Hva er et scenisk kunstverk ? Hva kan et slikt verk bestå av?
Hver ny produksjon er en gjenoppdagelse og en utfordring av hva et "live" intermedialt verk kan være. Hvordan er det mulig å lage et nytt verk?
I denne eksposisjonen skal vi belyse noen få av de mange interessefelt og uttrykksverktøy vi har arbeidet med under utviklingen av vårt siste scenekunstverk - HANNAH- som hadde premiere september 2017 på Henie Onstad Kunstsenter i Oslo i forbindelse med Ultima-festivalen.
Vi tar ikke utgangspunkt i en bestemt idé eller et konsept men setter igang en prosess. En prosess med tvilen som omdreiningspunkt. I våre arbeider finnes det ikke noe manus, partitur eller kart vi kan følge. Vi må begynne på nytt hver gang. Lage et scenisk kunstverk som om det aldri var blitt gjort noen gang før, og innse at vi ingenting vet, tross all vår erfaring.
Vi omfavner den uforutsigbarheten som følger av å la et materiale selv få uttrykke sitt potensiale. Vi forsøker å tre litt tilbake med våre private ønsker og våre begrensninger.
Altså et slags kontrollert avkall på kontroll.
Vi ønsker å kunne bruke alle sanser inn mot et kunstnerisk materiale.
Det blir som å bruke en "Synestetisk oppmerksomhet" der sansene smitter over på hverandre. Dette er mer i tråd med hvordan vi sanser og opplever ting rundt oss. Fenomenene opptrer jo ikke rene og isolerte. Alt smitter over på alt.....verden er skitten.
For å kunne manøvrere i denne uforutsigbare prosessen har vi utviklet et omfattende system vi internt kaller "rom-instrumentet". Forenklet kan dette beskrives som et system som gjør det mulig å arbeide med en "sømløs" krysskobling av lyd, lys, video og robotikk. Og som kan styres av hvem som helst hvor som helst i rommet. Et sammensatt instrument der vi kan spille flere medium samtidig og velge hvilket medie som styrer og påvirker de andre til enhver tid.
På den ene siden kan vi begynne med hva som helst. På den annen side må dette være akkurat det riktige hva som helst. Med tiden har vi kommet til å peke vel så mye på tomrommene og stillheten mellom tingene, som på tingene selv.
Å gi et kunstnerisk uttrykk for et fenomen er som å navngi det på nytt, for å la det bli en del av virkeligheten igjen.
Vi leter etter poesien. Poesien; ikke som et bilde av virkeligheten ...men mer lik noe som "synger" virkeligheten – om man kan si det sånn. Noe som formidler en opplevelse mer enn en eksakt beskrivelse. Å se og høre er alltid så mye mer enn bare å bruke syn og hørsel.
Å se er en sammensatt følelse.
Å høre er en sammensatt følelse.
Vi er på jakt etter de flyktige øyeblikk der "noe annet" åpner seg noen sekunder.
Noe helt banalt...og samtidig helt magisk.
I heldige stunder føler vi oss som de lykkelige finnere av "noe".