INTERFERENS - KONSERT VED UTSTILLINGSÅPNING
Komponert og fremført av Ane Marthe Sørlien Holen. Installasjonens lyd er komponert av Olaussen.
Verket er utviklet som del av, og står i dialog med installasjonen og partituret Interferens
Video: David Alræk. Vær vennlig å se videoen i fullskjerm og med gode hodetelefoner.
INTERFERENS
En fotografisk interpretasjon av David Alræk
Vær vennlig å se videoen i fullskjerm og med gode hodetelefoner
INTERFERENS -POETISK PARTITUR
Tekst av Janne-Camilla Lyster, Grafisk fortolkning av Ane Thon Knutsen.
Verket er utviklet som del av, og står i dialog med installasjonen og konserten Interferens
Foto: Morten Halfstad Forsberg
Skulpturell lydinstallasjon bestående av 17 glassplater preparert med tørre fargepigmenter og gips,
17 transducer høyttalere, 20 min. lydkomposisjon.
Interference
I
The action of interfering or the process of being interfered with.
(...)
II
The combination of two or more electromagnetic waveforms to form a resultant wave in which the displacement is either reinforced or cancelled.1
A meeting, a change of paths.
A polyphony of voices, creating a New.
New patterns, new coexistences, new forms.
Something obvious, something fragile.
Something barely noticeable.
I am interested in this micro perspective, this is where offset happens.
This is where we ought to listen.
An assemblage of soft forces, barely visible dissonances.
A resonance of coexistence.
A growth.
Interferens oppstår i det to eller flere bølger opptrer på samme sted og danner et nytt bølgemønster.
Interferens mellom to lydbølger med nesten samme frekvens, genererer en tredje tone i vår lytting, dette fenomenet kalles svevninger.2 Interferens viser også til en interfererende handling, noe som blander seg med, forstyrrer - et møte mellom flere komponenter, en forskyvning, en polyfoni av stemmer som samlet danner en ny sameksistens.
Installasjonen Interferens tar utgangspunkt i interferens og predisposisjonen for svevninger i vårt menneskelige sanseapparat, som fenomen, metode og kunstnerisk tematikk. Arbeidet er komponert i polyrytmikk over et utvidet stemmespekter av søtten interfererende glassplater, gips og fargepigment, kvinnevokal, perkusjon og partitur trykket i letterpress. Arbeidet søker å implementere interferens i grenselandet mellom materialitet og sansing, og åpne et refleksjonsrom der en forskjøvet opplevelse av fysisk autonomi kan oppstå.
Lydbildet som sendes inn i glassplatene er komponert av kinesiske syngeboller i krystall, sinustoner og sopran. Lyden fra glassplatene er en dialog mellom lydmaterialet som sendes inn i transduser høyttalerne i møtet med glassets egen resonans og smidighet. Hoveddelen av komposisjonen er derfor gjort i en forprosjektperiode med installasjonen hengende oppe, og ikke i et tradisjonelt musikkstudio. Komposisjonen som arbeider eksplisitt med interfererende klanger er mikset ut i 17 ulike kanaler, en separat kanal for hver glassplate. Slik er det både i materialet i seg selv, men også mellom glassplatene i rommet at klangene møtes og danner interferens. Hvor publikum befinner seg, og i hvilken retning ørene er vendt avgjør også hvordan komposisjonen fletter seg sammen og interfererer. En hver lytting er derfor unik.
Glassplatene er fordelt på to ulike størrelser som står i relasjon til menneskekroppen; ni små plater som står i forhold til hjerte og hode, og åtte større plater som står i forhold til torsoen. Når en går mellom platene eller vender seg direkte mot en plate, er følelsen av lyden som vibrerer overskridende, den er ikke bare i glassplaten i seg selv, men flyter ut i rommet og inn i kroppen. Å være inne i dette lydlandskapet er en opplevelse som både tar i en fysisk og mentalt.
De store glassplatene er preparert med sirkulære ornamenter som kan minne om Hilma af Klimt sine malerier,3 men i tykke lag av tørre fargepigmenter og gips. Ornamentene demper vibrasjonene ulikt, og skaper derfor mikroforskjeller i lyden, men først og fremst har de en effekt på hvordan vi opplever lyden, temperaturen, tyngden, basert på synsinntrykket og tilstedeværelsen av materialiteten. Ornamentene fremhever også overlappingene, eller svevningene mellom platene når de dreier seg og stadig lager nye kalibrasjoner av dybde, tetthet, uklarhet, transparens. De enkle rektangulære formene som glassplatene er, blir sakte men sikkert til et kaleidoskop som utfordrer opplevelsen av fiksert form.
I utviklingen av prosjektet inviterte jeg inn tre kunstnere til et samarbeid: Janne - Camilla Lyster, Ane Thon Knutsen og Ane Marthe Sørlien Holen. Jeg ønsket å få laget to tilstøtende verk med utgangspunkt i det konseptuelle rammeverket; et poetisk partitur og en konsert. Verkene skulle i seg selv være selvstendige verk, men informert og informerende for hverandre og for mitt arbeid med installasjonen. Slik er for eksempel dialogen mellom partituret og installasjonen en gjensidig dialog, der partituret har informert mitt arbeid med materialene, og materialene har informert Janne-Camilla Lyster og Ane Thon Knutsen i sitt arbeid med partituret. På samme vis har Ane Marthe Sørlien Holen arbeidet frem en komposisjon for slagverk og vokal som er ulenkelig knyttet til installasjonens og partiturets lyd, materialitet og rom. Med utgangspunkt i innledende dialog om det konseptuelle rammeverket og med videre deling av bilder, inspirasjon og erfaringer i løpet av prosessen, har kunstnerne stått fritt i prosessen med å skape et eget verk. Disse verkene er derfor del av verket Interferens, de er også del av doktorgradsarbeidet i kraft av å være responser og refleksjoner, men åndsverket tilhører de representative kunstnerne.
Satt sammen oppstår det mellom disse verkene (installasjon / partitur / konsert) svevninger som vi ikke kunne foregripe, eller fange i et tradisjonelt samarbeid.
I forbindelse med visningen av Interferens på Lydgalleriet i Bergen, inviterte jeg også filmkunstner David Alræk til å lage en fotografisk interpretasjon av verket. En interpretasjon, fordi jeg ba ham om å lage en film som beskrev hans opplevelse av verket heller enn å forsøke å dokumentere verket best mulig. Filmen, som dere kan se her, viser virkelig en personlig opplevelse av arbeidet. Kanskje er dette den eneste måten å dokumentere et verk som plasser seg i det subjektive på.