FORSIDE             DISKOGRAFI             BIBLIOGRAFI

«Han e inkji fullt go’e spilemann’e,
fyrr’ann kann gjere ein slått’e ti nie»

Tarkjell Aslaksson Austad1

Riss av et univers

Slåttens form er som et riss av et univers som både er klart definert og samtidig åpent. Den har et skjelett av motiver, strukturer og finkornede detaljer. Derifra spinnes det, lekes det, letes det. Slåtten varieres stadig, uten at den mister sin identitet eller kontakt med fortiden. Jeg opplever at slåttemusikken har en kraft i noe uhåndgripelig, noe som aldri lander. Det ligger i den bevegelige intonasjonen, i rytmikken som varierer i kroppen og svinger skjevt og seigt, det ligger i utøverens vei gjennom formen. For meg er det å lære en slått å oppdage kjernen av slåttens identitet. Slåtten besitter gammelhet og flyktighet på samme tid, den leter hele tiden etter seg selv.

«Mitt partitur, et riss av et slags univers der klangene og tonene er klart definert, er det opp til regissør og skuespillere å tolke på scenen. Det er ekstrem presisjon i mine tekster. På den annen side er det ikke navn på personene jeg skriver om, de er mer klanger som møtes. Det er først på scenen de blir karakterer. Mine dramatiske tekster er helt ferdige når de er skrevet, men gir samtidig stor frihet til tolkning på scenen.»
Jon Fosse2

«To the singer the song, which cannot be changed (since to change it would, in his mind, be to tell an untrue story or to falsify history), is the essence of the story itself. His idea of stability, to which he is deeply devoted, does not include the wording, which to him never has been fixed, nor the unessential parts of the story. He builds his performance, or song in our sense, on the stable skeleton of narrative, which is the song in his sense.»
Albert Lord3

«I en muntlig tradition är variation en given parameter vid sjungandet – ett sätt att tänka. Man minns visan som en struktur eller idé på något plan och skapar den sedan på nytt varje gång. Det stabila tjänar som ett slags raster, ett utgångspunkt, ett skelett eller en ram som den som sjunger förhåller sig till utan att det för den skull någonsin behöver vara uttalat eller medvetet. Det finns inget komponerat verk att utgå ifrån, ingen fast utforming, utan variation är en del av visans existens.»
Susanne Rosenberg4