Research Catalogue

My project explores the topic of identity, belonging, and freedom through illustration, poetry, and urban space. This semester has been dedicated to finishing my project. I placed new works across several areas, continuing to spread my posters and presence of pigeons within the urban spaces.

This project began in 2018, with the simple desire to play songs that we love. These could be pieces with strong associations, ones we had enjoyed singing and playing before, or songs we had never sung and that were, perhaps, even new to us. When the songs were written or what genre they might come from was not important. Original instrumentation (piano, harpsichord etc) and received ideas about vocal style were also not a priority. Finding a way of creating renditions with the tools at hand (Alwynne's voice and Hans Knut's harmonium) is what originally defined the project.

I work at the boundary where a finite biological object asymptotically approaches zero and, through this disappearance, gives birth to an infinite aesthetic event — a singularity. The series “Singularity of Beauty” is an ongoing investigation into the moment when decay, entropy, and controlled human intervention collide to rupture the visible world and generate a new, non-representational order. Method: Asymptotic Ritual A chosen organic system (bird, bouquet, insect colony, fungal network) is placed on a prepared surface and deliberately abandoned to natural forces — heat, humidity, insects, gravity, time. During a fixed ritual period (7 days in the current cycle), the object decays following an exponential law analogous to f(t) = a·e⁻ᵏᵗ. The artist is absent; only documentation occurs. At t → ∞ (practically: when the biological object approaches zero), the artist re-enters as a second asymptotic operator. Selective pigment application, removal of material, and layering transform the residue into a visual limit — a singularity point where the initial object has vanished, yet infinite meaning emerges. The final state is neither representation nor abstraction; it is the frozen event of the limit itself. Core Principles Decay is not a theme; it is the first author. Time is treated as a physical material with measurable half-life. Human intervention functions as a controlled perturbation that forces the system past its natural equilibrium into aesthetic infinity. The resulting image is a palimpsest of two incompatible temporalities: biological time (unstoppable) and artistic time (intermittent, intentional). The “demon” is not a depicted figure but the mathematical event of the singularity: the instant when order, passing through zero, becomes infinite and alien.

Den akustiske og improviserte musikken er fundamentert på modeller som tar utgangspunkt i kollektivitet og samspill. Utgivelser av denne musikken baserer seg på å spille inn og dokumentere former for samspill, og altså lydfeste situasjoner som har foregått samtidig og i samme rom. ‘Stilarten’ vi karakteriserer som støymusikk er i høyeste grad også basert på samspill, men hvor innspillings- og utgivelsesprosessen er tuftet på andre kreative og skapende modeller. Her er prosessene rundt tid og rom ofte konstruert og manipulert via digitale eller analoge teknologier. Point of Return (improvisatoriske referansepunkt i tid og rom) er et prosjekt som går ut på å finne overføringsverdi mellom modellene, prosessene, rommene og bruken av tid. Største del av platesamlinga mi består av innspillinger fra 1960-tallet, for det meste jazzutgivelser fra USA, litt mindre av den såkalte europeiske improviserte musikken. Flesteparten er live-innspillinger tror jeg. Det er i hvert fall de jeg oftest setter på når jeg er alene hjemme – altså live platene. Etter hvert har vi blitt flere i husholdningen som jeg gledelig deler platesamlinga mi med, men ettersom min eldste datter på snart 8 år ikke har det samme romantiske (og analytiske) forholdet til den improviserte, akustiske og instrumentale musikken som meg, og ettersom jeg ikke har det samme romantiske forholdet til hennes Spotify-liste, har vi funnet ut at Beatles er noe vi begge kan sette på, noe begge kan nyte og synge med på. Vi har funnet fram til musikk innspilt lenge før vi begge ble født, men som begge har en emosjonell referanse til. Et lite segment av samlinga mi består av utgivelser fra den såkalte støymusikken. Disse platene hører jeg sjelden på (må jeg innrømme). Innkjøpene er som regel utført på grunnlag av (tidvis ikke helt edru) shopping på utenlandsreiser, og ofte på grunnlag av de kule omslagene. Likevel setter jeg stor pris på å være publikum på konserter med annonsert støymusikk. Det er noe magisk med disse konsertene, og jeg setter stor pris på at jeg ikke kan ‘sette fingeren’ på hva det er jeg liker med dem. Det handler kanskje om et fravær av analytiske egenskaper når det gjelder denne stilarten, jeg er litt ‘novise’, den er ikke min. Konsertene transporterer meg bort fra et analytisk ståsted og jeg setter stor pris på det oppstykkede lydlandskapet og de uvanlige elektroniske og soniske strukturene i musikken. Ingen av støymusikkplatene i samlinga mi er spilt inn live, og nesten alle er spilt inn av to utøvere, og på baksiden av omslagene oppgis det ofte at de har spilt inn musikken i hvert sitt studio, på ulik tid, men at utgivelsen likevel er produsert av begge to – som to adskilte og likeverdige improviserende komponister. Prosessen i mitt doktorgradsarbeid har i utgangspunktet gått ut på å spille inn musikk fra én og én utøver i isolasjon, for så å flytte dette innspilte materiale inn i en annen tid, i et annet sonisk rom, hvor musikken treffer (settes sammen med) annet innspilt improvisert materiale fra andre musikere. Arbeidet har i stor grad bestått i å eksperimentere med sammensetninger; versjoner av helheter, hvordan solistiske komponenter passer/ikke passer sammen, og hvilke felles og forskjelligartede referanser som er hensiktsmessig å benytte seg av i prosessen mot de offentliggjorte kunstneriske resultat.

Home page of the Journal of Sonic Studies

The project presents a distinctive mythopoeic audiovisual language created to express the experience of aging in a female body in the period between the twenties and thirties. Within the context of life in a late capitalist patriarchal society, and both individual and global events, it reflects on the age-old questions of the passage of time and the search for the meaning of life. At the same time, it examines the feelings of pressure, heaviness, and disposability that are part of the shared common experience of women. Through written word, cinematic language, and original author-composed music, it interweaves symbols and situations in which mud and natural metaphors play a significant role.