Konklusjon
I denne mastergradsavhandlingen har jeg, gjennom kunstnerisk utviklingsarbeid, undersøkt hvordan variabilitet og asymmetrisk taktinndeling fra norsk slåttetradisjon kan integreres i min egen musikk, og hvordan dette påvirker komposisjonsprosessen og det kunstneriske resultatet. Dette har resultert i to låter med ulik karakter: «Høstslått» er rytmisk drivende, har mye melodisk informasjon i seg, med elementer som kan gi assosiasjoner til Steve Reich (ostinater, åttendelspuls, minimalisme), elektronika (pulserende bass-synth og bearbeidede piano-opptak) og klassisk musikk (lyrisk pianospill og melodi i oktaver). «Telebound» har et mer melankolsk preg, med tydelig moll-tonalitet og en rikere produksjon, hvor elektroniske elementer ledsager pianoet, noe som kan gi assosiasjoner til neoclassical og ambient musikk. Her skiller den asymmetriske taktinndelingen seg markant fra mitt vante uttrykk, og bidrar til en særegen rytmisk og melodisk karakter. Felles for begge låtene er blant annet bruken av ostinater i piano, bass-synth, trørgel og ulike former for prosessering.
Det kunstneriske utviklingsarbeidet har vist at elementer fra slåttetradisjonen – som asymmetrisk takt og variabilitet – kan fungere som både strukturelle og estetiske virkemidler i utvikling av ny pianobasert musikk, og bidra til å utvide min musikalske palett som komponist.
Målet med prosjektet var å komponere musikk som låter annerledes enn det jeg vanligvis ville ha laget, og på den måten utvide mitt kunstneriske uttrykk. Dette forutsatte en ny tilnærming til selve komposisjonsprosessen, som i sin tur påvirket resultatet. Samtidig har arbeidet styrket min bevissthet rundt egne valg og fremgangsmåter som komponist. Gjennom dette mastergradsarbeidet har jeg måttet innta og sette ord på en analytisk bevissthet rundt mine egne valg som utøver og komponist. Dette danner også et grunnlag for videre utvikling i arbeid med framtidige komposisjoner.
For framtidig komponering ser jeg et potensial i å videreføre arbeid med asymmetrisk taktinndeling – men kanskje i en mer moderat form enn i telespringar. Jeg ønsker også å fortsette å utforske alternative måter å bygge opp form i komposisjonene mine på, der det er større rom for fleksibilitet og variasjon. På den måten kan jeg bruke både form og metrum som aktive og meningsbærende elementer i det musikalske uttrykket – og ikke bare som underliggende strukturer.