_______________________________________________________________________________________________

Hva binder oss sammen nar vi er pa gulvet?
Hva er forbindelsen?
Er det samtidigheten?

I The Improvising Mind av Aaron L. Berkowitz omtales Jeff Pressing og Bruno Nettls ulike beskrivelser av et noe improviserende musikere kan improvisere om.

"Pressing defined the referent as “an underlying formal scheme or guiding image specific to a given piece, used by the improviser to facilitate the generation and editing of improvised behaviour."

Og

"Etnomusicologist Bruno Nettl has used the term “model” for the same phenomenon, describing that the improviser “always has something given to work from – certain things that are at the base of the performance, that he uses as the ground on which he builds." 

Jeff Pressing bruker begrepet referent, mens Bruno Nettl bruker begrepet model om stilistiske trekk ved kadenser i en pianokonsert, normer innenfor en gitt sjanger eller eventuelle later jazzmusikeren improviserer over.

I arbeidet med egne improviserende ensembler opplever jeg at vare egne improvisasjoner til en viss grad danner tilsvarende referenter – at vare egne improvisasjoner blir modeller som de neste improvisasjonene refererer til, og star i dialog med. Improvisasjonene er langt i fra identiske, de kan til og med vaere svaert ulike i form, innhold og karakter. Men de forblir likevel felles referansepunkt – de er referanser og modeller selv om de er konstant endring og utvikling. Musikken blir mer fokusert nar vi har noe felles a improvisere over, og referentene er derfor viktige bidrag til a finne sammen nar vi spiller.

Disse ensemblenes referenter har oppstatt i ensemblenes etableringsfase, som et resultat av felles kunstneriske interesser, og utkrystalliseringen fortsetter gjennom samspill og samarbeid. Slik tror jeg det er for mange improviserende ensembler, enten naermest av seg selv – ved at en felles kunstnerisk kurs stakes ut, eller ved at det kunstneriske idématerialet er tilstede fra begynnelsen.

Jeg opplever at INTERIMP i liten grad har funnet, opparbeidet eller utviklet en tilsvarende felles referent, et felles kunstnerisk motepunkt, noe a improvisere over, noe som binder oss sammen.

For min egen del forer dette til at jeg virrer rundt med mer eller mindre gode ideer, pa jakt etter a finne rammene, eller a sette rammene, selv om det er apenbart at arbeidet med a sette rammene ma gjores i fellesskap. "Rammene" i bestemt form flertall, altsa. Ikke hvilke-rammer-som-helst, men rammene som er dette prosjektets identitet. Intermedialitet i seg selv er ikke en slik referent. Det er et organisatorisk rammeverk, men ikke et rammeverk som gir tydelig kunstnerisk fokus for meg som utover. Det etablerer ikke en tilstrekkelig forbindelse. Det ma vaere noe mer. 

_______________________________________________________________________________________________

I en forelesning pa Norges musikkhogskole snakket Henrik Hellstenius om "Den nye polyfonien" – om polyfone verker. Verker som har flere stemmer, flere typer stemmer – ulike stemmer fra flere medier. Han listet opp tre hovedkategorier verk der flere medier inngar:  

- Polyfon / Overlagring / Multidisiplinaer (parallelle hendelser der betrakterens persepsjon binder hendelsene sammen)
- Intermedial / Syntese / Interdisiplinaer (avgir noe av sin identitet for a skape et tredje, noe annet)
- Transmedial / Transformasjon / Transdisiplinaer (uadskillelige elementer)

Musikken og bevegelsen ma altsa avgi noe av sin identitet for a skape et tredje, noe annet, for a skape en forbindelse. Kan en slik forbindelse improviseres fram av musikere og dansere som i seg selv i all hovedsak jobber innenfor hver sin disiplin? Ma det komponeres og koreograferes? Kan et prosjekt egentlig bli intermedialt uten at hver og en av aktorene jobber med flere medier? Uten at hver og en av aktorene avgir noe for a skape et tredje?

Jeg spor meg selv: Kan jeg egentlig, bevisst og med overlegg bidra til et intermedialt, enhetlig* uttrykk nar mitt bidrag ikke i seg selv er flermedialt?