Bakgrunn
Jeg vil begynne med å plassere meg i verden, og skrive litt om hvor jeg startet og drevet med frem til i dag. Vi starter kronologisk, og får se hvor veiene går hen.
Jeg er fra en familie med mange musikere, blant annet begge foreldrene mine. Morfar spilte trekkspill, og jeg startet selv å spille da jeg var fem år gammel. Helt fra jeg liten har jeg vært med foreldrene mine på jobb, sett hvordan en musiker-hverdag kan være, og hengt med deres venner som også er musikere. Å se hvordan de jobber, utvikler nye prosjekter og har en hverdag, har nok gitt meg ekstremt mye taus kunnskap. For selv om mye av bransjen stadig endrer seg, tenker jeg at drivkraften, kreativiteten og arbeidsmoralen er den samme.
I oppveksten spilte jeg altså trekkspill, da lærte vi all mulig forskjellig musikk, blant annet barokk, tango, underholdningsmusikk, samtidsmuikk og gammeldans. Jeg er veldig glad for å ha vært innom forskjellige estetikker, og det å jobbe så detaljert med musikk fra jeg var ung. Og kanskje først og fremst det å ha et forhold til den type instrumentalmusikk, at jeg stadig kan sammenligne hvordan musikalske parametere jobbes med der i forhold til vise/pop-sjangeren. For eksempel form, tonalitet, harmonikk, og at selve uttrykket kan være veldig ulikt, for eksempel mer episk og voldsomt enn det jeg pleier å formidle.
I tillegg til å spille trekkspill vokste jeg opp med å spille i band, jeg spilte mest bass og koret. Det var gøy å gjøre på barneskolen, men det var først da jeg var rundt ti år og oppdaget Beatles at denne musikken virkelig begynte å interesserte meg.
Plutselig ville jeg øve dage lang, og bli så god som mulig. Og da jeg var i 12-13 års alderen at jeg begynte å skrive musikk. Egentlig uten noe mål og mening, jeg husker at jeg bare satt på soverommet på hytta og skrev og skrev en sommer. Viste det egentlig ikke til noen, og fortsatte å skrive til jeg hadde en haug med låter, disse var på engelsk. Mamma sa hun hadde en venn som skrev låter, og tok meg med til Sidsel (Endresen), som hørte på og hjalp meg med språket.
Det var gjennom en av hennes duo plater med Bugge Wesseltoft, jeg ble kjent med mer åpen og improvisert musikk. Gjennom videregående gikk det mye i blant annet Emilie Nicolas, Highasakite, Gjermund Larsen Trio og Nils Petter Molvær.
Da jeg startet på bacheloren begynte jeg å skrive på norsk istedenfor engelsk. Lars Saabye Christensen, Hamsun ble viktige, og Alf Prøysen har alltid vært viktig for meg.
Jeg merket med språkskifte at publikum la mye mer merke til tekstene, og akkurat hvordan jeg hadde ordlagt meg. Dette ble et slags skifte i hvordan jeg tenkte. Jeg begynte i denne perioden å tenke veldig mye mer minimalistisk. Det ble naturlig å dyrke det enkle og uansett hva, ikke overdøve kjernen.
Videre under bacheloren hørte jeg mye på (og gjør fremeles) Fiona Apple, Blake Mills og Bon Iver. I tillegg kommer jeg alltid tilbake til noen singer/songwritere, som for eskempel Gregory Alan Islakov, Sufjan Stevens og selvfølgelig Nick Drake.
Hvis jeg skal forklare til ukjente hva jeg driver med, sier jeg at jeg skriver viser, men er aldri helt fornøyd hvis jeg ikke får forklart litt om hvorfor jeg ikke er helt sjanger-typisk. Kanskje fordi jeg egentlig ikke hører så mye på musikk i den sjangeren selv?
Det jeg tenker er sentralt med sjangeren er nærheten og tilstedeværelsen, og at man ujålete og rett frem bare skal formidle noe. Man prøver verken å imponere eller gjøre ting noe mer komplekst enn det trenger å være. Jeg tror ikke alle er enige i min sjangerfremstilling, men for meg er dét det viktigste. For det er mange tendenser i sjangeren jeg helst gjør litt annerledes, og bruker flere musikalske parametere litt ulikt. Noen eksempler på det er dynamikk, form, intensitet og energi.
Sjangeren er jo ofte stille og lavmælt, og det er jeg også på et vis. Men dynamikk er også veldig viktig for meg for at en konsert eller rekke med låter ikke skal bli altfor like. Låtene mine er ofte lagt opp til å spilles litt stille og rolig, men jeg prøver alltid å ha noen låter man kan gønne hardere på, i tillegg tenker jeg en del på oppbygging og hvor høydepunktet skal være. Jeg tenker at man i en lengre kontekst trenger partier med forskjellig intensitetsnivå, jeg får hvert fall ofte behov for å bråke litt når settingen har vært stille en stund.
Jeg kan like sanger som tar uventede vendinger, nesten uavhengig av hva det er som overrasker. Formmessig, kan jeg like å gå ut av den aller mest typiske pop-formen, og heller lage sanger som er litt kortere eller lengre, og ikke alltid følge vers-refreng kjøret.
Grunnen til at mange likevel tenker at jeg er viseartist, er vel dette nærværet og måten man formidler tekst på. For i sjangeren er jo tekst veldig viktig og drivende for låta. Det er det i min musikk også. Mange i sjangeren skriver nok mer fortellende og narrativt enn meg, mens jeg er mer opptatt av å beskrive og forklare. Det ikke alltid like lett å forklare hva man skriver om, men jeg tenker jo at det ofte er et rom, en følelse, en stemning, som gjerne kommer fra noe man har opplevd. Og det er dette man prøver å skrive om, mer enn selve hendelsene. En beskrivelse mitt forrige album fikk var, «En oppvekstroman i albumform», noe jeg tenker er en passende oppsummering av flere av tekstene, og fremdeles er jeg interessert i den overtydelige melankolien som følger med å vokse opp. Estetisk tenker jeg språket er ganske skjørt og naivistisk, men det er også talenært og samtidig nyansert.
