Research Catalogue

Conceived and co-organised by Emma Cocker, Alexander Damianisch, Cordula Daus and Lena Séraphin, this Society of Artistic Research Special Interest Group (SAR SIG) provides contexts for coming together via the exchange of language-based research. The intent is to support developments in the field of expanded language-based practices by inviting attention, time and space for enabling understanding of/and via these practices anew.

Este projeto nasceu de um desconforto antigo, mas só encontrou forma quando o corpo — finalmente — começou a falar. Um corpo que, por anos, foi moldado pela obediência, pela culpa, pela contenção. Um corpo que serviu mais para agradar do que para existir. O Corpo que Nunca Foi não é apenas uma instalação visual. É uma travessia. Cada moldura carrega fragmentos de uma história interrompida, silenciada, violentada — mas que, ao ser contada, transforma-se em matéria de resistência. As peças não são ilustrações da dor. São gestos de enfrentamento. São corpos simbólicos criados a partir de camadas de memória, de experiências vividas, de feridas abertas e cicatrizes mal formadas. Há nelas vestígios de abandono, de fuga, de abuso, de ausência de proteção. Mas há também outra coisa: o impulso de continuar. O projeto parte de histórias profundamente pessoais, mas oferece um espelho onde outras mulheres possam reconhecer as suas próprias trajetórias — sem medo, sem vergonha, sem a culpa herdada de séculos de silêncio. Aqui, a arte não quer consolar. Quer escancarar o que foi escondido, nomear o que foi abafado, e abrir espaço para outras existências possíveis. Mais do que um processo de cura, este projeto é um rito de insurgência contra os mecanismos que perpetuam a dor como destino. Aqui, a matéria ferida se ergue como discurso.

This exposition presents a format designed for experiencing and experimenting with writing as a collective practice of weaving textualities from different sources. The format consists of an iterative process to be implemented in a workshop setting. It is based on implementations that have taken place in different contexts in the fields of higher education and research in the arts, and is intented as an invitation to further adopt and adapt the format in transversal settings.

Denne leira og beholderen representerer blåleire som en del av et elvelandskap med en teglindustrihistorie i prosjektet. Leirelandskapet på Bryn består av tre forskjellige leirelandskap.

Denne leira og beholderen representerer blåleire som en del av byggeplasser og byggenæringen i prosjektet. Denne lokasjonen er et interessant ikke-sted1 i et trafikknutepunkt på Økern, der det er overraskende å finne leire.

I doktorgradsprosjektet Jording med (blå)leire har jeg jobba med kunstneriske prosesser og øvelser som knytter oss tettere på blåleira i landskapet. Gjennom seks års utdannelse innenfor det keramiske kunstfeltet og kunsthåndverk2 ble vi aldri introdusert for leire ute i naturen som en del av undervisningen. Vi lærte å lage forskjellige leirer ved hjelp av råstoffer som kaolin, kvarts, pipeleire og chamotte fra innkjøpt pulver i sekker blandet med vann, men var aldri ute og gravde leire og prosesserte denne selv. Vi jobbet med importerte leirer der sintringsintervall, grovhetsgrad, farge etter brenning og krymp-prosent var printet på plastpakningen. Leirene var homogene og klare til å modellere med, og man kunne stole på at den alltid var lik fra pakke til pakke. Keramikk- og kunstfeltets gjengse oppfattelse av leire som et stabilt universelt materiale, som er relativt lik uansett hvor man kjøper den fra, blir i dette prosjektet satt i kontrast til det spesifikke og skiftende i landskapet, leira og menneskene involvert. Denne situerte kunnskapsproduksjonen i det kunstneriske doktorgradsprosjektet er et av de potensielle bidragene til fagfeltet.