Innledning
Å komponere musikk har for meg alltid vært veldig nært knyttet til det å spille piano. Det har vært et viktig mål for meg å finne min egen stemme som pianist, og veien mot dette har vært å komponere musikk som jeg selv framfører eller spiller inn. I tilfeller hvor jeg har skrevet musikk for andre, eller arbeidet med musikk for orkester eller andre besetninger, har arbeidet alltid startet ved pianoet. Samtidig har også improvisasjon vært en viktig del av min tilnærming til pianospill, både i arbeid med egen musikk og i samarbeid med andre musikere og artister.
Både da jeg tok bachelor i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo og da jeg tok bachelor i musikkpedagogikk ved Norges Musikkhøgskole, var jazzpiano den utøvende studiespesialiseringen. Selv om jeg i denne perioden var aktiv i flere jazzkonstellasjoner og jobbet med standardlåter og liknende, har det å skrive egen musikk alltid vært det mest sentrale for meg. Siden har jeg gitt ut fem album og en rekke singler og EPer i eget navn og turnert i Norge og Europa med min egen musikk. Jeg definerte lenge musikken min som nordisk jazz, selv om bandet mitt hadde en ukonvensjonell besetning i jazzsammenheng – med piano, cello og kontrabass, som på utgivelsen Clockwork (Rudjord, 2013). Med albumet Indiepiano (Rudjord, 2016) begynte jeg å definere min egen instrumentalmusikk bort fra jazzen og mot neoclassical. Både på Indiepiano og oppfølgeren Let Tomorrow Be Better (Rudjord, 2020) utgjorde strykere og elektroniske instrumenter en viktig del av lydbildet. Gjennom mange år som utøver og komponist har jeg samarbeidet med musikere fra ulike sjangre, og gjort en rekke turnéer og konsertproduksjoner i inn- og utland – både med egen musikk og som musiker for andre artister, som Karl Seglem, Frøy Aagre, Moddi, Ingvild Koksvik, med flere. Selv om jeg fortsatt spiller med andre artister, har hovedfokuset hele tiden vært å utvikle min egen stemme som pianist og komponist – i en kontinuerlig utforsking og videreutvikling av mitt eget uttrykk.
Som pianist og komponist med bakgrunn fra jazz og neoclassical, har det å improvisere meg fram til komposisjonene mine alltid vært en naturlig tilnærming til det å skape musikk. Men rammene for låtene mine har likevel vært ganske definerte – musikken har gjerne hatt en relativt tradisjonell form, og taktene har vært symmetrisk inndelt. Gjennom samspill med folkemusikere har jeg blitt introdusert for andre tilnærminger til formoppbygging og metrikk. I denne mastergradsavhandlingen undersøker jeg, gjennom kunstnerisk utviklingsarbeid, hvordan slike elementer kan benyttes i min egen komposisjonspraksis.
Dette leder fram til følgende forskningsspørsmål:
Hvordan kan elementer fra slåttetradisjonen i norsk folkemusikk – som variabilitet og asymmetrisk takt – brukes som utgangspunkt for utvikling av ny pianobasert musikk?
Møtet med hardingfela og den folkemusikalske tilnærmingen
I flere sammenhenger har jeg spilt sammen med norske folkemusikere, og da særlig hardingfeleutøvere. Det begynte da jeg ble fast medlem av bandet til Karl Seglem i 2010, hvor jeg fikk dele sceneplassen med Håkon Høgemo. Klangen i fela hans og måten han spilte Vestlands-slåtter og Seglems folkemusikkinspirerte «worldjazz» på, gjorde et sterkt inntrykk på meg. Det var noe ved Seglems musikk og Høgemos feleklang som representerte en følelse av «ur» – av å spille noe som har røtter langt tilbake, men som samtidig føles dagsaktuelt og moderne. Senere fikk jeg også arbeide med andre felespillere gjennom dette bandet, som Sigrid Moldestad, Erlend Viken, Margit Myhr med fler. Gjennom mitt samarbeid med singer-songwriter Ingvild Koksvik fikk jeg også anledning til å jobbe tett med hardingfelespillere som Nils Økland og Vegar Vårdal. Her opplevde jeg at hardingfela tilførte låtene en helt særegen karakter – både live og på innspillinger, som Nattåpent (Koksvik, 2013), hvor noen av komposisjonene også var mine. Klangen og kraften i hardingfela fascinerte meg sterkt. Samtidig hadde jeg begrenset kunnskap om norsk tradisjonsmusikk.
I 2020 arbeidet jeg med bestillingsverket Kjempe-Jo (Rudjord, 2021) til Farsund Folk Festival og Riksscenen. I dette prosjektet fikk folkemusikken en tydeligere innflytelse på det musikalske uttrykket. Prosjektet startet med at jeg hørte Annbjørg Lien spille hardingfeleslåtten «Kjempe-Jo» etter Salve Austenå, fra dalføret Tovdal øst i Agder. Selv om jeg lenge hadde hatt en sterk fascinasjon for hardingfeleklangen, og også arbeidet med mange felespillere, hadde jeg mindre erfaring med – og hatt mindre interesse for – tradisjonsmusikk. Men noe ved «Kjempe-Jo» festet seg i meg. Da jeg senere oppdaget at denne «Kjempe-Jo» som slåtten var oppkalt etter faktisk var min tippoldefar, Jon Olsen (1816-1883), vekket det en nysgjerrighet. Historiene rundt ham var mange og spennende, og med en sentral feleslått i Tovdalstradisjonen som inngangsport, ble det naturlig for meg å hente impulser fra folkemusikken i tillegg til historiene om mitt myteomspunne slektsopphav (Rudjord, 1995).
Da jeg utviklet musikken til bestillingsverket, inviterte jeg hardingfelespilleren Johanne Flottorp inn i bandet, og arbeidet for første gang med hardingfeleklangen inn i min egen instrumentalmusikk. Samtidig lyttet jeg til en rekke innspillinger av tradisjonsmusikk på hardingfele for å hente inspirasjon, og forsøkte å trekke ut musikalske elementer jeg kunne ta med inn i min egen musikk. Her var det vanskelig å få folkemusikken inn under huden; jeg forstod ikke alltid helt den uvante tonaliteten, intoneringen, rytmikken og fraseringen, og syns det var utfordrende å gripe tak i musikken.
I bestillingsverket endte jeg i stor grad opp med å komponere «folkemusikk-inspirert» musikk. Men denne inspirasjonen knyttet seg mer til hvordan jeg selv oppfattet folkemusikken, enn til å bringe inn konkrete stilelementer og framføringspraksiser i mitt eget arbeid. Jeg gikk altså ikke så systematisk til verks, og var ikke fullt ut bevisst på hva dette «folkemusikalske» egentlig bestod av. Da jeg i løpet av denne prosessen utviklet låten «Kjempe-Jo Recomposed», bygget deler av den på Tovdalsslåtten «Kjempe-Jo». Her forsøkte jeg å lære meg slåtten ved å høre på en hardingfeleinnspilling, og begynte å innse at det særlig var elementer ved formen i den jeg ikke helt forstod. I dette mastergradsarbeidet dykker jeg dypere inn i materialet, og identifiserer konkrete stilelementer fra slåttetradisjonen. Videre utforsker jeg hva disse kan ha å si for prosessen og resultatet i arbeidet med komponering og produksjon av to nye låter for piano.
Gjennom kunstnerisk utviklingsarbeid undersøker jeg forskningsspørsmålet gjennom utvikling av to komposisjoner, der konkrete folkemusikalske elementer fungerer som utgangspunkt for den skapende prosessen. Case 1 utforsker asymmetrisk taktinndeling som kompositorisk element i utviklingen av låta «Telebound», mens Case 2 undersøker variabilitet som ledende prinsipp i komponeringen av «Høstslått». Gjennom dokumentasjon, diskusjon og refleksjon rundt kreativ prosess og kunstneriske resultater, belyser jeg hvordan slike elementer kan integreres i, og videreutvikle mitt kunstneriske uttrykk.