For å kunne bli bedre kjent med videosyntesen manipulerte vi den ved hjelp av MIDI-fadere og spilte på den i sanntid som et musikkinstrument. Gjennom denne utforskingen ble vår oppmerksomhet trukket mot senteret av feedbacken, som er et sirkelformet videoobjekt; en videokjerne. Denne videokjernen er episenteret for de forskjellige finkornede sedimenteringsmønstrene som dannes i kjølvannet når den beveger seg over bildet fra venstre til høyre. Mønstrene i kjølvannet kan bli totalt forskjellige med kun ørsmå forandringer i feedback-parametrene. Ved hjelp av et script-program fikk vi enda mer detaljert kontroll over feedback-parametrene. Dette var starten på en tids- og formavgrenset komposisjon. Det fysiske projeksjonsformatet på 10 x 3 meter var avgjørende for at vi kunne observere disse mikroskopiske forandringene i materialet. Denne avgrensningen av videosyntesens uttrykk, og fokus på det finkornede resultat det kunne gi, satte i gang refleksjoner omkring geologisk tid og fokus-tretthet som observatorium.
Løsningen var å bare fortsette …altså ut av bilderammen og videre ut i det fysiske rommet. Siden kjernen i seg selv var blitt et audiovisuelt objekt kunne vi la den visuelle kjernen forsvinne ut fra bildet, men fortsatt bruke lyden til å fortelle om kjernens posisjon i forhold til det fysiske rommet vi satt i. Dette gjorde vi ved hjelp av en ring med høyttalere. Slik kunne videokjernen – som lydobjekt – gå 360 grader rundt rommet og komme inn igjen på venstre side av videobildet. Deretter kunne den starte en ny passasje over bakveggen. Bakveggen blir et vindu der vi kan følge objektet i en begrenset del av objektets bane, en bane som er større enn vårt perspektiv. På denne måten blir det fysiske rommet vi sitter i innlemmet i komposisjonen på en aktiv måte.
I vårt romlige oppsett hadde vi fire stålplateskulpturer (ca 1 x 2 m). Ved hjelp av transdusere på baksiden av stålplatene kunne disse skulpturen fungere som høyttalere. Gjennom å spille lyd i disse stålplate-høyttalerne når lydobjektet passerte den enkelte skulptur, kunne vi forsterke illusjonen av videokjernens tilstedeværelse i rommet. Det kunne virke som om kjernen hadde et magnetfelt som disse skulpturene reagerte på.
Tilbake til begynnelsen.
Videomaterialet vi undersøkte er grunnleggende syntetisk – det er kun bygget opp av signalet i seg selv – uten at noen ekstern kilde som videokamera eller videoklipp blir brukt. Feedbacken danner sitt visuelle uttrykk gjennom en rekke videofiltre som former, stopper og forskyver det digitale feedback-signalet. (Mer om feedback i neste del) Vi har på dette tidspunktet en video-synth som vi kan eksperimentere med i sanntid. Materialet er produsert i videoprogrammet VDMX.
Videosynthen kan forstås som en slags ursuppe, fra hvor et vell av visuelle uttrykk kan oppstå. Den har ikke en begynnelse eller slutt, og heller ikke en bestemt visuell størrelse eller hastighet. Videoen ovenfor er en demonstrasjon av spekteret av mønstre som video-syntesen kan skape.
For oss er det viktig å lage slike instrumenter med potensiale til å ta oss til nye og usette steder; som kan tåle uforutsigbarheten i arbeidsprosessen vår.
Nå som vi hadde et script for å bestemme kjernens bevegelse over tid dukket det opp en rekke nye spørsmål:
Hvor lang tid skulle det ta at kjernen passerer en gang over bakveggen?
Hva sier hastigheten om objektets størrelse, avstand og alder?
Hvor lenge holder materialet på vår oppmerksomhet?
Hva skjer når fokustrettheten begynner å gjøre seg gjeldende?
For å forsterke videomaterialets tilstedeværelse i rommet begynte vi å lete etter hvilken type lyd denne uoverskuelige materien kunne ha. Vi gikk direkte til kilden og begynte å analysere det digitale videosignalet. Det var hovedsakelig to kvaliteter vi undersøkte:
1. Teksturforandring i hele bildet.
2. Fargeforandring inne i selve kjernen.
Vi lagde et lyd-oppsett for å kunne bearbeide videomaterialet sammen med et lydforløp eller en komposisjon som blir påvirket av videoen, og hvor lyden så igjen former vår lesning av det visuelle uttrykket.
Etter hvert som materialet begynte å generere lyd oppstod det nye muligheter.
Et problem var hvordan vi skulle fortsette den scriptede sekvensen når objektet møtte høyre kant av videobildet. “Det virket ikke naturlig at objektet bare skulle snu”.
Er dette objektet en partikkel som bruker et nanosekund for å komme seg rundt rommet vi befinner oss i, eller er det en komet som vi må vente flere år på før den fullfører sin passasje der ute?
Resultatet av dette arbeidet ble en 15 minutter lang video- og lydsyklus som er en fordypelsestilstand og et billedrom, hvor materialet er tvetydig og åpent nok til at tilskueren får mulighet til å ta del i vår undersøkelse av materialet som et fenomen.
Videodokumentasjon av denne video- og lydsyklusen fra
produksjonen 'HANNAH' kan ses her. [4:32 – 13:00]
I produksjonen HANNAH arbeidet vi med en videosekvens basert på en feedback prosess. Vi skal her beskrive hvordan den ble oppdaget, utforsket og definert. Fra sin urform til en ferdig romlig komposisjon.
Når vi setter de forskjellige elementene opp mot hverandre kan vi undersøke hvilken type fokus og observasjonsrom som kreves. Stålplate-skulpturene var med på å fremheve materialet, men hva om vi putter inn flere elementer?
Når jobber mediene mot hverandre — når jobber de med hverandre?
Tåler materialet performative aksjoner i forgrunnen?
Hva er rommets metningspunkt?