Hva er egentlig god timing?
Og nar oppleves den?
Nar inntreffer beslutningen som forer til en godt timet handling?
Er det rett for en handling inntreffer, eller er det rett etter?
Eller er det i det den inntreffer?
Hvor langt er dessuten et oyeblikk?

Edmund Husserl snakker om opplevelsen av tid, at summen av et umiddelbart for (protensjon) og et umiddelbart etter (retensjon) er med pa a forme opplevelsen av na ­– med pa a utgjore oyeblikket.

Men hvor sitter det som styrer timingen?
I hodet? Ryggmargen? Oret? Fingrene? Fottene?

I Landscape of the Now: A Topography of Movement Improvisation snakker Kent de Spain om tracking, altsa om sporing av form. I den forbindelse skriver han: ”There is often a sense that you just ”know” how long you’ve been going, or that you haven’t been downstage yet, or that it is time for a change of energy or quality. In that way, the messages from the tracking realm might enter the moment through desire rather than conscious awareness. That desire can be toward or away from certain choices.”

Hvor sitter dette behovet, dette onsket om forandring?
I hodet? Ryggmargen? Oret? Fingrene? Fottene?

Jeg kjenner meg igjen i det de Spain skriver om, at jeg ofte vet nar noe pa gulvet eller i spillet skal endres – enten bort fra noe, eller mot noe. Jeg opplever ogsa at dette behovet kan oppsta bade umiddelbart for, eller umiddelbart etter. Og dersom det oppstar etter, er det mer som en bekreftelse pa et allerede utfort valg.

Slik jeg leser de Spain, mener han at dette behovet naermest er kroppslig motivert, og ikke et resultat av bevisste tanker og vurderinger. I min egen praksis opplever jeg imidlertid at det er snakk om en kontinuerlig vekselvirkning mellom kropp og tanke. At behov, strategier, erfaringer og onsker blander seg sammen, eller regjerer pa rundgang nar det kommer til det a ta avgjorelser i oyeblikket. Og at god timing dreier seg om a lytte til det mylderet av signaler som strommer fra bade kropp og tanke. At gode valg fattes i hoy fart, og at valgene bade ma vaere gode og rapide for a skape god timing. 

Eller mener de Spain at disse erfaringene, minnene og strategiene er kroppsliggjort? I sa fall, forholder det seg annerledes for dansere enn for musikere? Forholder det seg annerledes for musikere som har kroppen sin som eget instrument, altsa sangere?

Sitter det pa samme sted hos musikeren som hos danseren?
Sitter det pa samme sted hos sangeren som hos gitaristen?
Har det noen betydning hvor det sitter?

Hos Husserl handler ikke protensjon og retensjon om hap/strategier eller minne. Vil det si at det jeg opplever – at erfaring, minne og strategier ogsa spiller inn, dreier seg om en annen type bevissthet som trer inn i utformingen av oyeblikket?