Refleksjon
Mellom tradisjon og transformasjon
I de to casene har jeg brukt elementer fra slåttespill i norsk tradisjonsmusikk – asymmetrisk taktinndeling og variabilitet – som drivkraft for å skape nye komposisjoner i mitt eget pianobaserte musikalske uttrykk. Jeg har brukt disse elementene som dogmer – styrende prinsipper – i arbeidet med de to ulike låtene.
Jeg har alltid vært opptatt av å videreutvikle min egen musikalske stemme, og det er viktig for meg at komposisjonene mine skal høres ut som meg. Normalt komponerer jeg ganske fritt, og gjerne basert på en slags inspirasjon i øyeblikket. Hva denne inspirasjonen utløses av, er ikke alltid så lett å fastsette. Det kan være musikk jeg har lyttet til og likt, som har gitt meg nye idéer om å prøve noe liknende. Andre ganger kan det være små hverdagsøyeblikk som skaper en bestemt stemning, eller naturopplevelser, reiser, relasjoner og andre livserfaringer som vekker følelser jeg ønsker å uttrykke gjennom musikk. Svært ofte er også det å sitte ved instrumentet og arbeide med håndverket rundt pianospill en form for inspirasjon i seg selv. Mange av mine komposisjoner er basert på idéer som har oppstått under fri improvisasjon eller en søken etter å få til et eller annet spesifikt ved instrumentet. Vanligvis tenker jeg ikke så mye over hvilke teknikker jeg benytter når jeg komponerer, og prosessen min er dermed ganske preget av intuisjon.
I arbeidet med disse casene har jeg derimot gått mye mer systematisk til verks enn jeg pleier. Gjennom å bruke variabilitet og asymmetrisk takt som dogmer gav jeg meg selv tydelige føringer; jeg måtte tvinge meg selv til å jobbe på nye måter, bryte ut av faste mønstre og tenke helt nytt rundt det å komponere en låt. På den ene siden har dette ført til at jeg har utforsket nye tilnærminger og laget musikk jeg kanskje ikke ville ha laget ellers. På den andre siden har jeg også opplevd at de stramme rammene har ført til at kreativiteten til tider ikke har fått flyte fritt.
I arbeidet med casene ble det en utfordring å integrere disse elementene fra folkemusikken inn i komposisjonene mine. Jeg måtte finne ut hvordan jeg kunne bake dem inn i mitt eget kunstneriske uttrykk, og hvordan de kunne tilpasses min arbeidsflyt. Samtidig som jeg har vært bundet til et sett med selvpålagte regler jeg måtte følge, har jeg utforsket et terreng jeg ikke har gått i før, hvor jeg ikke visste hva resultatet kom til å bli, eller om det kom til å bli vellykket. Jeg har tøyd grensene for hvordan jeg arbeider med komposisjon, og har måttet forholde meg på nye måter til form og taktfølelse – aspekter jeg tidligere har tatt nærmest for gitt.
Når jeg låner elementer som asymmetrisk takt og variabel form fra folkemusikken og bruker det inn i mine egne komposisjoner, handler det om kunstnerisk utforskning, hvor elementer tas ut av sin opprinnelige kontekst og prøves ut i en ny musikalsk ramme. I min musikk tjener de dermed ikke samme formål som de opprinnelig hadde. I tradisjonsmusikken er de knyttet til muntlig tradering, dans og improvisasjon i en sammenheng der tolkningen av det musikalske materialet kan variere fra framføring til framføring, inkludert form, varighet, betoning og rytmisk følelse. Når spelemenn varierer formen i slåtten de spiller, kan det knyttes til hvordan danseren danser. Spilles slåtten uten at det danses til, er likevel prinsippene om variabilitet og asymmetrisk takt like aktuelle – de er internalisert i måten utøveren tolker det musikalske materialet på. For en hardingfeleutøver vil variabilitet kanskje være en like naturlig del av framføringa som det ville vært for meg å benytte en spesifikk skala når jeg improviserer over en akkordrekke.
Når jeg tar variabilitet og asymmetrisk takt med inn i mine egne komposisjoner, tar jeg også disse elementene med inn i en fullstendig annerledes musikalsk verden der form, symmetri og metrikk som regel er faste og trygge holdepunkter. Arbeidet med casene førte også til refleksjoner rundt hvordan form og rytme ikke bare fungerer som strukturelle elementer, men er kroppslig internalisert gjennom erfaring og praksis.
Kroppsliggjøring og internalisering
Som utøver er form, rytmikk og taktinndeling noe jeg er vant til å kjenne i kroppen. Når jeg øver inn et nytt verk, må jeg ofte telle takter og konsentrere meg dypere om rytmiske elementer i starten. Men etter hvert når jeg har memorert verket og kan spille det utenat, begynner jeg å føle formen og rytmiske elementer som for eksempel synkoper mer intuitivt. Denne internaliseringen av form, feel, takt og rytmikk – som en kroppslig forankring av musikken – er noe jeg har bygget opp gjennom nærmere 25 års erfaring som utøver og komponist.
I arbeidet med «Telebound» og «Høstslått» ble denne forankringen utfordret. I møte med former og taktmønstre som brøt med de strukturene jeg er vant til, opplevde jeg at det «kroppslige kompasset» mitt ble forstyrret; i «Høstslått» opplevde jeg stor usikkerhet rundt når neste del skulle komme, mens jeg i «Telebound» var nødt til å lene meg på clicktracket for å få til riktig lengde på taktslagene. Gjennom disse erfaringene innså jeg hvor internalisert mine vante mønstre er, og hvor krevende det er å etablere en ny rytmisk intuisjon. I denne prosessen ble det også tydelig for meg hvordan rytmisk og formmessig forståelse ikke kan utvikles gjennom teoretisk innsikt alene, men forutsetter erfaring.
Å arbeide med asymmetrisk takt og variabel form har i stor grad utfordret mitt forhold til symmetri – både i tankesett og kroppslig tilnærming. Når jeg spiller musikk med symmetrisk takt og fast form, oppleves det ofte som at det «går av seg selv». Men dette er et resultat av langvarig internalisering. I møte med musikalske prinsipper som bryter med mine vante mønstre, har jeg måttet forholde meg til materialet på nye måter, både når det gjelder komponering og utøving. Musikalske parametere jeg vanligvis tar for gitt har måttet bearbeides på nye måter. Dette har også utfordret hvordan jeg forholder meg til musikken gjennom kroppen. Selv om jeg på langt nær har internalisert følelsen av asymmetrisk takt på samme måte som den symmetriske, har jeg gjennom denne prosessen forsøkt å få dette til så langt det har latt seg gjøre. Dette har ført til utforsking av nye tilnærminger til komposisjonsarbeidet, der jeg har brukt musikkteknologiske verktøy aktivt i arbeidet med asymmetri og variabel form.
DAW som verktøy for utforsking av asymmetrisk takt og variabilitet
I arbeidet har jeg tatt i bruk digitale verktøy for musikkproduksjon, som Logic Pro, for å realisere, dokumentere og ferdigstille verkene mine. Jeg benytter ofte slike verktøy som del av min prosess, og lar gjerne flere lydlige lag i produksjonen også bli del av selve komposisjonen. Slik virker komposisjon og produksjon side ved side, og den ene kan ha betydning for den andre. I casene mine har musikkteknologi og musikkproduksjon vært svært viktig, da de har gitt meg verktøy som har latt meg kontrollere og arbeide systematisk med asymmetrisk takt og variabel form i komposisjonene. Samtidig har også nye musikalske idéer oppstått gjennom arbeidet i DAW, som for eksempel introduksjon av flere rytmiske elementer gjennom arpeggiering av synthspor i «Telebound».
Der arbeidet med «Høstslått» i stor grad trakk på musikkteknologiske teknikker jeg allerede var fortrolig med, innebar arbeidet med «Telebound» en mer utforskende bruk av musikkteknologi, hvor teknologien i større grad preget og formet prosessen. Som beskrevet i Case 1, var det for meg helt nødvendig å ta i bruk digitale hjelpemidler når jeg skulle arbeide med asymmetrisk takt. Dette førte med seg et interessant paradoks. I slåttetradisjonen er asymmetrisk takt en kroppslig internalisert norm – altså ikke et avvik fra en regelmessig metrikk, men selve utgangspunktet for rytmisk organisering (Kvifte, 2007b). For meg, derimot, som ikke har denne metriske erfaringen i kroppen, ble det nødvendig å «oversette» den asymmetriske takten til et system jeg kunne forstå og arbeide med: et klikkbasert grid i en DAW. På denne måten kunne jeg sette opp taktslagene slik at de fikk ulik varighet innad i takten, men samtidig beholdt en fast og gjentakende struktur. Jeg arbeidet altså innenfor et mindre metrisk system, men måtte bruke et strengt og teknologisk styrt verktøy for å få det til å fungere. Dette står i kontrast til hvordan jeg vanligvis jobber med metrisk takt i min utøving, hvor jeg i framføringssituasjoner ofte har et løsere forhold til tempo, og sjelden spiller til klikk. Når jeg gjør innspillinger bruker jeg som regel clicktrack, men forsøker gjerne å forholde meg til dette mer som en guide, heller enn å spille alt mekanisk «riktig». Resultatet ble at asymmetrien, som i sin opprinnelige kontekst kan oppleves som fleksibel og levende, for meg ble en struktur som krevde høy grad av presisjon og kontroll. Jeg opplevde på mange måter å bli mer låst i min teknologibaserte tilnærming. Med andre ord: For å ta i bruk musikalske parametere fra en slåttepraksis som i utgangspunktet er fleksibel og levende, måtte jeg benytte et presist og regelstyrt system – noe som førte til en mer mekanisk og kontrollert tilnærming enn det som er vanlig både i slåttetradisjonen og i mitt eget arbeid med metrisk musikk.
I «Høstslått» ble produksjonselementene jeg brakte inn en viktig del av selve komposisjonen (bass-synth, ostinatpianoer, prosessering mm). Når låta fikk flere lydlige lag, ble det lettere å ta et skritt tilbake og lytte utenfra. Hvor jeg tidligere i prosessen hadde funnet det utfordrende å inkludere variabilitet i framføringa, og på mange måter også gikk litt lei av det musikalske materialet, så jeg nå komposisjonen i et nytt lys. Det var inspirerende å ha flere musikalske elementer for hånden, og jeg følte nesten at jeg startet hele prosessen litt på nytt. Summen av de nye elementene i produksjonen, gjorde også at jeg fikk nye idéer inn mot form-tankegangen jeg hadde hentet fra idéen om variabilitet.
Ved å bruke musikkproduksjon i Logic Pro som verktøy, kunne jeg flytte på deler og temaer og eksperimentere med ulike formforløp. Dette var nyttig i forberedelsene til innspilling av piano, hvor jeg bygget opp demoen til låta som midi-skisse. Men jeg fortsatte også å arbeide med formen i etterkant av innspilling, ved å klippe i lydfilene, kopiere og lime inn, og slik gjøre justeringer. Gjennom å bearbeide formen ved bruk av musikkteknologi kunne jeg i større grad betrakte resultatet utenfra, og kontinuerlig evaluere helheten i komposisjonen. Likevel utgjør den ferdige innspillingen kun ett musikalsk resultat med én struktur. Det ble altså ikke et verk med åpne eller tilfeldige formvarianter – siden verket foreligger i innspilt form – men likefullt ble det en komposisjon bygget på en annen måte enn jeg vanligvis ville gjort.
Form har for meg tidligere representert noe statisk – en struktur jeg bestemmer i komponeringsprosessen og som jeg i stor grad holder fast ved i framføringene. Selv om formen kan justeres underveis i arbeidet med en låt, pleier jeg å lande på en endelig versjon som jeg holder meg til fra konsert til konsert. Mindre endringer i formen kan oppstå på øvingsrommet, men sjelden i selve framføringssituasjonen. Gjennom arbeidet med variabilitet, og gjennom økt innsikt i framføringspraksisen til folkemusikkutøverne, har jeg begynt å tenke nytt om form. Jeg har erfart at form også kan erfares som noe prosessuelt – et levende musikalsk element som det går an å ta stilling til i øyeblikket – også i en framføringssituasjon.
Da jeg forsøkte å inkludere denne variabiliteten i framføringen av min egen komposisjon, kom jeg etter hvert til kort fordi jeg ikke hadde nok kunnskap om denne måten å utøve på. Da jeg i stedet endret tilnærminga til å ikke handle om utøvingen, men komposisjonsprosessen, oppstod et nytt paradoks: Variabilitet i framføring handler om å løse seg fra en fast formstruktur, mens jeg som komponist måtte skape en struktur for variabilitet – for å kunne arbeide kreativt med den. Denne strukturen kom til uttrykk allerede i den tidlige komposisjonsfasen, hvor jeg begynte å bygge opp temaene annerledes enn jeg pleier, eksperimenterte med å gjenta korte deler av motivene, og la inn enkelte kortere takter som skapte asymmetri i periodefølelsen. I det videre arbeidet før og etter innspilling, ble altså tanken om variabilitet en inspirasjon for den faste formen jeg endte opp med i resultatet.
Jeg tror at dette prosjektet har vært en viktig kime til en ny tilnærming til form. Det har åpnet opp for tanken på form som noe mer fleksibelt, noe det går an å improvisere med, og ikke bare som et rammeverk som fastsetter komposisjonens oppbygning. Denne type fleksibilitet tror jeg kan være interessant å utforske videre i framtidige komposisjoner, for eksempel ved å la dem bestå av flere ulike deler som kan kombineres i ulike eller valgfrie rekkefølger. Slik vil også låtens narrativ kunne være mer fleksibelt, istedenfor å følge en fast, forhåndsbestemt form som for eksempel AABA. For å oppnå et tilfredsstillende resultat, tror jeg også at de melodiske delene av komposisjonen må komponeres på en måte som gir naturlige overganger på tvers av de ulike delene – hvis vi for eksempel betrakter formdelene som nøkler, må de kunne passe inn i flere låser.
Videre har arbeidet med asymmetrisk takt gitt meg nye perspektiver på hvordan jeg forholder meg til metrum i egen praksis. Jeg har innsett hvor sterkt symmetrisk taktfølelse er forankret i både kroppen og intuisjonen min – og hvor utfordrende det er å bevege seg utenfor dette rammeverket. Det har gitt meg en ny forståelse for hvordan rytmiske strukturer påvirker både uttrykket og prosessen min. I møte med asymmetriske mønstre har jeg kjent på en grunnleggende usikkerhet, men også en nysgjerrighet og et ønske om å utforske nye måter å tenke komposisjon på. Denne erfaringen har utvidet mitt verktøy som komponist: Jeg har fått økt bevissthet rundt hvordan metrum kan formes og brukes som en aktiv del av det musikalske uttrykket, ikke bare som en bakgrunnsstruktur. Utforskingen av asymmetrisk takt har dermed også vært en inngang til å utvikle et mer fleksibelt og mangfoldig forhold til rytme og puls i komponeringsprosessen – noe jeg ønsker å ta med meg videre i kommende prosjekter.