Live :   Vi to gikk inn i dette samarbeidet fra to veldig ulike musikalske bakgrunner. Vi hadde ikke noe etablert, musikalsk uttrykk mellom oss fra starten. Så, samtidig med å utforske materialet, måtte vi utforske duoen. Hører man det samme, når man kommer fra ulike praksiser og bakgrunner og språk? Hvis min medspiller både lytter etter og finner andre skatter og muligheter enn jeg gjør, og snakker andre språk enn jeg gjør, hvordan skal vi da kunne bygge noe av verdi sammen? Svaret, slik jeg ser det, er gjennom aksept for de tilfeldighetene som oppstår, inkludert våre egne impulser. Som improvisatør er jeg vant til å arbeide med et åpent sinn, å stole på tilfeldigheter og spontanitet. Men denne utfordringen føltes som et annet nivå: Det musikalske materialet var kaotisk og viljesterkt, min smak og ferdigheter og impulser kolliderte stadig vekk med det. Og på grunn av våre ulike bakgrunner, var det ingen enkle løsninger tilgjengelig. Lenge følte jeg at vi ikke kom noen vei. Men etter time på time med øving, eksperimentering, framføring, og involvering, hadde et nett av lydlige erfaringer blitt bakt inn i et delt minne, det hadde blitt til et språk uten at vi la merke til det. Inntil et punkt da språket var klart til å spilles, og transcenderte de spørsmålene vi hadde hatt til å begynne med.  

L :   Og i mellomrommet mellom oss to, dannes det en historie, som vi begge er vitner til, og et begrepsapparat som kan operasjonaliseres.

L :   Ja, vi må stadig stille spørsmål til hverandre, prøve å forstå hverandre. Og det er på dette tredje stedet, i mellomrommet mellom våre praksiser og personer, at det fruktbare foregår. I samspill med både tydelige og slørete minner. Jeg er fascinert av den kommunikasjonen som skjer, når musikken «spiller oss» mer enn omvendt, og duoen blir «en tredje kropp» som lytter og puster og snakker et eget språk.