Jeg har seks terninger i hånden. Triller dem ut på en ruteblokk som jeg har liggende
på bordet foran meg. Lyden av terningene dempes mot det mykere papiret.
Så ser jeg etter det lille merket jeg har laget med permanent tusj på hver av terningene.
En terning har tusjmerket på siden med én prikk.
En annen har merket på siden med to prikker.
En tredje har det på siden med tre prikker.
En fjerde på siden med fire prikker.
Den femte på siden med fem prikker.
Og den sjette har tusjmerket på siden med seks prikker.
Jeg kaller dem for terning en, terning to og så videre, opp til terning seks.
Jeg ordner dem: terning en, terning to og så videre, i stigende rekkefølge fra venstre mot høyre. Så ser jeg hvor mange prikker hver av dem har på siden som vender opp. Disse prikkene representerer tallet hver terning landet på etter kastet. Denne tallrekken, seks tall, skriver jeg så ned på ruteblokken. Der har jeg tidligere skrevet dagens dato, stedet hvor jeg triller terningene den dagen og et fortløpende dagnummer. Jeg plukker opp terningene og legger dem i en liten sylinderformet plastboks som det en gang har vært en analog filmrull i. Her oppbevarer jeg terningene når de ikke er i bruk.
Senere på dagen, når det passer best, tar jeg terningene ut av den lille boksen.
Jeg triller dem en gang til og skriver ned tallrekken. Gjør det samme igjen – og igjen,
og igjen, og igjen … fortsetter å repetere til jeg har etthundre terningkast, i tillegg til
det første, nedtegnet som tallrekker på ruteblokken. Tallrekkene står som fire kolonner med 25 kast i hver og fyller det rutete A4-arket fint.
Det var 1. september 1994. Jeg var midtveis i akademiutdannelsen da det hele startet. Først var planen at jeg skulle holde på én måned, men den gikk så fort at jeg ikke hadde fått begynt å tenke på hva dette egentlig kunne bli. Jeg fant ut at jeg måtte holde på i ett år. Det året gikk også ganske fort, men jeg hadde i hvert fall begynt få en følelse av hva dette var for et prosjekt. Det handlet blant annet om tid, tilstedeværelse og en forpliktelse overfor meg selv – at jeg ville og skulle jobbe med kunst resten av livet. Det ble etter hvert klart for meg at terningkastprosjektet bare måtte fortsette – hver dag, i all tid framover – det lå på mange måter i prosjektets natur.
Prosjektet ble hetende
«ett og etthundre terningkast om dagen»
og oppskriften som følges er slik:
- hver dag kastes et sett med seks terninger
- en gang om morgenen og etthundre ganger til senere på dagen
- for hvert kast skrives tallkombinasjonen ned
- hver terning er merket og har sin faste plass i rekkefølgen
Prosessen videre er ...
daglig (stort sett) skrive inn tallene fra ruteblokken, skrive ut, putte i perm – og månedlig (alltid) sette perm i hylle.
Erkjennelsen av at jeg skulle fortsette med dette prosjektet – daglig i lang tid framover – førte med seg et moment som jeg ikke hadde tatt stilling til da jeg begynte. En ting er den daglige handlingen: trille terninger, samle på tallrekkene og tenke at jeg skal bruke dette som et grunnmateriale for videre bearbeiding. Men tallmaterialet er også noe i seg selv. Skulle jeg bare beholde samlingen av tallrekkene litt usynlig i digital form på datamaskinen, eller skulle jeg finne en måte å synliggjøre den også for andre? Etter hvert som prosjektet begynte å vokse, fant jeg ut at jeg ønsket å gjøre samlingen synlig – og jeg tenkte mye på hvordan. Jeg bestemte meg for å gjøre det i form av en installasjon.
Jeg er billedkunstner, jeg arbeider visuelt og benytter meg av visuelle virkemidler. Som følge av en slik tankerekke ønsket jeg å gi installasjonen visuelt lesbare signaler som peker tilbake på hvor de kommer fra – fra terningkastprosjektet. Samlingen av tallmaterialet, eller arkivet som jeg også kaller det, har derfor fått form som en visuell kalender:
ett hylleelement er ett år, en perm er en måned, ett oppslag er en dag.
Hvert hylleelement har tolv rom som er tilpasset permene, en for hver måned. Permene har en rygglapp som viser måned og år – som 0504 for mai 2004 – og noen tall i rekker som synliggjør hva som er inni permene. Lappen
er et fysisk utsnitt fra tilsvarende ark med de etthundre kastene den første dagen den måneden. Inni permene er det en førsteside med blant annet tittel, en andreside med et fortløpende månedsnummer, måned og år, samt en sisteside med copyright. I oppslagene finner man på venstre side info om dato, førstekastet, stedet og et fortløpende dagnummer, og på høyre side dato
og de neste etthundre terningkastene.
Når jeg snurrer terningen rundt og ikke finner merkeprikken, befinner den seg på undersiden.
Selv om jeg ikke ser den, vet jeg hvilken terning det er.
Er det ett øye på toppen av terningen, er det terning seks. Er det to på toppen, er det terning fem. Er det tre på toppen, er det terning fire. Og omvendt. Summen av to motstående sider er alltid syv.
Tallfakta per 20. oktober 2025:
antall år = 31
antall måneder = 374
antall dager = 11.373
antall noterte tallrekker = 1.148.673
I begynnelsen, da jeg planla dette prosjektet og skulle finne ut hvordan jeg skulle gjennomføre det rent praktisk, oppsto det en god del spørsmål jeg måtte tenke igjennom – spørsmål som også andre har stilt meg i etterkant – med svar som fortsatt er riktige og relevante:
- Hvorfor terning?
Terningen valgte jeg av flere grunner. I sin form er den konstruert. I sitt vesen
er den tilfeldig. Den er knyttet til både alvor og lek – og den er noe så og si
alle har et forhold til. Den representerer en tallbasert verden og dermed også naturvitenskapens språk. Terningen favner på den måten om mange temaer jeg er interessert i. Jeg ønsker dessuten å arbeide med et materiale som har noe eget ved seg, noe jeg ikke kan styre, men heller undersøke og stå i en form for dialog med.
- Hvorfor seks terninger?
Terningen er et lite objekt med seks sider. Når den trilles, er det bare en av sidene som til slutt får ‘vist seg’ – det vil si, som blir synlig øverst på objektet. Det å bruke seks terninger kom som resultat av en form for demokratisk tankegang – at alle sider skal ha en reell mulighet til å få vist seg i ett og samme kast.
- Hvorfor merkede terninger?
Dette punktet i prosjektets oppskrift er viktig. Hvordan beholder man tilfeldighetene som terningene genererer – så langt som mulig? Når et sett med terninger kastes samtidig, faller de hulter til bulter på bordet. Hvordan skrive det ned som en tallrekke uten å begynne å lage orden, gruppere, lage symmetrier, stigende eller synkende rekkefølger og så videre, slik som mennesker gjerne gjør? Løsningen er en enkel liten tusjprikk på hver terning, for å gi dem en fast plass i rekkefølgen av tall som skrives opp – da bestemmer terningene rekkefølgen.
- Hvorfor manuelle terningkast?
Jeg ønsker å stå i et nært forhold til dette tilfeldige tallmaterialet. Ved å kaste manuelt og med fysiske terninger, oppnår jeg en nærhet i prosessen. Jeg erfarer materialet på en egen og inngående måte – gjennom kroppen.
Den typen erfaring hadde jeg ikke fått hvis tilfeldighetsmaterialet var laget maskinelt ved algoritmer, eller hentet fra for eksempel værdata eller andre eksisterende informasjonskilder.
- Hvorfor ett og etthundre kast?
Jeg visste ikke på forhånd helt på hvilke måter jeg skulle kunne komme til
å bruke materialet videre. Jeg hadde tanker om at jeg ville transformere en
stor mengde tallrekker, og etthundre sto for meg som et stort, fint og rundt tall.
Men hva hvis jeg ville bruke bare én tallrekke til noe? Hvordan skulle jeg beholde tilfeldighetene hvis jeg måtte velge én fra den store mengden? Løsningen ble å ha ett kast som kunne stå for seg selv – et førstekast.
Jeg liker også tanken på den ene kontra den store mengden – kontrasten,
som denne siden ved prosjektet synliggjør.
- Hvorfor hver dag?
Jeg er interessert i begreper som tid og tilstedeværelse, og ville ta denne interessen inn i en kunstnerisk skapende prosess. Jeg ønsket å skape en situasjon hvor jeg kan være i denne prosessen hver dag. Å satse på et liv som kunstner kan være en balansegang. Jeg så for meg at det kunne komme oppgaver, eller oppstå situasjoner som kunne gjøre at jeg over tid kunne bli så distrahert at jeg mistet kontakten med det jeg hadde bestemt meg for at skulle være viktig i livet – arbeidet med kunsten. Å sette i gang et prosjekt som hver dag minner meg på dette valget, og samtidig skaper et grunnmateriale
å arbeide videre med, var derfor attraktivt.
- Hvorfor én gang om morgenen og resten senere?
Jeg vil at dette prosjektet skal være slik at jeg kan leve med det – uavhengig av andre ting som dukker opp i løpet av en dag og et liv. Ettersom det ene kastet skal stå alene og de neste være som en stor blokk, er det en naturlig tanke
å starte dagen med det ene, som en tidlig påminnelse om livsvalget, og ta de andre, samlet, når det passer best. Det gir en kontinuitet i selve prosjektet og samtidig en fleksibilitet i hverdagen.
På et tidspunkt etter at jeg forsto at prosjektet bare måtte fortsette – og fortsatte å trille terningene – fikk jeg også spørsmål om hvorfor: Jeg hadde vel nok tallmateriale nå, å arbeide videre med?
Svaret på det er todelt.
Det ene er knyttet til tallmaterialet i seg selv.
Kombinasjonsmulighetene som de seks terningene potensielt sett kan skape, med den faste rekkefølgen og antallet kast hver dag, er enorme. Hvis bare ett tall endres i den store blokken av etthundre kast, som altså består av sekshundre tall, så har man per definisjon en ny kombinasjon. Det er spennende å relatere arbeidet mitt til dette enormt store – og fortsette å samle på disse kombinasjonene.
Det andre er mitt forhold til selve handlingen og samlingen.
Hva erfarer jeg underveis? Hva slags tanker om det hele dukker opp når samlingen vokser – når den blir fysisk større og større ettersom årene går? Hvordan utvikler jeg delprosjekter som kan ta opp i seg disse erfaringene, tankene, spørsmålene og ideene
– som jeg ikke kan forutse før de dukker opp? Jeg kunne ha sluttet og bare brukt det eksisterende tallmaterialet i kommende delprosjekter, men jeg er redd det ville ha ført til et annet type forhold til grunnmaterialet. Kanskje jeg hadde opplevd det som mer distansert fra meg – for så lenge jeg triller terningene hver dag, er det også en del av meg. Denne koblingen er noe jeg ønsker å holde fast ved i prosjektet. Jeg ønsker å beholde nærheten og det som kan oppstå i den.
Tallmaterialet fra terningkastene som jeg samler i denne stadig voksende installasjonen, er for meg et grunnmateriale som jeg bruker videre i en kunstnerisk skapende prosess. Gjennom ulike former for transformasjoner har det til nå tatt form som tegning/trykk, lydverk, tekstverk, animasjon og skulptur/installasjon.
Det jeg kaller en ‘dialog’ oppstår i transformasjonsprosessen idet jeg prøver en tegnform og et regelsett på tallmaterialet, og ser hva det ‘svarer’ med. Hvis det ikke sier meg noe, eller ikke nok, forsøker jeg å justere tegnformen, eller regelsettet, eller begge deler, til noe spennende og interessant og oppstår – noe som på en eller annen måte overrasker og fascinerer meg.
Erfaringen skjer gjennom kroppen.
Kroppen har nærkontakt med grunnmaterialet.
Hånden holder terningene.
Øynene observerer terningkastene og registrerer tallene.
Hånden skriver ned tallrekkene (penn på papir).
Tallene ‘høres’ samtidig via øynene.
Hånden skriver ned tallrekkene enda en gang (fingre på tastatur).
Tallene høres igjen via øynene, og rytmen kjennes gjennom fingrene.