av Erik Dæhlin og Silje Aker Johnsen


av Mia Habib og Silje Aker Johnsen

SEDIMENTER

Varighet: ca 10 minutter. 

Urfremføring: 15.11.18 – scene 6, Kunsthøgskolen i Oslo.


Forbindelsene mellom hva man ser og hvordan man lytter og omvendt, settes i spill i dette verket.  Koreografi av både stemme og bevegelse i rom, og forflyttning av energien mellom stemme, rom og bevegelse, er viktige elementer i dette samskapende arbeidet.

Prosess           


Verket ble utviklet i en 2 ukersperiode sommeren 2018, deretter har jeg «besøkt» verket i løpet av høsten, før vi sammen har tatt det opp igjen og arbeidet frem mot visningen i November 2018. I dette verket har jeg samarbeidet med en koreograf, Mia Habib. 

 

I arbeidet vårt opplever jeg at vi har hatt klare røtter i Mia Habibs praksis og forlengelsen av denne, i møte med mitt utøverskap. Hun ledet meg i øvelser og inviterte til å trekke det vokale inn i disse. Hun var nysgjerrig på mitt arbeid med vibrasjoner og vibrato i ulike rom. Jeg ønsket å vise henne akkustikken i rommet verket skulle fremføres i. Der gjorde jeg en ren vokalimprovisasjon i møte med rommets akkustikk for henne. Møtet mellom det vokale materialet og Mias koreografiske språk, er på mange måter det som utgjør verket.  Mia Habib har jobbet med lyd og stemme i sine verk tidligere. Hun har en god musikalsk skolering og hadde klare preferanser også i det lydlige i arbeidet, f eks i at hun ønsket seg lange toner, en form for droneopplevelse, en form for langstrakthet, som også har en forbindelse til hennes tidligere arbeid. 

 

Nettopp dette arbeidet med å koreografere både stemmen, lyden av både stemme og kropp, kroppen alene og hvordan disse møtes, hvordan de møter rommet og nettopp våre diskusjoner rundt og i dette, fant jeg svært interessant.Disse diskusjonene og inngangene til dette arbeidet arter seg på en annen måte enn f eks med en komponist. 


Mia og jeg arbeidet ofte sammen i rommet i oppvarminger. Å bli ledet av en annen kropp som er i «det samme» som deg selv, å hente små inspirasjoner, å sanse energikurver, er forskjellig fra hvordan jeg vanligvis jobber med en komponist. Å jobbe sammen i rommet vil ligne mer på å spille sammen. Men det er heller ikke det samme. I dette danserommet er vi både sammen og alene. 

Vi har valgt å kreditere verket av Mia Habib og Silje Aker Johnsen. Mia er koreograf og jeg er sanger og utøver, men det betyr ikke at ansvarsområdene eller arbeidet er delt mellom oss i tradisjonelle linjer av musikk og dans.

 

Mitt virke legger selvfølgelig mye retning og føringer på det vokale materialet, utifra hvilke improvisasjoner og tilbud jeg kommer med. Mia har en annen inngang til det lydlige fokuset og ganske spesifikke preferanser, som er litt annerledes enn jeg selv ofte har. I et mer sansende språk har vi forsøkt å diskutere oss frem til retningen for den vokale og musikalske utformingen, hvor sansingen av lyd og retning i rom er svært viktig. Jeg opplever mye av dette arbeidet som en lydkoreografi. Dette har møtt med elementer som Mia har jobbet mye med i sin praksis; mørke, lys og grenselandet for der man kan se, lyden av kropp i bevegelse i rom, tid og transformasjon, samt mikroskopisk indre arbeid. 

 

Når jeg jobber med klangutforskinger kjennes det for meg som utøver, ut som om jeg jobber med stemmen, ja, nesten selve sansingen i strupehodet og klangrommene i hodet. Dette erfarer jeg ganske tydelig i dette verket, fordi arbeidet vi har gjort rundt og i forkant av verket oppleves å ha et veldig fysisk fokus. Og at materialet er dét det er. Det er ingen fortelling som skal tolkes, eller analyser av tekster eller situasjoner. Det er energier som forflytter seg mellom medier, stemme og bevegelse, i møte med rommet og med publikum. 


En liten tekst fra innsiden


Inspirert av samtaler med Mia Habib og opplevelser av utforskingen av verket opplevd innenfra, juli 2018.

En energi. En undersøkelse av energi som forflytter seg. Det er noe langstrakt ved den. Noe rett.  Noe horisontalt. Den er ikke fragmentert slik jeg oftere har arbeidet. Slik jeg er. Den er insisterende. Den dirrer.

 

En insistering som forflytter seg gjennom materialer. Gjennom medium.  Gjennom parametre. En lytting. En projisering. Jeg lytter og insisterer stemmen fram. Jeg sender den rundt i rommet. Jeg tar responsen jeg får.  Jeg regner med en respons jeg har drevet frem før, for jeg kan ikke alltid vite nøyaktig hvordan lyden slår ut på publikum. De vil sitte på forskjellige steder og lyden vil treffe dem ulikt. Variasjonene mine vil også fungere litt ulikt i rommet hver gang.  Jeg lytter og leker. Samtidig er det så mye lyd inne i mitt hode og der jeg står ved veggen, at jeg samtidig må stole på noe av det som har skjedd i denne lydkoreografien før.

 

Jeg lar lyden skyve meg ut fra veggen. Når jeg sender lyden rundt, mikser stemmen på ulike måter, søker i resonanse, flytter jeg på hodet, på kroppen, jeg lar det få bli en motstand. Jeg har øvd på å la fokuset synke ned i beina.  Jeg mobiliserer nedover i kroppen. Lar noen skritt høres. Forflytter meg off- balance. Jeg nærmer meg det stedet jeg har en mental passagio.

Silje Aker Johnsen i Sedimenter Scene 6, Kunsthøgskolen i Oslo. Foto: Kaarina Borud.

Foto:  Kaarina Borud

Koreografisk partitur av Janne-Camilla Lyster

Adapsjon av Silje Aker Johnsen

 


Varighet: ca 12 minutter.  

Urfremføring: 15.11.18 – scene 6, Kunsthøgskolen i Oslo.

Prosess          


I Tulipan er inngangen kjent for meg som musiker. Et partitur. Et slags dikt i tid og rom med assosiasjonsrekker jeg trekkes inn i, både med stemme og bevegelse. Jeg har lest mange av partiturene til Janne-Camilla Lyster. Partiturene der teksten har spesielle klanglige kvaliteter og musikalske referanser er de som har størst tiltrekningskraft på meg. 


Jeg forsøkte å ikke lese partituret før jeg var i et studio og kunne gi teksten en direkte respons vokalt og fysisk.

TULIPAN

Jeg har arbeidet hovedsakelig alene med dette partituret. Veiledere Cecilie Lindemann Steen og delvis Henrik Hellstenius, har vært inne i prosessen. Jeg hadde tidlig i prosessen noen samtaler med Janne- Camilla Lyster og har også fått lese om hennes metoder til arbeid med koreografiske partiturer. Dette har jeg hatt som bakteppe og arbeidet videre etter de metoder som har kjentes riktig for meg.

 

I forkant av arbeidet med tekstpartituret, spurte jeg meg om jeg skulle resitere fra teksten, uttale ordene, som en del av materialene i adapsjonen min? Jeg snakket litt med Janne-Camilla Lyster om det. Hun la ingen føringer for dette.  Ingen forbud eller påbud.  

 

 

Klangteater?       


I møtet med, eller vokst ut i fra, assosiativt bevegelsesarbeid, opplever jeg tidvis å treffe på et punkt som kjennes som et slags «klangteater». I forbindelse med vokal-fysisk arbeid, kan da ikke stemmearbeidet eller bevegelsene stå alene, men må sees og høres som ett uttrykk. Dette er noe som jeg finner svært inspirerende og som jeg vil jobbe videre med.

 

I løpet av arbeidet med Tulipan, slo det meg at jeg har arbeidet svært mye med solo stemme i løpet av hele dette stipendiatet og at det har påvirket det vokale arbeidet mitt. I prosessen med Tulipan og møtet med selve partituret falt det meg sjelden inn å bruke talt tekst. Ikke før langt inne i arbeidet med teksten oppdaget jeg det. Intuitivt gikk jeg inn i partituret på samme assosiative måte i både bevegelse og stemme.Stemmen og kroppen er begge så konkrete instrumenter. På samme måte som jeg forsøker å ikke arbeide direkte mimetisk i bevegelsene, kjennes det ofte naturlig å arbeide i et vokalt uttrykk som ikke leder den intellektuelle fantasien direkte inn i en tekst.


Det er som om den assosiative inngangen til et koreografisk partitur gjorde det naturlig å arbeide nettopp assosiativt og på andre menneskelige plan enn gjennom de uttalte ordene. Når jeg arbeider assosiativt, men uten ord, så søker stemmen å fortelle eller fremkalle assosiasjoner med klang, en ofte ikke- lineær narrativitet, noe klanglig «i mellom» språk, vokal kommunikasjon og noe musikalsk.


Når jeg arbeider assosiativt, forsøker jeg å formidle mine egne assosiasjoner til publikum. Det ligger også en form for narrativitet i partiturene, selv om denne ikke nødvendigvis er lineær som en historie fra a til å. Partiturene har innebygde kvaliteter av klang, tid, relasjoner til rom, energier og emosjoner. Assosiasjonene jeg forsøker å formidle er ikke nødvendigvis ment å tale direkte til intellektet, men mer som en slags kropp til kropp formidling. 

 

Et forsøk på eksempler:


Utdrag fra Tulipan:

2.1 Du bygger ensomhet med lange strøk.

      Ryggen er ikke bak deg


Min assosiasjonstekst:

Jeg lar kroppen være tung, samtidig som den er på vakt. Søkende. Lyden får starte bak i drøvelen og vibrere med luft i munnen. En rrrr, som kaller mot diagonalen i rommet. For meg er det en assosiasjon til et kallerop, en fugl, en ensomhet. Kroppen strekker seg, arm og fot i hver sin retning, der foten vinner drakampen. Jeg minner meg selv på at ryggen kan være på siden av kroppen min. Kroppen er på vakt igjen og stemmen kaller i et motiv, basert over et ters-intervall. Klangen blir insisterende og drar intervallet et øyeblikk opp i en mikrotonalitet. Strekken mellom hånden og foten tar ulike retninger, den er langsom og langstrakt.

 

Utdrag fra Tulipan:

«3.3. Du samler det menneskelige i en positur

        Hvis noen kommer nå


 3.4. Romsterer inn og ut av posituren»

 

Min assosiasjonstekst:

Jeg fletter inn små, nesten private lyder, knyttet opp mot en slags gestisk koreografi der ansiktet står sentralt, og deretter bygger jeg disse materialene i intensitet. Jeg bryter de av i en talestemme, men lar ikke ordene komme for tydelig fram. Jeg ønsker effekten av å snakke, uten å la ordene i seg selv få bli viktige. Jeg romsterer videre i materialet henvendt mot publikum. Korte uttrykk for emosjoner, bygges til et rytmisk materiale.

 

Det er ikke bare i Tulipan jeg arbeider med et mulig klangteateruttrykk, men det var i dette verket dette ordet kom til meg. Jeg vil heller ikke si at det er til stede hele tiden gjennom Tulipan eller andre verk. I Her arbeider jeg også med et uttrykk som kan ha elementer av klangteater.

 

Når jeg forsøker å beskrive hva jeg gjør, faller ordene til grunnen. Tid, relasjon til rom, akkustikk og publikum, nyansene i klangen og kvaliteten i bevegelsene, former og behandling av energier i utøvingen, alt dette er en del av uttrykket og materialene, der ordene er fraværende i henvendelsen til publikum. Jeg søker inn og ut av et potensielt klangteateruttrykk, der klang eksisterer i både kropp og stemme. Det står ikke helt klart for meg hvor det vil gå, men det gir meg blod på tann for videre utforsking.


Jeg har arbeidet med en assosiativ respons og en akkumulerende arbeidsmetode i møte med partituret.  Jeg har sanset meg gjennom det, men jeg har også fått intellektuelle ideer og tanker rundt materialet utenfor prøverommet som jeg har tatt med inn og testet ut.  Det siste leddet i akkumulasjonen har vært å arbeide i selve scenerommet og la materialene finne sine plasser der og i forhold til et (inntil forestilling) imaginært publikum.

Akkumulasjon og overload-øyeblikket igjen..          


I arbeidet med improvisasjon og akkumulering i Tulipan, opplevde jeg ofte å finne et assosiativt materiale i både bevegelse og stemme, eller at stemmen vokste ut av bevegelsene og omvendt. Jeg arbeidet med improvisasjon over en eller flere setninger i partituret og lot bevegelser, klanger og motiv få følge meg gjennom flere improvisasjoner dersom de dukket opp.

 

Etter et par dager, kunne et materiale som hadde oppstått i et felles uttrykk i stemme og bevegelse, miste sin kraft i et av mediene (stemme/bevegelse). Dette mener jeg skjedde fordi jeg kom i en slags overload-situasjon, som beskrevet under kapittelet Materialutvikling, hvor fokuset ble så stort på enten stemme- eller bevegelsesmaterialet, at det andre laget av materialer på et vis ble tømt for fokus. Jeg arbeidet derfor i perioder vekselvis med vokalutforsking med markering i bevegelse og bevegelsesutforsking med et slags indre soundtrack/ den 3. stemmen. På den måten kunne jeg leke med å utvide og aktivere fantasien i enten bevegelse eller stemme, samtidig som jeg, uten å «stå til ansvar» for dette markerte eller stumme materiale, kunne inkludere det i utforskingen.

Foto:  Kaarina Borud

Koreografisk partitur: Janne-Camilla Lyster.