HJEM / HOME →    OM PROSJEKTET / ABOUT THE PROJECT →



 

 

ENGLISH 

Kopp: 11,2x8,3 cm, Samarbeidsprosjekt med Anne Line Sund1, brent brunleire fra Tøyenparken, siktet med kjøkkensil, dreid på Nesodden på verkstedet til Anne Line vinteren 2023-24, melket hank (på koppen), dyppet tre ganger i terra sigillata fra Tøyenparkleira. Glasert med glasur P2017 fra Waldemar Ellefsen til 1100. 


Tallerken: 23,8x2,7 cm, Dreid og modellert tallerken av meg av blåleire fra Feiring Bruk avdeling Kullmoen, originalt fra Alnabru, malt med terra sigillata fra samme leire innvendig og brent til 1100.


Foto Istvan Vivag

Anne Line Sund (1961) Norsk keramiker og materialbasert kunstner, førsteamanuensis i keramisk kunst på Kusthøgskolen i Oslo.

24.11.2023 På verkstedet til Anne Line Sund der vi jobbet med blåleire fra Feiring Bruk, avdeling Kulmoen, opprinnelig fra Alnabru og brunleire fra Tøyenparken der de gravde for bygging av det nye Tøyenbadet.

Sosial keramikk er kopper, beholdere og tallerkener som er laget av blåleire og brunleire fra leirelandskaper jeg har jobbet i som en del av prosjektet Jording med (blå)leire. Jeg bruker særlig koppene, skåler og tallerkner i møtevirksomhet, i veiledninger, sosiale sammenhenger og på leirevandringer.2 Jeg har også laget større beholdere til jordingsøvelser3 som fungerer som verktøy i deltagende leireprosesser. Hvordan saltene kommer ut på overflata, grovhet i materialet eller om den sprekker opp, sier noe om leira og tilfører mer kunnskap. Leira er transformert til et annet materiale, skiftet egenskaper, farge og porøsitet. Det kan holdes, drikkes av, håndteres og det har fått en form. For å kunne reflektere rundt dette med brukskunst, funksjonalitet og feltet initierte jeg et samarbeid med Anne Line Sund om å dreie kopper med hank. Les deler av samtalen vi hadde under samarbeidet her. 


Prosessere leire: Jeg prosesserer leira ved å tørke den helt, så helle over vann til det dekker. Dagen etter har vannet trukket inn i de harde leireklumpene og det er bare å mikse det opp for hånd eller med en sementmikser avhengig av mengde leire. Deretter siler jeg denne massa, med konsistens som tykk kefir, gjennom en grov sikte med nett omtrent som en kjøkkensil. Det kommer an på hva jeg skal lage, om jeg sikter det en gang til gjennom en finere sil (60-100 mesh). Så legger jeg det utover en gipsplate og venter til den har trukket til seg nok vann så leira kan eltes. 


Form og overflate: Til mye av denne sosiale keramikken og keramikken jeg har lagd til jordingsøvelsene, har jeg dreid. Dette er fordi leira egner seg ganske godt til å dreie med. Jeg synes det er mye vanskeligere å modellere med den eller bruke plateteknikk, da mye av leira er siltig.4 I for eksempel pølseteknikk, så er det vanskelig å jobbe en pølse inn i de andre lagene. Generelt å sette sammen forskjellige deler er vanskelig, og særlig med den blåeste blåleira. Når jeg dreier er leira våtere, hvert fall på overflaten, og hele formen kommer fra ett emne, noe som er fordelaktig. Formen på ting som er dreid blir rundt, men dette kan selvfølgelig manipuleres underveis. 


Med tallerkenen i hylla har jeg først dreid og deretter brukt hendene og fingrene til å “gå over” den indre formen med fingrene. Dette forskyver litt i det runde og formen blir litt mindre forutsigbar, selv om hovedformen jo fortsatt er rund. Innvendig har jeg terra sigillata5, en sedimentert “leiremaling” med bare de fineste partiklene i. Dette skaper en silkeblank overflate som får fram mange detaljer i overflaten, som for eksempel et fingeravtrykk. Terra sigillata ble også tradisjonelt brukt for å gjøre godset mer vanntett før man hadde funnet ut av dette med glasur. På tallerkenen er det ikke terra sigillata utenpå, og der ser man at saltene fra den blågrå leira har trukket ut til overflaten og laget et lyst slør.  


Koppen i hylla har en form som jeg og Anne Line kom fram til mot slutten av våre dreiedager på Nesodden. Denne var vi begge fornøyd med, da formen var litt kantete som er en fin kontrast til den mørke leira, samtidig som at den har et fint volum for kaffe og en lukket form som holder på innholdet og varmen. Hanken er fin og rund og plassert med en god komposisjon som er god å holde med pekefinger inni, tommelen som lett holder fast oppå og langefinger som lener seg uanstrengt under hanken. Dersom hanken blir for tykk, blir dette grepet ubehagelig. Etter min mening er Anne Lines hanker den beste jeg har vært borti så langt i livet. Koppen er ikke dreid av slik jeg pleier å gjøre, men Anne Line viste meg hvordan jeg kunne skjære av litt nederst med en pottemakerkniv. Slik jeg ser det forflytter dette også litt rundheten. Glasurern inni er en kjøpeglasur fra Waldemar Ellefsen nummer P2017 som inneholder blyoksid, som skal brennes mellom 1000 og 1100 grader. Grunnen til at jeg bruker den som har bly i stedet for blyfri, er fordi dybden i glasuren blir mye finere og minner mer om den tradisjonelle blymønja som ble brukt i for eksempel trønderkeramikk. Blymønje er forbudt nå i Norge. Når P2017 brennes riktig skal det ikke være noe problem å drikke av den. Først brente jeg til 1020 grader da jeg liker at godset er litt mer porøst og rødt i stedet for brunt. Jeg sendte den koppen inn til testing til Intertek6 for å se om verdiene var innenfor det anbefalte. Det var faktisk litt over på utslag av bly og derfor brente jeg den høyere. En ting som Anne Line nevnte er at man virkelig skal være forsiktig med å åpne ovnen for tidlig, for glasuren har lett for å sprekke også langt nede i temperatur. Selv om dette er basiskunnskap, kan det faktisk være at jeg åpnet ovnen på litt over 100 grader i stedet for under. Jeg har ikke rukket å sende inn koppen for en ny testrunde, men den er med i hylla for det for å belyse glasurproblematikken. Resten av koppene som vil være tilgjengelige å drikke av på ROM for kunst og arkitektur har jeg glasert med en glasur uten bly til jeg får testet P2017 ordentlig. 



2 En leirevandring er et hendelsesbasert og stedsspesifikt kunstverk som er en del av det kunstneriske doktorgradsprosjektet Jording med (blå)leire som består av turer med påmeldte deltagere ut til et leirelandskap.

Jordingsøvelser består av forskjellige måter å interagere med (blå)leire fra de spesifikke landskapene leira er funnet i. Disse handler om jording som metode og potensialet i utvekslingen som skjer når man er i fysisk kontakt med leira. 


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 











Dette vil si at den inneholder mye silt som har større kornstørrelse(0,02-0.06) enn leiremineral som er under 0,002 mm.

 









5 Jeg tok først utgangspunkt i Anton Reijnders oppskrift på terra sigillata: Anton Reijnders, The ceramic process : a manual and source of inspiration for ceramic art and design (London: A&C Black, 2005). Men etterhvert har jeg laget en jukseversjon som jeg gjør på denne måten: Etter at jeg har dreid tar jeg det møkkete vannet jeg har brukt undervis (det må være av en viss tykkelse, litt som litago sjokolademelk) og heller i en halvlitersflaske. Jeg tilsetter en klunk (ca en teskje) Daravan eller Dispex som er et flytemiddel som brukes i støpemasse og rister i ti minutter. Så lar jeg den stå til neste dag helt rolig. Da kan jeg helle over det øverste laget over i en annen beholder og teste raskt kvaliteten ved å dyppe litt tørket leire i blandingen. Man ser om det er en god terra sigillata nesten med en gang på hvordan den legger seg og hvordan den skinner.

 








6 Intertek Norway ligger i Tananger og spesialiserer seg på å kvalitetssjekke blant annet keramikk for matvare godkjenning. Testene de gjør er basert på syreholdig væske som ligger inni koppen og på kanten i en viss tid. Etterpå blir væsken testet for innhold av forskjellige metaller.

Skjermfoto av portrettintervju med keramiker Ingrid Mortensen som brukte blymønje på sine keramiske bokser (ikke til å spise av) s.14, Renate Thorbjørnsen, I front for en gammel keramisk tradisjon, Kunsthåndverk (xx: Norske kunsthåndverkere, 2013), https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2018082881055_001.

Med koppene til leirevandringene er formen ganske enkel fordi den skal kunne stables på tur. Volumet er heller ikke så stort, fordi det er ment som en liten kaffepause som en del av et rituale der koppene og posene til koppene presenteres. Disse koppene har kun terra sigillata og er brent til mellom 1080-1100 grader for at de skal være opp mot vanntette, og at de bare inneholder leire fra akkurat det stedet vi befinner oss. Det jeg har tatt med meg fra min og Anne Lines samarbeid handler om kanten, der vi begge liker at den indre formen følger formen utover, men at den er avrundet og glatt. Jeg har heller ikke dreid av disse, men brukt pottemakerkniven til å forme koppen litt nederst. Koppene er silt med den grove sila sånn at mest mulig av jordsmonnet er med, noen er derfor ganske grove mens andre er veldig fine i overflaten. På denne måten ser man mer hvordan de forskjellige leirene er.

24.11.23 Skjermbilde av digital skisse av leppe eller kant på kopper.

Beholderne til fjernjordingsøvelsene i utstillingenpå Rom for kunst og arkitektur er nesten sylinderformet, som har med praktiske årsaker til å kunne ha plass til ganske mye og at innholdet synes godt. De er også silt grovt av samme årsak som koppene over. Disse er brent litt lavere og har ikke noe terra sigillata på utsiden for at eventuelle salter skulle få fritt spillerom til å komme ut til overflaten. Jeg er generelt glad i enkle former som gjør at den transformerte leira kommer fram uten at mye annet tar oppmerksomhet. 


Se dokumentasjon av utstillingen på ROM for kunst og arkitektur her. 


Beholdere i norsk blåleire i Norge: 


Den tidligste keramikken som er funnet i Norge er kamkeramikk fra Finnmark datert mellom 5300 og 4100 år før vår tidsregning.7 Dette var store kar med mye dekorasjon og rund bunn. Det ble produsert keramikk av lokal leire i Norge opp til rundt år 500 da den plutselig forsvant helt. Dette er blant annet beholdere som man mener ble brukt til både praktisk og rituell bruk blant annet i gravskikker. Det er det ingen som vet med sikkerhet hvorfor keramikkproduksjonen plutselig forsvant, men det kan ha vært på grunn av endringer i samfunnet, i gravskikker, og økt bruk av alternative materialer som jern og stein i stedet for keramikk. Det kan også ha noe å gjøre med klimaendringer.8 På 15-1600 tallet kom pottemakertradisjonen tilbake til Norge, med håndverkere fra blant annet Tyskland og Nederland som innførte sine teknikker og tradisjoner. Det var denne tradisjonen som blant annet Trønderkeramikken9 kom fra. I nyere tid har det vært mange som har benyttet lokal blåleire i mindre og større pottemakerier og keramikkverksteder, men det meste ble borte da Hana og Holmens Potterier la ned blåleireproduksjonen i 2012. 


Les mer om Hana og Holmen Potteriers blåleire her. 


Les utdrag fra samtale med keramiker Marit Tingleff her. 


 

 

 

 

 

 

 

 

















7 Marianne Skandfer, «Tidlig, nordlig kamkeramikk. Typologi, kronologi, kultur» (Universitetet i Tromsø, 2006), 

https://munin.uit.no/handle/10037/284?show=full.

8 Christian Løchsen Rødsrud, «I Liv og Død: Keramikkens sosiale kronologi i eldre jernalder» (Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, 2012).

9 Trønderkeramikk er keramikk laget i pottemakertradisjon i Trøndelag. De første registrerte pottemakerne i distriktet kan dateres til tidlig 1600-tall. De ble laget med lokal blåleire og med begitning av importert pipeleire og blymønje. Linder, Mats: trønderkeramikk i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 7. september 2024 fra https://snl.no/tr%C3%B8nderkeramikk

HJEM / HOME →    OM PROSJEKTET / ABOUT THE PROJECT →

ENGLISH