Jeg kan godt bevege meg dersom det er for a utfore en praktisk oppgave knyttet til det a lage lyd. Det er greit for meg a bevege meg fra en posisjon pa gulvet til en annen, dersom jeg har en grunn, eller dersom jeg har laget meg et behov. For eksempel ved at jeg har forskjellige instrumentstasjoner. Det er ogsa greit for meg at naturlige bevegelser som jeg foretar meg gjennom spillingen, betraktes som dans eller som bevegelse. Det er derimot vanskelig for meg a bevege meg for bevegelsens skyld. Da kommer uheldige tanker, ukjente tanker, og skamfolelsen. Skam over a bevege meg inn i en annen disiplin. Skam over a ikke vite hva jeg gjor.  

Jeg kan godt legge til rette for at jeg ma bevege meg. Altsa, for eksempel ved a legge opp til flere spillestasjoner som jeg ma forflytte meg mellom. Da tvinger jeg dessuten fram en dialog mellom de forskjellige stemmene mine – de forskjellige rollene jeg spiller – de ulike materialtypene som bor i de forskjellige instrumentstasjonene.   

Det er de minste bevegelsene hos danserne, de sma gestene, som gir meg den informasjonen som jeg lettest klarer a omsette og bruke i formingen av mitt eget spill. Er det fordi tempoet, retningen, vanskeligere kan misforstas nar jeg fokuserer pa mindre bestanddeler? Eller er det fordi det bidrar til en avstand mellom lyd og bevegelse, at det opprettholder en subtilitet i dialogen?