past through the lens of the present but a reconfiguring, a cutting together-apart of past-present-future in the wild play of dis/identities and untimely temporalities. (Barad 2015, p. 422, n. 64.)

er en kunstnerisk utforskning av stemmens klanglige egenskaper og av spenningsfeltet som oppstår mellom ulike teknikker og tradisjoner når disse konfronteres med hverandre og hybridiseres. Gjennom variasjon, improvisasjon og forflytninger mellom ulike musikalske områder, veves stemmer og fragmenter sammen på tvers av tid, sted og antatte grenser.

Grenseland – i stemmen

1. Introduksjon

2. Bakgrunn

3. Praksis

4. Metode og struktur

5. To let oneself be sung

       5.1 Kunstnerisk prosess

             5.1.1 Borderline

             5.1.2 Duo

             5.1.3 Fragmenter/Kulning

             5.1.4 Entanglement

             5.1.5 Contrafacta

       5.2 Sluttpresentasjon

             5.2.1 Byggeplassen

             5.2.2 Metode

             5.2.3 Utstillingen

             5.2.4 Programmet

       5.3 Konserten

             5.3.1 Predicasti

             5.3.2 O Death Rock Me Asleep

             5.3.3 Jag Lyfter Mina Händer

             5.3.4 Quel Sguardo Sdegnosetto

             5.3.5 Så Går En Dag / L'Eraclito Amoroso

             5.3.6 Malheur Me Bat

             5.3.7 Folle E Ben

             5.3.8 Girls Just Wanna Have Fun

        5.4 Epilog

6. Platå (kan leses i valgfri rekkefølge)

       6.1 Fragmenter – Kulning

       6.2 Borderline – Cutting together-apart

       6.3 Duo – Re-turning

       6.4 Contrafacta – Diffraksjon

7. Grensen (etterord)

8. Kilder

9. Takk

 

Grenseland - i stemmen 1

 

Diffraction is also an apt metaphor for describing the methodological approach that I use of reading insights through one another in attending to and responding to the details and specificities of relations of difference and how they matter. (Barad, 2007, s. 71)

It's a matter of seeing how the data you already have - your own experiences, observations, beliefs etc. - hang together. (Noë, 2015, s 16)

Duo

Foto: Helge Norbakken/Bernt Simen Lund