Research Catalogue

Development of Curatorial Guidelines for the Transart Residency Exhibition at London's Borough Road Gallery in July 2025. The Anthologies Assembly, London 2025, extends a call for proposals for a vibrant, student-guided convergence of research inquiry and creative exploration. Building upon the inaugural assembly, participants are encouraged to embrace "research-based creative practice" as a means of knowledge generation where diverse disciplines intersect and boundaries blur. We welcome proposals that illuminate PhD research, including nascent "works-in-progress," emphasizing the value of ongoing inquiry. Guided by student feedback expressing both a desire for grounding in practice and community as well as exceptional moments that inspire, we aim to create spaces for genuine encounters and shared learning, where participants leave with lasting impressions on research and creative endeavors that continue to spark curiosity throughout the year. Our curatorial framework centers on the concept of investigation, as both a rigorous pursuit and an introspective exploration. Drawing from its etymological roots, we conceive of investigation as a tracing towards something no longer present—a turning-towards truths hidden or lost in time; and a nuanced examination of practices, be they social, political, or personal.

VIS – Nordic Journal for Artistic Research is a digital journal about Artistic Research in the Nordic region. Find our website here: www.en.visjournal.nu. This exposition provides more details concerning: 1. VIS – the submission process 2. VIS – the editorial process 3. FAQs

Este projeto nasceu de um desconforto antigo, mas só encontrou forma quando o corpo — finalmente — começou a falar. Um corpo que, por anos, foi moldado pela obediência, pela culpa, pela contenção. Um corpo que serviu mais para agradar do que para existir. O Corpo que Nunca Foi não é apenas uma instalação visual. É uma travessia. Cada moldura carrega fragmentos de uma história interrompida, silenciada, violentada — mas que, ao ser contada, transforma-se em matéria de resistência. As peças não são ilustrações da dor. São gestos de enfrentamento. São corpos simbólicos criados a partir de camadas de memória, de experiências vividas, de feridas abertas e cicatrizes malformadas. Há nelas vestígios de abandono, de fuga, de abuso, de ausência de proteção. Mas há também outra coisa: o impulso de continuar. O espaço onde as obras habitam — um ambiente branco, forrado como uma câmara asséptica — não é um lugar de pureza. É o contrário: é o lugar onde tudo o que foi considerado “sujo”, “impróprio”, “mentira” ganha finalmente forma e voz. Neste quarto simbólico, o que antes era invisível torna-se presença. O projeto parte de histórias profundamente pessoais, mas oferece um espelho onde outras mulheres possam reconhecer as suas próprias trajetórias — sem medo, sem vergonha, sem a culpa herdada de séculos de silêncio. Aqui, a arte não quer consolar. Quer escancarar o que foi escondido, nomear o que foi abafado, e abrir espaço para outras existências possíveis. Mais do que um processo de cura, este projeto é um rito de insurgência contra os mecanismos que perpetuam a dor como destino. Aqui, a matéria ferida se ergue como discurso.

Denne leira og beholderen representerer blåleire som en del av byggeplasser og byggenæringen i prosjektet. Denne lokasjonen er et interessant ikke-sted1 i et trafikknutepunkt på Økern, der det er overraskende å finne leire.

I doktorgradsprosjektet Jording med (blå)leire har jeg jobba med kunstneriske prosesser og øvelser som knytter oss tettere på blåleira i landskapet. Gjennom seks års utdannelse innenfor det keramiske kunstfeltet og kunsthåndverk2 ble vi aldri introdusert for leire ute i naturen som en del av undervisningen. Vi lærte å lage forskjellige leirer ved hjelp av råstoffer som kaolin, kvarts, pipeleire og chamotte fra innkjøpt pulver i sekker blandet med vann, men var aldri ute og gravde leire og prosesserte denne selv. Vi jobbet med importerte leirer der sintringsintervall, grovhetsgrad, farge etter brenning og krymp-prosent var printet på plastpakningen. Leirene var homogene og klare til å modellere med, og man kunne stole på at den alltid var lik fra pakke til pakke. Keramikk- og kunstfeltets gjengse oppfattelse av leire som et stabilt universelt materiale, som er relativt lik uansett hvor man kjøper den fra, blir i dette prosjektet satt i kontrast til det spesifikke og skiftende i landskapet, leira og menneskene involvert. Denne situerte kunnskapsproduksjonen i det kunstneriske doktorgradsprosjektet er et av de potensielle bidragene til fagfeltet.

Brent blåleire fra Feiring bruk avdeling Kulmoen, opprinnelig fra Alnabru, blandet med sagflis fra KHiOs treverksted, chamotte og breavsetningssand. Del av relieff til kunst i offentlig rom oppdrag, som feilbrente. Her kuttet igjennom med diamantsag på KHiOs keramikkversted.