Forstyrrende
Uvesentlig

Men hva med blikk? Hvor fester jeg blikket? Hva har jeg kontakt med gjennom blikket? Forsvinnende lite. Skuffende lite, hvis jeg skal vaere helt aerlig. Jeg tenker at jeg burde se mer pa danserne, men jeg har nok med a se pa instrumentet mitt! Dessuten har jeg ikke funnet noen gode svar eller bevis pa at kommunikasjonen blir vesentlig bedre, eller at det kunstneriske uttrykket blir noe mer besnaerende, ved at jeg tar valg basert pa hva jeg ser nar danserne danser. Det hores ut som en frekkere pastand enn det i virkeligheten er. Det handler ikke om at jeg ikke ser noe interessant hos danserne, eller at jeg ikke blir fenget av det de gjor. Det handler om meg. It's not you, it's me! Det handler om at jeg ikke har noe verktoy, eller at jeg ikke har klart a lage meg noe verktoy som omformer detaljrikdommen i det visuelle til noe jeg kan bruke for a lage musikk. Jeg kan selvsagt ga med, ga mot, svare, parere, men jeg tror ikke jeg trenger – eller er tjent med  – at jeg har blikket fast festet mot danseren for a oppna dette. Med fare for a fremsta som litt esoterisk: jeg tror jeg oppnar dette gjennom a oppleve energien, kjenne energien, mer enn a se den. Og sa handler det altsa om at jeg trenger a se pa instrumentet mitt nar jeg spiller.