Inspirasjon

Jeg vil fortelle litt grundigere om hvorfor jeg liker artistene/bandene jeg nevnte. 

Fra jeg hørte Beatles for første gang var jeg hekta, og hørte nesten ikke på annet i flere år. Lærte meg gitar, så jeg kunne spille låtene. Dette er nok fremdeles musikken jeg har hørt mest på. Jeg husker det første som kapret meg var orgelet på “Let it be”, og siden tror jeg det var en blanding av 60-talls lyden og det uperfekte. Jeg var ikke blitt så god i engelsk enda, så tekstene skjønte jeg ikke så mye av. Det var mer at dette var den lydverdenen jeg ville være i. Og jeg likte hvordan det kunne skje så mye uforventet, variasjonen av låter det var på hvert album.

Da jeg var tolv/tretten var jeg på to sinnssyke konserter; Paul McCartney i Globen i Stockholm og Susanne Sundfør i Asker kulturhus. To helt forskjellige konserter, men begge gjorde kjempeinntrykk. Siden den gang har jeg hørt masse på Susanne Sundfør. Og sett opp til at hun både skriver og produserer musikk selv. Grunnen til mitt kick var vel først å høre noen fremføre musikken sin så fyldig og helhetlig alene på konsert. Og videre det å følge utvikling og alt som har skjedd fra plate til plate. Hver plate låter så forskjellig, men likevel har hun et uttrykk som fungerer så bra og kommer gjennom i så mange forskjellige settinger. Jeg opplever at låtmateriale ikke er så veldig ulikt fra plate til plate, at mye av det harmoniske er gjennomgående, men det er produksjonen og lydverdenen som er konseptuell og ulik på de forskjellige skivene.  

Det var gjennom duo plata til Sidsel og Bugge Wesseltoft "Duplex ride", jeg begynte å interessere meg for mer åpen og improvisert musikk. Det var noe med hvor mye mer de improviserte partiene ga meg, og hvordan de kommuniserte som pirret min interesse. Et eksempel er siste låt på plata “Epilogue.” Det slo meg hvordan dette treffer meg og gir så mye mening, selv om språket er "gibbersh" og man kunne trodd at meningen heller skulle ligget i den komponerte (og veldig fine) låta før? 

Videre kom Emilie Nicolas og Highasakite som helter på videregående. Både “Like I’m a warrior” og “Silent treatment” hadde helt andre elektroniske lydbilder enn jeg hadde hørt før, og både Emilie og Ingrid er jo helt rå vokalister. Kanskje det var noe med at dette var musikk som er ganske polert og veldig tydelig produsert pop, men likevel skilte seg veldig ut fra annen popmusikk? I tillegg var gjengene bak disse platene så flinke musikere, ikke bare artister, noe jeg helt klart også ville være.  

Jeg har vært veldig opptatt av å høre på norske artister og band, nettopp fordi jeg liker å gå på konserter og vil høre musikken live. 

Gjennom hele videregående hørte jeg også på blant annet Gjermund Larsen Trio, Nils Petter Molvær og veldig mye forskjellig norsk musikk. Det er ikke så lett å vite hva jeg har hørt etter, siden jeg vil tro at jeg lyttet veldig annerledes til musikken da enn nå. Men jeg var hvert fall veldig opptatt av farger, klanger og stemninger på den tiden. Gjermund representerte lyseblå, med sin lette frasering, organiske instrumentering og enkle lydbilde, mens Nils Petter var grønn, med klangen og den stillestående harmonikken. 

Da jeg startet på bacheloren begynte jeg å skrive på norsk istedenfor engelsk. Tekstmessig tror jeg den typiske Oslo-melankolien fra for eksempel Lars Saabye Christensen og Knut Hamsun har preget skrivingen min masse. Altså den kjølige ensomheten som følger med beskrivelsene av byen og oss som bor her. I tillegg tenker jeg at Lars sin oppvekst og brytningstid tematikk, er noe jeg tar med meg, selv om jeg skriver ut ifra en helt annen tid. Det samme med hans rene språk, og hvordan sjarmen i språket gjør alvoret tålelig. At man kan leke med ord og formuleringer, og nettopp derfor treffe enda tydeligere hva man egentlig vil si. 

Alf Prøysens lyriske språk og tone har også truffet meg hardt. Det er noe med blandingen av rytmen, dialekten, og det ekstremt jordnære. Han kunne beskrive helt hverdagslige, vanlige situasjoner helt utrolig vakkert, og illustrere det veldig tydelig og gjenkjennbart. 

Jeg har også hørt litt på hiphop og pop, der jeg tenker det stadig er interessant å høre lekingen med språket. Ofte kan man frasere og vektlegge ord veldig ulikt, noe som kan endre både verdi og betydning. I den tradisjonelle visesangen vektlegges ordene mer likt, og jevnt. I tillegg er det gøy med hiphop-språkets mer rufsete, slang/fremmedord, og spillet på det foniske. 

I flere poptekster kan åpenbarheten treffe meg, nettopp fordi det kan være så tydelig og enkelt. Det er nok litt enten eller her, for stadig tenker jeg at en poptekst kan være for banal og ikke så interessant kunstnerisk, men plutselig kommer det en tekst med motsatt effekt. 

I en periode hørte jeg (og gjør fremdeles) mye på musikk av Fiona Apple, Blake Mills og Bon Iver. Alle disse har veldig tydelige uttrykk og typete produksjoner, masse nærvær og snodige låter. For eksempel har den minimalistiske lydfargingen på Blake Mills' “Heigh ho” inspirert meg masse. Jeg liker hvordan lydene er plassert ut i bredden, og hvordan det kan skje masse subtilt i bakgrunnen som virkelig ikke forstyrrer vokal og gitar kjernen. Han har masse fine gitarpartier og ideer, som er spilt så enkelt og naturlig. På min forrige plate var for eksempel plasseringen av alle gitarene og lydene i ytterkantene på låten «Usikker musiker» veldig inspirert av «Curable disease.»

Jeg har også hørt masse på Fiona Apples «Fetch the bolt cutters», som har så mange crazy produksjons ideer, og utypiske sanger, både når det gjelder form, instrumentasjon og harmonikk. For meg låter det litt som at noen skulle gjort alt opp ned i feil rekkefølge, og likevel liker jeg det så godt. En del av musikken er rimelig kaotisk både rytmisk og time-messig, og det er så kult når man får sloppy spilling/synging til å groove som bare det. På denne plata kommer det plutselig noen veldig catchy partier også, og det er bare det dynamiske ved alt, og all variasjonen som hele tida holder oppmerksomheten min. 

Jeg syns koring og dubbing av vokal er utrolig vanskelig, og har hørt masse på denne plata, med for eksempel «For her» som inspirasjon på hvordan man kan løse det. At tette og rare stemmer gir helt annet lim enn typiske akkordbaserte stemmer. 

Med Bon Iver er det blandingen av det organiske og overproduserte. Han er bare veldig kreativ med låtmateriale sitt, og gjør så mange smarte produksjonsvalg. Selv om han selvfølgelig har fått et veldig eget sound med vokaldubbingene, er det er ikke dette som interesserer meg aller mest, det er mye mer instrumentasjon, lydene og rollene. Plutselig kan synth ta en underdelingsrolle, mens trommene spiller rundt. Eller vokalen være så overdubbet at den tar en synth rolle. Men plutselig kan det dukke opp en mer tradisjonell låt også, hvor instrumentene heller ikke er kjempeprosessert. Så det er nok blandingen jeg liker best, når det organiske stadig kan komme frem.

I tillegg kommer jeg alltid tilbake til noen singer/songwritere, for eksempel noen låter av Gregory Alan Islakov, Sufjan Stevens og selvfølgelig Nick Drake. Det er det enkle og roen som treffer meg. At det ikke skal prøve å være noe mer enn det er. Det er nok denne musikken jeg finner aller mest magisk, fordi den treffer meg så hardt, selv om den ikke har så mye spenning i seg, for den bare er og finnes. Og nettopp dette er magisk, fordi med større og mer komplekse produksjoner blir jeg dratt inn og hele tiden holdt interessert, mens her bare treffer det enkleste og da er det mer enn nok. Da jeg skulle spille inn forrige plate dro vi på hytta, og vi ville gjøre det på 70-talls singer/songwriter måten, uten klikk eller noe forstyrrelse. Bare spille låtene på gitar og synge, og da var «Pink Moon» en av de viktigste referanseplatene. Videre bygde vi jo masse på opptakene fra hytta, men tanken var at det meste av musikken lå der, også var det bare å fargelegge instrumentalt rundt den. 

Av norsk musikk har jeg hørt mye på for eksempel Valkyrien, som både er kjempeflinke musikere og låter utrolig bra live. Bandet har også det upolerte og rå, og jeg liker flere av tekstene godt. Variasjonen i musikken, fra både det nære og vakre, til det mer kaotiske og bråkete de har, inspirer meg veldig. 

Alt jeg har oppsummert er musikk og forfattere jeg stadig kommer tilbake til, og banken med det som inspirerer og treffer blir litt etter litt større.