Inga Margrete Aas – 3 konserter for solo gambe på Only Connect 2022.

I forbindelse med festivalen Only Connect i Oslo (april 2022) spilte Inga 3 20-minutters solokonserter i et galleri i Oslo. Hun valgte å la de tre konsertene ta utgangspunkt i det samme rammeverket. Nedenfor ser vi henne på en prøve i forberedelsesfasen, de tre konsertene (samlet som én videofil) og en refleksjonstekst hun har skrevet etterpå.  

PS. I den endelige versjonen av denne visningen, ønsker jeg at tidskodene i videoen er synlig, slik at leseren lett kan finne de tidskodene Inga henviser til i sin tekst. 

[konsert 1]

01:40 Spraking og knitring, som et tomt radiosignal eller en slitt vinyl, og under der noe dypere og edlere. En mumlende melodi. Porøst og ustabilt.

I forberedelsen til en improvisert solokonsert leter jeg etter områder av musikalsk materiale som er tilstrekkelig spennende til at jeg ønsker å oppholde meg der over tid. Så setter jeg disse områdene sammen til et terreng. For å få status som “område” i mitt hode må det interessante ved det musikalske materialet ha litt bredde, det kan ikke være for spesifikt. Et motiv er for eksempel ikke et område. En akkord kan være et område hvis den tilrettelegger for klangutforsking, eller hvis den går sammen med en type rytmikk eller tekstur som er rik på variasjoner. Områder skal helst ha en følelse av overflod, av at det stadig dukker opp nye nyanser og muligheter. Kanskje er det egentlig ikke overflod jeg mener, men snarere at det er visse sider ved området som jeg ikke har kartlagt fullt ut og som kan by på spontane innfall og små eller store utskeielser.

I forberedelsen til en improvisert solokonsert leter jeg etter den ideelle balansen mellom å vite og ikke vite. Vet jeg for mye opplever jeg materialet som uttømt. Vet jeg for lite kan jeg oppleve konserten som problemløsing snarere enn lytting og musisering. På improviserte konserter med flere musikere er det annerledes. Kun én annen musiker introduserer allerede rikelig med uvisshet, og jeg har ikke noe spesielt behov for et lag med uvisshet i eget materiale i tillegg.

07:50 Det første musikalske området ble mer pulserende på denne første konserten enn jeg hadde tenkt det skulle være. Jeg liker det bedre når det er svakere og mer statisk. Det er egentlig støyen i dette første området som interesserer meg mest, og fokuset på det blir litt borte når det pulserer og blir smått dramatisk som her.

I forberedelsen til disse tre konsertene startet jeg med å lytte til opptak og se på videoer jeg har liggende fra forberedelser til tidligere konserter. Jeg hørte på den forrige solokonserten jeg spilte på gambe. Jeg tok notater og fikk oversikt over det materialet jeg allerede hadde. Da jeg begynte å øve brukte jeg dette som utgangspunkt. Jeg startet å spille på en av områdene jeg kjenner fra før. Noen ganger endte jeg opp på nye steder, eller nye variasjoner over gammelt materiale. Da fikk det også en plass på arket, og en liten video så det er lett å finne tilbake til senere.

Jeg kom fram til to hovedområder som kunne utgjøre tyngdepunktene i konserten. Det er de samme kvalitetene ved begge områder som interesserer meg: Støy og det delvis ukontrollerbare. Jeg synes de to områdene gir god mening sammen estetisk, samtidig som de rent grunnleggende musikalsk- parametrisk er motsetninger: Mørkt/lyst, svakt/sterkt. Rundt disse to hovedområdene har jeg andre områder, flere enn jeg rekker å komme gjennom på en konsert. Dette utgjør terrenget for konserten.

08:07 Kunne utnyttet denne bi-lyden av å flytte fingrene mye mer. Det blir som et ekstra sjikt, som kunne ha fått utvikle seg separat fra strykingen.

Skulle jeg jobbet videre med materialet jeg spilte på konsertene ville jeg blant annet sett på mulighetene for å spille i to sjikt flere steder. Jeg gjør det et par ganger ganger, med pizzicato og denne lyden av fingrene mot streng. Men det blir ikke tatt videre eller utviklet, så det blir kun noen hendelser her og der.

09:55 Samme mildt overraskede ansiktsuttrykk som pappa har! Her er det en genuin utforskning som pågår, så litt forbauselse er på sin plass.

Er det interessant, er det spennende, å vise fram en genuin utforsking på konsert? Jeg ber publikum ta del i min prosess, og jeg kan ikke vite hvor vellykket utforskingen vil bli. Det kommer selvfølgelig helt an på hva publikum er ute etter, og hvordan prosessen forløper. En konsekvens ved å vise genuin prosess er at et performativt lag forsvinner. Jeg iscenesetter ikke en prosess/ undersøkelse, som mange komponerte stykker gjør (hvor min oppgave som utøver blir å framstille dette så troverdig som mulig gjennom min interpretasjon), jeg undersøker noe. Da er jeg tilbake ved ønsket om å finne balansen mellom å vite og ikke vite, og forsøke å tilrettelegge for en fruktbar undersøkelse uten å foregripe den.

[konsert 2]

23:00 Sprakingen stopper, og det blir stille. Jeg liker dette stoppet som starter stillheten! Jeg trodde ikke stoppet funket, synes det var vanskelig å time det. Derfor ble det bare et par av dem. Nå hører jeg at det kunne vært mange fler. Og kanskje det kunne dukke opp en annen lyd i disse stillhetene? Som allerede der begynner å peke mot et annet område? Eller eventuelt peker ut av terrenget. Og kanskje er det lettere å time stoppene hvis jeg tenker på det som å starte stillheten, i stedet for å stoppe musikken?

En problemstilling jeg gjerne skulle ha jobbet mer med før konsertene er å forme de to hovedområdene så de blir mindre dronete. Når jeg spiller på øverommet er jeg fokusert på alle nyansene i strengen og støyen, det iboende flersjiktige og komplekse i klangen. Jeg blir ofte sittende å spille kontinuerlig da dette strykebaserte materialet har ikke noe naturlig stopp og oppdeling i seg. Jeg hører nå at droneaspektet kanskje preger det musikalske uttrykket mer enn jeg egentlig ønsker. Jeg vil finne flere måter å forme det på. Å legge inn stillheter er en måte. Jeg tror også at å få inn et sjikt til med kortere lyder kunne hjelpe med å forme disse forløpene.

24:19 og 26:48 Hvisking i publikum. Ligner på de lyseste støyfrekvensene i sprakingen, og blander seg fint inn. Kanskje hvisking er noe å inkludere en annen gang?

29:53 En gambestereotyp disse brutte akkordene. I denne sammenheng synes jeg det fungerer som en overgang til det neste området. Tonaliteten her kan helt klart utvikles videre.

Disse brutte akkordene er en gambeklisje, men jeg vil ikke sky klisjeer helt. Som instrumentalist er det noe uimotståelig med disse brutte akkordene på gamben, gambens anatomi ber deg om å gjøre det, og da kan det føles i overkant strengt å nekte (men, lytter jeg til dette som komponist som kun bryr seg om det klingende synes jeg ikke disse akkordene er uimotståelig). Det er tiltalende både å være streng og å være løssluppen. Hvis jeg fokuserer kun på det klingende blir jeg strengere i valgene mine, og hvis jeg fokuserer inn mot den fysiske spillingen blir jeg mer løssluppen.

35:14 Disse lysere støyklangene jeg har spilt i endel minutter nå er det andre hovedområdet, og et av mine yndlingsområder på gamben. Jeg blir alltid oppslukt av dette materialet, og det kan muligens bli i overkant insisterende når det varer og varer uten noe pustepause. Jeg likte når disse pizzicatoene kom inn. Det setter støymaterialet i et annet lys og skaper et større rom å lytte i.

Jeg elsker å kna på disse stedene på instrumentet hvor den lydlige responsen på mine bevegelser er noe uviss, og hvor strengens skjørhet og komplekse fysikk gjør at små forandringer i buepress, buens hastighet og buens kontaktpunkt gir svært varierte og noen ganger overraskende lydlige responser. Jeg leter etter disse idiomatisk-utvidede spilleteknikkene. Spillemåter og lyder som ikke er endel av den tradisjonelle instrumentteknikken, men som ligger naturlig og lett tilgjengelig i instrumentet.

[konsert 3]

38:19 To ganger det samme er nok. Før siste konsert skjønte jeg at en ny start var nødvendig for å beholde friskheten. Denne flagoelett-trillen kombinert med varierende buepress og -plassering opplever jeg nå som mer inviterende enn mørk støy-starten jeg gjorde på de to forrige konsertene.

Kanskje var det en tilvenning til rommet og situasjonen som gjorde at jeg følte meg varmere i trøya og klar for å ta nye veier i terrenget. Både materialtrøtthet og større trygghet kan føre til nye veier. Et sentralt aspekt ved improvisasjon for meg er dens flyktige natur. Jeg har aldri laget en plate med improvisert musikk som har vært improvisert, i det øyeblikket det skal fryses i tid vil jeg jobbe på en annen måte. Flyktig blir det ikke denne gangen heller når jeg vet at det skal filmes og at jeg skal høre på det etterpå og til og med reflektere over det. Kanskje ville jeg vært modigere hvis konsertene ikke ble filmet, og kanskje hver konsert hadde vært mer forskjellig? Jeg liker tanken på at denne teksten, selv før den ble skrevet, kan har vært med å forme improvisasjonene.

tilbake til førstesiden – Inga Margrete Aas – Ingar Zach – Ivar Grydeland