Kapittel 1: Innledning
Kapittel 2: Slåtter, marsjer og folkemusikk
Kapittel 3: Kategorisering av trommeslåtter
Kapittel 4: De norske nøklene
Kapittel 5: Traderingstreet
Kapittel 6: Trommesettet
Kapittel 7: Konklusjoner og videre arbeid
En innledende prosess i masterarbeidet har vært å sortere de i underkant av 400 notenedtegnelsene til Johannes Sundvor. Et tidlig mål var å få oversikt over slåttene i Sundvortradisjonen, og å kunne bruke resultatet av sorteringa som et tidsbesparende arbeidsverktøy. I løpet av prosjektet har det blitt tydelig at sorteringa også kan brukes til å sette navn på trommeslåttkategorier.
Norsk trommeslåttradisjon har i utgangspunktet ikke standardiserte navn på slåttekategorier. Kategorinavna som fins kan være både diffuse og overlappende. Det er heller i utførelsen av trommeslåtter at det er tydelig at det fins kategorier, men også her er det utfordringer. Flere slåtter er vanskelige å kategorisere, eller er blandinger av ulike kategorier.
Et mål for sorteringa kunne ha vært å telle hvor mange slåtter som finnes i Sundvortradisjonen. Grunnen til at jeg har valgt å ikke fokusere på dette er at det er vanskelig å definere hva som er variant av samme slått, og hva som eventuelt er to slåtter som ligner på hverandre. Uklarheter i Sundvors nedskrivinger er også grunnen til at jeg ikke har satt et nøyaktig tall for antall notenedtegnelser.
Prosessen har vært å finne slåtter som ligner på hverandre i Sundvors notehefter, og så plassere disse etter hverandre i en mest mulig logisk rekkefølge, der slåtter med stor likhet står rett ved hverandre. Noen slåtter er så ulike at jeg ser på de som tilhørende ulike slåttekategorier. For eksempel regner jeg slåtter som går i tredelt takt og todelt takt som åpenbare eksempler på ulike kategorier eller slåttetyper.
Vedlagt ligger notesorteringa jeg har brukt som arbeidsverktøy. Dette dokumentet legger grunnlag for hele masterarbeidet. Dokumentet er først og fremst et arbeidsdokument, og ikke i utgangspunktet ment for publisering. Kategorinavna er heller ikke de samme som blir konkludert med i dette kapitlet, men viser heller en tidlig fase i masterarbeidet. Grunnene til at jeg legger det ved i masteroppgava er for å vise en del av prosessen i masterprosjektet, for at en leser skal få en følelse av størrelsen på Sundvortradisjonen, og for at videre arbeid innen norsk trommeslåttradisjon kan ta dette dokumentet i bruk. Klikk på bildet for å se hele pdf-fila med 402 sider:
Personlig ser jeg i utgangspunktet ikke negativt på å ha en trommeslåttradisjon uten tydelige kategorier. Tvert i mot ser jeg en rikdom i å ha en stor mengde begreper som på ulike måter overlapper hverandre. Når jeg møter andre tamburer har vi sjeldent problemer med å kommunisere musikken fordi vi alle sitter på store mengder med taus kunnskap som vi kan forklare gjennom å vise. Begrepet taus kunnskap har blant annet blitt diskutert av filosofen Michael Polanyi (1891-1976) i boka Den tause dimensjonen der han skriver om at «vi kan vite mer enn vi kan si» (Polanyi, 1966/2000, s. 16).
En bekymring angående kategorisering er at den kan føre til standardisering. Standardisering kan igjen føre til en trangere tradisjon, og utfordre tradisjonsrikdommen. Dette er bekymringer som deles av flere utøvere jeg har prata med. Det er derfor viktig å vite når smale kategorier er nødvendige, og når det er mulighet for å åpne opp for den store totalen. Etter min mening henger dette først og fremst sammen med hvilken målgruppe man ønsker å nå.
De gangene jeg personlig har et behov for tydeligere trommeslåttkategorier er i møte med personer som ikke er en del av norsk trommeslåttradisjon. Altså når trommeslåttradisjon skal deles. Med begrensa tid kreves det ofte forenklinger, og dermed kategoriseringer, for å raskt kunne kommunisere norsk trommeslåttradisjon til en elev, en tilhører eller en kollega fra et annet felt. For at kategorinavna skal fenge er det også viktig at de klinger godt.
Notene jeg har sortert er alle henta fra notehefter og løse noteark skrevet av Johannes Sundvor. Jeg har fått tilgang på disse i samarbeid med de norske slagverkerne Ingar Ben. Nordby og Birger Mistereggen, og gjennom organisasjonen Noregs Tamburlaug. Der Sundvor har satt en tittel på framsida av et notehefte bruker jeg den samme tittelen i denne lista. Noteheftene inneholder til sammen i underkant av 400 notenedskrivinger. De er som følger:
- Etyder for Trumba
- March-Album fyr Trumba
- Slåttar for Trumba
- Innføring i trommeslåtter og trommemarsjer*
- Trumba – Slaattar og Marsjar
- Trumba
- Trumbeslåttar 2. samling
- Utvalde slåttar for Trumba
- Hefte uten perm 1
- Hefte uten perm 2
- Samling med løse ark
Johannes Sundvor har ingen tydelig kategorisering av notene han har skrevet ned. Noteheftene bærer stort sett preg av å være kladdebøker, og de nedskrevne slåttene og marsjene er sjeldent sortert etter type. For å gi et bilde av hvor komplisert det kan være å finne tydelige og avgrensa navn på kategorier hos Sundvor, vil jeg her ramse opp en del ord Sundvor bruker, og som på ulike måter gir indikasjoner på inndeling eller kategorisering av trommeslåtter:
Revelje, dobbel revelje, 6/8, dur, reksolinks, dobbel reksolinks, halvdobbel reksolinks, enkel reksolinks, nytt tempo, ny revelje, moll, gammelt tempo, gammel revelje, mjuk, andante, 5/8, 20/32, bryllupsslått, trommeslått, slått, kvervel, bryllupskvervel, introduksjon, attpåheng, ringslått, høytidsmarsj, 2/4, alla breve, saluttslått, reinlender, i reinlendertakt, vivace, majestoso, 9/8, 8/8, 18/8, polka mazurka, 3/4, 16/32, øvelser, etyder, 3/8, marsj, bryllupsmarsj, stokkemarsj, militærmarsj, tempo di marcia, duett, vals og valsrevelje.
Denne masteroppgava har ikke til hensikt å gå inn på alle disse begrepene. Men ved å ramse dem opp håper jeg å gi leseren et bilde av at det også finnes en rikdom i en tradisjon uten klare avgrensinger. Alle disse begrepene er hver for seg med på å skape små nyanser i en rik tradisjon. I stedet for å fjerne denne rikdommen har dette kapitlet heller som formål å foreslå noen hovedkategorier som kan brukes i tillegg.
Den tydeligste kategoriseringa Sundvor gjør er å skille trommeslåtter og trommemarsjer. Trommeslått virker å være synonymt med slått, bryllupsslått, kvervel eller bryllupskvervel, og en marsj kan for eksempel være en militærmarsj eller en bryllupsmarsj. Det er når trommeslåttene skal skilles fra hverandre at det er vanskeligere å tolke Sundvor.
Revelje er et militært morgensignal som nevnes ofte av Sundvor. Det er tydelig at den norske revelje hovedsakelig kan utføres i et gammelt tempo som kalles moll eller mjuk, eller i et nytt tempo som kalles dur eller reksolinks. Reksolinks, eller Rechts-und-Links, kommer fra tysk og betyr at enkeltslaga som signaliserer hovedpulsen veksler mellom høyre og venstre hånd. Sundvor skriver at den «nye» revelja kom rundt år 1850 (J. Sundvor, u.å.g, s. 40), omtrent 20 år før Johannes Sundvor var født. Om moll og dur skal betraktes som to ulike kategorier, eller eventuelt to ulike teknikker, er ikke helt klart. Men det finnes flere slåtter som bygger på moll eller dur, og noen slåtter hvor Sundvor spesifiserer at det er mulig å velge mellom å spille dem som moll eller dur.
For eksempel er det slåtter hos Sundvor som nevnes som «reinlender», «i reinlendertakt», «vals», «valsrevelje» eller «polka mazurka». Disse navna på enkeltslåtter kan brukes til å lage navn på hele kategorier av lignende slåtter. Men om det er dette Sundvor har ment er vanskelig å si. For eksempel har Sundvor kalt tre slåtter for reinlender, mens han har gjort over 80 nedskrivinger av slåtter, som virker å være samme slåttetype, og som han ikke har kalt for reinlendere.
Taktartene Sundvor bruker kan også brukes til å indikere navn på kategorier. For eksempel er det bare én slåttetype som Sundvor skriver i allabreve, og bare én slåttetype han skriver som 16/32. Om målet er å finne navn som klinger godt kan for eksempel «Allabreve-slått» fungere som slåttekategori, mens det er verre med «sekstentrettidodelsslått».
1. Slåtter i mjuk utførelse
Waadeland definerer slåtter i mjuk utførelse som slåtter i todelt takt, som enten noteres i 2/4-takt eller 6/8-takt. Waadeland skriver også at den store forekomsten av «nøklene 1 og 2» er karakteristisk for disse slåttene (Waadeland, 1991, s. 16).
Nøkkel 1 og 2 er hos Waadeland følgende:
Hos Sundvor er mjuk først og fremst et synonym til moll. Det er dermed ikke åpenbart at kategorien Slåtter i mjuk utførelse hos Waadeland originalt er mjuke. Dette påpeker blant annet Rolf Seldal i sin hovedfagsoppgave (Seldal, 2001, s. 73). Slik jeg tolker Waadeland er det likevel et poeng i å koble denne kategorien til mjuk utførelse siden flere av de typiske mollslåttene Sundvor har skrevet ned inneholder Waadelands nøkkel 2. Et eksempel er følgende nedskriving av «Den duble reveljen», hvor Sundvor skriver «Mjuk (i moll) (ikkje reksolinks)», og hvor den mjuke «slutningsreprisen» inneholder nøkkel 2:
4. Bryllupsslåtter i tredelt takt
Waadeland beskriver bryllupsslåtter i tredelt takt som slåtter i 6/8-takt eller 16/32-takt. Han skriver disse som 6/8-takt, som kan «betraktes som inneholdende to 3/8-takter». Waadeland beskriver en åttedelsnote fulgt av en firedelsnote som grunnleggende for disse slåttene (Waadeland, 1991, s. 51-52). Som nøkkel høres dette basistemaet ut som følger:
5. Slåtter spunnet omkring «engelsk» revelje
Slåtter spunnet omkring «engelsk» revelje beskrives som slåtter i 2-delt takt som skrives i 2/4-takt og som også kalles allabreve-slåtter. I artikkelen This Drum Is Not the Devil’s Instrument (Mistereggen & Waadeland, 2024) bruker Waadeland sammen med Birger Mistereggen kun allabreve-navnet. Disse slåttene knyttes også til revelje i moll og karakteriseres av «nøkkel nr. 5» (Waadeland, 1991, s. 62-63). Nøkkelen spilles som følgende:
Mistereggen skiller i likhet med Sundvor mellom slått og marsj, og nevner i tillegg militære signaler, etyder og skisser. Et eksempel på et militært signal er Tappenstrek (J. Sundvor, u.å.g, s. 18, u.å.i, s. 3). Denne brukes også som en marsj av for eksempel buekorpsene i Bergen, der den blant annet går under navnet Laban (E. Sundvor, 2014, 96-97). Med etyder og skisser mener trolig Mistereggen eksempler som disse (J. Sundvor, u.å.a, s. 13, u.å.e, s. 8):
Mistereggen inkluderer moll og allabreve-slåtter som mjuk utførelse, og dur som reksolinks. Dermed har Mistereggen kun fire slåttekategorier mot Waadelands seks kategorier. Ved å inkludere allabreve-slåtter som mjuk utførelse viser han dermed at det fins måter å kategorisere på hvor slåtter ikke nødvendigvis trenger å ha samme taktfølelse for å tilhøre samme slåttekategori. I følge Mistereggen vil da for eksempel følgende to slåtter (J. Sundvor, 1937) tilhøre samme kategori:
Rolf Seldal tar i sin hovedfagsoppgave (Seldal, 2001) og lærebok (Seldal, 2005) en annen retning når det gjelder kategorisering. Seldal knytter norske trommeslåtter opp mot dansetakter innen norsk folkemusikk. Seldal bruker dermed begreper som mange folkemusikere kan kjenne igjen, og som klinger godt. I læreboka har han følgende kategorier:
Reinlender hos Seldal er det samme som slåtter i mjuk utførelse hos Waadeland. Men i motsetning til Waadeland inkluderer ikke Seldal revelja i moll som samme kategori. Av Seldals slåttekategorier er det kun navnet reinlender jeg finner igjen i Sundvors notenedtegnelser, som for eksempel denne «Reinlendaren» (J. Sundvor, u.å.g, s. 39):
En annen mulig tolkning av Sundvor er å dele inn slåtter i kategorier basert på hvilken teknikk som brukes for å spille slåttene. At det fins en eldre teknikk kalt «mjuk» eller «moll», og en nyere teknikk kalt «dur» eller «reksolinks». Det kan i så fall forklare hvorfor for eksempel Mistereggen velger å inkludere allabreve-slåtter som mjuk utførelse. Det kan også forklare hvorfor Sundvor skriver «moll» (J. Sundvor, u.å.i, s. 21) om følgende slått (J. Sundvor, 1937) som han lærte av tambur Bernt Pedersen Raae fra Lavik i 1922, sjøl om den har lite til felles med typiske mollslåtter. Etter mitt øre høres det ut som at Sundvor spiller første takt i mjuk utførelse, for så å gå over til reksolinks:
For å bedre illustrere poenget vil jeg her presentere en tolkning av åssen tretaktslåtter kan spilles både i moll/mjuk og dur/reksolinks. Først spiller jeg revelja i moll og dur, før jeg spiller første takt i slåtten etter Raae i moll og så dur. Opptaka på venstre side er i moll, mens opptaka på høyre side er i dur.
En interessant observasjon er at om man for eksempel spiller begynnelsen av Høylandslåtten (J. Sundvor, u.å.e, s. 17) som dur vil utførelsen ligne på den som finnes i slåttene Waadeland kaller slåtter i mjuk utførelse. Det kan dermed argumenteres for at det ikke er mulig å spille alle slåttetyper i både moll og dur:
Om man godtar at betegnelsene moll/mjuk og dur/reksolinks kan brukes på enhver trommeslått er det dermed mulig å si at Sundvortradisjonen består av tre utførelseskategorier:
1. Mjuk
2. Reksolinks
3. Marsj
Et forslag kan da være å bruke mjuk og reksolinks som verb: å spille mjukt eller å spille reksolinks.
I mitt endelige forslag for kategorisering ønsker jeg først og fremst å basere meg på Sundvors kategorier og kategorinavn. Antallet på åtte kategorier og skillene mellom disse er dermed først og fremst basert på noter og opptak av Johannes Sundvor. Der Sundvor ikke har tydelige kategorinavn støtter jeg meg på Waadeland, Mistereggen og Seldal, og finner den mellomtingen som jeg personlig liker best. Noen kriterier jeg har hatt for å velge navn er at de skal klinge godt og at navna skal vise norsk trommeslåttradisjon som en sjølstendig tradisjon.
Neste kategori har jeg valgt å kalle mjuke slåtter. Dette er samme kategori som Waadelands slåtter i mjuk utførelse. Jeg kaller de dette på grunn av Sundvors referanser til mjuk, og fordi begrepet mjuk har satt seg nasjonalt som følge av Waadelands læreboks popularitet. I likhet med Waadeland inkluderer jeg moll som en del av mjuk utførelse, som får den følgen at alle mollslåtter er mjuke slåtter, men ikke alle mjuke slåtter er mollslåtter.
I kategori nr. 4 lener jeg meg heller mot Seldal, og kaller disse for trommespringar. Dette begrepet har dukka opp i flere samtaler med folkemusikere som gjenkjenner slåttene som springar, men ikke som «vanlig» springar. Å sette tromme foran springar viser denne «uvanligheten», og begrepet klinger godt.
Jeg kaller kategori nr. 6 for triolslåtter, og denne kategorien har etter min kjennskap ikke blitt definert av andre tidligere. I denne kategorien er det kun én slått, og den har Sundvor navngitt som Polka Mazurka (J. Sundvor, u.å.g, s. 35). At jeg ikke ønsker å koble denne kategorien til masurka handler blant annet om at når tamburer spiller typisk springar fra Vestlandet, slik disse blir spilt av felespillere, er teknikkene og nøklene ikke langt unna det Sundvor bruker i denne slåtten. Det er med andre ord ikke åpenbart at denne slåtten kun kan være masurka. Jeg har henta triol-navnet fra en del øvelser Sundvor har, og som virker å være beslekta med slåtten Polka Mazurka (J. Sundvor, u.å.e, s. 33-36). I albumet Slåttetromme (Høgemo et. al, 2025) spiller Kjell Tore Innervik, Håkon Høgemo og Tom Karlsrud springaren Storren. Nøklene Innervik bruker ligner på nøklene i Sundvors triolslåtter.
Valsrevelje, som jeg kaller kategori nr. 7, er etter min kjennskap kun nevnt hos Sundvor tidligere. Disse slåttene er nært beslekta med revelje, men har en tydeligere betoning på alle tre slaga i den tredelte takta. I likhet med trommespringar viser navnet at dette ikke er en «vanlig» vals. Sundvor har ikke opptak av disse slåttene, men her kommer en tolkning fra meg:
Kapittel 1: Innledning
Kapittel 2: Slåtter, marsjer og folkemusikk
Kapittel 3: Kategorisering av trommeslåtter
Kapittel 4: De norske nøklene
Kapittel 5: Traderingstreet
Kapittel 6: Trommesettet
Kapittel 7: Konklusjoner og videre arbeid