Det kan være hensiktsmessig å skille de ulike typene rammeverk i dette arbeidet. Det er både snakk om et konkret rammeverk og et konseptuelt. Det konkrete rammeverket består av begrensninger i tonehøyde, antall toner, tempo og klang, som kombineres med teknologi som jobber på en bestemt måte. Det konseptuelle rammeverket består av en målsetting om å kunne lage et ensemble med flere utgaver av meg selv – at jeg nærmer meg solospillet som om det oppstod i et ensemble. 

I mitt eget soloarbeid jobber jeg fortsatt etter den samme kunstneriske tilnærmingen. Det konseptuelle ønsket om å spille solo med et ensemble bestående av flere utgaver av meg selv, kombineres med konkrete musikalske rammeverk og teknologi som spiller lydsløyfer av det jeg akkurat spilte.

Når jeg hører på mine nylige forsøk på å oppnå denne flerstemmigheten, dette ensemblet bestående av meg, gjør jeg meg blant annet disse refleksjonene

Jeg lager meg et nettverk bestående av musikalske rammefaktorer og teknologi som forvalter lyden. Og jeg forsøker å spille i dette, med dette. Det er et nettverk, eller en økologi bestående av instrumentet, meg selv, musikalske rammefaktorer og teknologi som jeg styrer i en bestemt retning.

Arbeidet er en kontinuerlig forhandling mellom meg, instrumentet og rammeverket jeg har satt opp. Hvordan skal jeg orientere meg i denne økologien? Hvordan skal jeg være i den? Være med den?

Jeg hører at jeg jobber med ulike grader av nærhet til lyden, skyver materiale til høyre og venstre, bakover med romklang og lavere volum, plasserer materiale helt tørt og klart i forgrunnen. Jeg hører at jeg jobber med å skape dybde i lydbildet.

Repetisjonene som teknologien tilbyr, kan innimellom bli for ensporet. Dette er noe jeg har arbeidet med lenge for å omgå. Jeg hører at jeg jobber med å forrykke det rytmiske i repetisjonene. Gi de mer liv. Det analoge utstyret bidrar også til å forrykke gjentakelsene og til å gi repetisjonene en annen valør. Jeg hører at jeg jobber med en flerstemthet, at jeg forsøker å skape melodiføringer som flytter seg mellom de ulike lydkildene.

Denne formen for orienteringsarbeid, rekognosering og utforsking er improvisatorisk i sin natur. Improvisasjonen er styrt og tilrettelagt, men den oppleves paradoksalt nok som både løsrevet og fri. Jeg finner ulike veier i økologien, ulike måter å være med den på. Og jeg forsøker å tilrettelegge for en hensiktsmessig balanse mellom kontroll og mangel på kontroll.

Kent de Spain beskriver at «…within the improvisational moment: there are things that we do, things that are happening that we feel we are a part of and things that feel like they happen to us.» de Spain 2011: 29. En viktig bestanddel av det å være i denne økologien, er nettopp å fasillitere at noe kan skje med musikken som jeg ikke har kontroll over, slik de Spain beskriver.