Kapittel 1: Innledning
Kapittel 2: Slåtter, marsjer og folkemusikk
Kapittel 3: Kategorisering av trommeslåtter
Kapittel 4: De norske nøklene
Kapittel 5: Traderingstreet
Kapittel 6: Trommesettet
Kapittel 7: Konklusjoner og videre arbeid
Traderingstreet i dette kapitlet viser en oversikt over menneskene som utgjør kildene i Sundvortradisjonen. Omtrent som et slektstre er dette en oversikt som viser hvem Johannes Sundvor har lært slåtter av, og hvem disse har lært av igjen. Nederst i treet vises det også noen sentrale personer som har vært med på å revitalisere trommeslåttradisjonen. Traderingstreet får dermed en timeglassform, som blir et symbol på arven og revitaliseringa i norsk trommeslåttradisjon. Oversikten viser også et kart over hvor tamburene har bodd, i tillegg til fødselsdato og dødsdato.
Utgangspunktet for informasjonen i traderingstreet er Johannes Sundvors notehefter. Sundvor inkluderer stort sett informasjon om hvem en slått er etter, samt fødselsdato, bosted, og hvem vedkommende har lært slåtten av. Som eksempel har Sundvor skrevet følgende om Marsj fra Mauranger (trommeslåtter og trommemarsjer s. 28): «Uppteikna 15/6 1823 paa Bakka i Mauranger etter Peder Torbjørnsson Bakka (fød 8/10-1840) som hadde lært slaatten av far sin, Torbjørn Jonsson Øyre i Mauranger» (J. Sundvor, u.å.e, s. 28).
Informasjonen fra Sundvors notehefter har blitt sammenligna med informasjon på nettsida histreg.no. Nettsida beskrives på følgende måte: «Historisk befolkningsregister (HBR) er en infrastruktur for forskning som er under oppbygging gjennom to prosjekter støttet av Norges forskningsråd, Historical Population Register (2014-18) og Historical Registers (2022-29). Prosjektet skal forlenge dagens folkeregister bakover i tid til 1800» (Historisk befolkningsregister, u.å.j).
Som eksempel kan både Peder Bakka og Torbjørn Øyre finnes igjen hos HBR: «Peder Thorbjørnsen Torbjörnson Bakka», «Født: 08.10.1840, Kvinnherreds herred. Enæs sogn», «Bosted: Kvindherred: Bakke østre» (HBR, u.å.an.), «Død: 26.10.1938, Ukjent sted» (HBR, u.å.ao.). Og «Thorbjørn Jensen», «Født: 1802, Kvindherred Predg.», «Bosted: Kvindherred: Øre» (HBR, u.å.as.).
Jeg har også hatt tilgang på upublisert materiale fra slagverkeren Ingar Ben. Nordby. Nordby har samla mye informasjon om norske tamburer, og delt denne informasjonen med meg for at den kan brukes i masterprosjektet. Informasjonen fra Sundvor og HBR har også blitt sammenligna med Nordbys oversikt over tamburer.
En utfordring med prosessen har vært at tamburene kan finnes igjen med ulike navn i ulike kilder. Stavemåten er ikke den samme fra kilde til kilde, og tamburene kan også være registrert med ulike etternavn. I traderingstreet har jeg tatt utgangspunkt i måten Sundvor har skrevet navna. For å gjøre traderingstreet så lesbart som mulig har jeg heller ikke tatt med tamburenes mellomnavn. Et eksempel på ulike skrivemåter av navn er mannen som Sundvor navngir som «musikkfanejunker Carl Nielsen (Skaftestad)» (J. Sundvor, u.å.j, s. 17), men som finnes igjen hos HBR som «Carl Ludvig Karl L. Nilssen Nilsen Nielsen». På histreg.no er det navnet på faren «Nils Andersen Skaftestad» som røper forbindelsen til «Skaftestad» (HBR, u.å.g).
Ved å sjekke informasjon opp mot flere kilder har jeg forsøkt å ha en så fullstendig og korrekt oversikt som mulig. Det kan likevel ikke utelukkes at det har vært feil i noen av kildene jeg har brukt. På histreg.no er det flere eksempler på at for eksempel fødselsdato kan være registrert feil. I de tilfellene hvor det har vært motstridende informasjon har jeg gått for den mest sannsynlige, ved å for eksempel følge flertallet av kildene. I noen tilfeller der det har vært veldig vanskelig å vite hvilken informasjon som er den korrekte har jeg valgt å ikke inkludere denne.
Bostedene som er nevnt i traderingstreet er kommuner og kommunenavn fra år 1914. Grunnen til at jeg har tatt utgangspunkt i kommunenavn er at Johannes Sundvor stort sett gjør det samme i sine nedtegnelser. Året 1914 blei valgt både fordi dette er i perioden når Sundvor har levd, og fordi jeg fant et godt kommunekart fra dette året, som blir brukt i traderingstreet. Jeg har forsøkt å avgrense ved å kun inkludere hvor tamburene har hatt fast bosted. For eksempel skriver Sundvor at flere tamburer har besøkt han i Bergen eller for eksempel eksersert i Etne, men jeg har da valgt å ikke inkludere denne informasjonen i traderingstreet.
Gjennom masterarbeidet har jeg fått mer informasjon om tamburene enn det som har vært mulig å publisere i ett masterprosjekt. Dette gjelder både biografisk informasjon som arbeid, ekteskap, alternative navn osv., men også historier om tamburene. Traderingstreet er først og fremst kvantitativt, ved at det gir et overblikk over alle tamburene. Men et slikt oversiktsarbeid viser i liten grad disse menneskene som levende personer med unike liv og personlige historier.
Et eksempel på en tambur jeg har funnet historier om i ulike kilder er Fredrik Uggdal (1834-1923). Å grave dypere i én persons historie poengterer at i den store mengden med navn er det egentlig enkeltindivider som alle har levd fulle og interessante liv. Alle de 68 tamburene som Sundvor nevner kunne ha vært utforska mye nærmere.
Sundvor møtte Uggdal i 1917 og skriver følgende: «Fredrik Christian Uggdal (Opdal) er f. 1834. Han var Tambur ved Tysnes Kompani fraa 1855-1859. Han ekserserte i Etne og i Bergen. Fredrik Uggdal hev vore ein temmeleg god Tambur. No (1917) er det lite med honom, men eg kunde høyra (20/8 1917) at han hadde havt god Kvervel. Han var svært skjelvande i hendnom, so det var vondt aa høyra kva han meinte paa Trumma» (J. Sundvor, u.å.d, s. 14).
I boka Tysnes: gards- og ættesoge. 2 (Drange, 1987) finner vi også igjen Fredrik Uggdal. Teksten gir et innblikk i en annen tid enn vår egen, og som et kvalitativt eksempel kan det si noe om den verdenen norske tamburer var en del av, i tamburtradisjonens høyde. Under gjengir jeg artikkelen om Fredrik Uggdal i sin helhet:
Fredrik Ludvigson Uggdal (1834-1923) fekk skøyte på farsjorda 1861, og dreiv i lag med far sin til han døydde 1882. Fredrik var ein bygdeoriginal som sa og gjorde ting andre tykte var løye. Han var vel dessuten noko lat av seg. Folk sa det kom av at han bada så mykje da han var unge. Han låg rundt om i elvene og slapsa. Etter at faren døydde vart Fredrik gåande åleine på garden, og folk tykte det var så ille stell med han at dei fekk han umyndiggjort. Men det var ikkje alle som var samde i dette. På Rolse hadde dei ei dugande taus, Kari Gøyo. Då Fredrik’en vart umyndiggjort i 1883, fekk Rolsana han same året gift med denne Kari Hermannsdtr. Litle-Godøy (1845-1929) f. på «Plasse’» i Vetle-Gøyo. Ho var myndig nok, og med henne vart det betre stell på Frikkajor’o. Der hadde då vore dårleg med kvinnfolkhjelp i mange år. Fredrik’en sjølv ville ikkje hatt Kario, men då dei var for alteret og han ikkje ville svara, dulta ho borti han og sa: «Du må svara ja, Fredrik». Fredrik Uggdal var eigentleg forstandig nok. Han var berre ikkje oppteken med det folk flest tykte var viktig. Han var tambur, og det var tromming som var livet hans. Frå han var unge tromma han på alt han kom over, spadnalok og kva det no kunne vera. Det vart så alvorleg at presten sjølv kom i skulestovo for å skjenna på han: «Er det bedre at lyde piber og trommer eller fader og moder», sa han. «Oj, kor me gret», mintes systera Anna Amland. Det var alvorleg å få skjenn av presten. Komen i militæret vart Fredrik kompanitambur, høg og stram med gullduskar på skuldrene. Mora og systera var på Engjo (Engen) i Bergen og så på han under eksisen. Han ville nok helst ha halde fram som kompanitambur, men så var det denne jorda. Det var som ei plikt i gamle dagar å ta seg av jordene. Etter Kario kom til garden var det ho som styrte. Fredrik’en sjølv vart forresten innsatt som myndig att i 1891, ved skriv frå amtet. I 1895 fekk dei begge vilkår av systerson hans, Torbjørn Amland. Det omfatta bruksrett til Botnaplasset og Slåtthaugsåkeren. Kari og Fredrik tok over gamlestovo på bruket som vilkårshus. Frikkastovo sto til noko ut i 1930-åra, nett aust for stovehuset på garden i dag. Fredrik og Kari hadde vilkårskua i kjellaren til huset.
I eldre år var Fredrik Uggdal nytta som trommeslagar foran 17. mai-toga. Siste åra var han dårleg til beins, og vart køyrd foran toget av Mads Uggdal. Det var nok mang ein gutetrave som tykte det var spanande med tromma hans. Og det hende vel at dei fekk prøva ho. Halstein Myklestad hadde ein farbror som reiste til Amerika, der han var tambur og musikar i borgerkrigen. «Eg seie Ingjel’n, seie eg, han kan takka meg for han blei stor mann i Amerika og blei med, og blei så stor mann i borgerkrigen der borte. Da va eg som lærte han te tromba, sa eg», sa Fredrik Uggdal til Halstein Myklestad ein gong. Han hengde i utrengsmål «seie eg» på setningane sine. Fredrik Uggdal var ein god forteljar og hadde greie på mykje. Både lensm. Løvig og professor Hannaas var hos han for å få veta gamalt. Han gjekk og mykje til dr. Moe, som skreiv ned fleire av sogene han fortalde. Og Fredrik var nøye på at det han sa var rett. «Eg seie da, du ska’kje skriva da i dag, eg ska’ koma nedatt i mor’o». Så kom han gjerne attende dagen derpå og sa: «Eg seie da, du kan berre skriva da, da va så» (Drange, 1987, s. 304).
Traderingstreet viser at Fredrik Uggdal levde i en tid da det var mange tamburer på Vestlandet. Uggdal, som døde i 1923, representerer dermed en annen trommeslåttkultur enn for eksempel «den siste tambur» (Thomte, 1979) Eirik Sundvor, som døde i 2024, nesten hundre år seinere. Men under Eirik Sundvor viser traderingstreet at vi igjen er på vei mot et mangfold av tamburer.
Under Eirik Sundvor viser traderingstreet et utvalg på åtte tamburer. Utvalget er ment å gi et bilde av at norsk trommeslåttradisjon i dag igjen ekspanderer, og at vi er på vei mot det samme mangfoldet som har eksistert historisk. Disse tamburene er svært ulike, men har det til felles at alle er sentrale skikkelser innen norsk trommeslåttradisjon som på ulike måter har videreført tradisjonen etter Sundvorfamilien. Det finnes mange måter å komme fram til et slikt utvalg, og dette er ut fra mitt perspektiv.
«At «skikken» med trumba er fallen burt liksom, kjem då ikkje av nokon leidsla mot trumbespelet, men av at dei gamle trumbespelmenn døydde burt utan å lata etter seg noko læresveinar som tok kunsten upp. Trumbespelet er helder svært tungt å læra og tambur elder trumbeslagar vert ein ikkje utan lang øving og stort tolmod. Lærnaden, um den skal væra noko tids, bør vera helst underbygd av militær upplærnad, men no hev det militære vraka henne, so no er den utvegen stengd» (J. Sundvor, u.å.b, s. 1-2).
«I seinare tid brukar dei trumba mindre og mindre diverre. So vidt jeg veit er det no berre i Hordaland at ho er i hævd – og det endå til i nokre fåe bygder. At ”skikken” med trumba i brudlaup fell burt, kjem likevel ikkje av leidsla mot trumbespelet, men av di det er so sværande venskeleg å læra å spela godt, verre enn med andre instrument. Dei gamle trumbespelarane fell burt, og det kjem ingen nye til. Det skal stort tålmod og lang øving til vil ein nå noko resultat, og vår tid høver ikkje lenger for so umateriele ting som dugleik i trumbespel» (Sundvor, 1931, avsn. 6).
Fargene i bakgrunnen av hvert navn viser hvilke kommuner tamburen har bodd i. Der det er flere farger bak en tambur betyr det at vedkommende har flytta i løpet av livet. Fargen lengst til venstre representerer kommunen tamburen bodde i først, mens fargen lengst til høyre representerer der tamburen bodde sist. Tamburene har trolig bodd flere steder enn det jeg har funnet bevis for, og noen har ikke bakgrunnsfarge i det hele tatt fordi jeg ikke har funnet indikasjoner på hvor vedkommende har bodd.
Traderingstreet gir et bilde av hvor viktig Johannes Sundvor og Sundvorfamilien har vært for norsk trommeslåttradisjon. Musikken til mange tamburer lever videre i dag takket være Johannes Sundvor. Og at Olav Sundvor og Eirik Sundvor har tatt vare på denne kunnskapen og spredd den videre er noe alle norske tamburer er svært takknemlige for.
Treet gir et bilde av en tradisjon som imploderte, men som ved hjelp av Sundvor-familien i dag igjen florerer. Det finnes ingen tilsvarende kilder som Sundvorfamilien. Treet gir dermed også et bilde av hvor sårbar kultur kan være. Dette var en rik kultur, med mange utøvere, som i løpet av relativt få år var nærmest utrydda.
Bildet av timeglasset, som traderingstreet forsterker, står sterkt i norsk trommeslåttradisjon. Det er derfor også viktig å utfordre dette narrativet, og å forsøke å finne alternative historier. Hvis man aksepterer historien om en tradisjon som imploderte kan det være vanskelig å fortsette å leite etter andre bevarte kilder. Tidligere i masteroppgava har jeg presentert norsk marsjtradisjon som et forskningshull, og her vil jeg også presentere noen andre kilder:
Rolf Seldal nevner Nils Martin Westerlund (1891-1980) og Harald Lekven (1938-2019) som andre utøvere av trommeslåtter. Westerlund hadde noter som kan kobles til Johannes Sundvor, mens Lekven derimot lærte trommeslåtter av bryllupstamburen Henning Stensen Engjavik, som ikke er nevnt hos Johannes Sundvor (Seldal, 2005, s. 9).
Harald Takle fra Brekke i Sogn og Kristoffer Teige fra Hyllestad er eksempler på to utøvere som det er opptak av at synger trommeslåtter. Harald Takle synger slik han husker at faren sin spilte. Han synger den norske revelje og en trommemarsj med flere varianter. Spesielt interessant er introduksjonen inn til slåttene som Takle synger, hvor han imiterer en oppstaving av en dobbeltslagsvirvel (Underseth, 1993). Kristoffer Teige synger en «trommeslått» (The Open Science Framework, 2025k), og jeg har fått høre fra ulike muntlige kilder at sangen imiterer et samspill mellom tromme og fele.
En utøver jeg kom over så seint som våren 2025 er Andreas Kvitastein fra Jondal. Det er flere interessante aspekter ved Kvitastein. På nasjonalbiblioteket ligger det to opptak fra 1959 av Kvitastein som spiller to marsjer (The Open Science Framework, 2025a, 2025b), og åtte opptak av Kvitastein som synger ulike melodier som er kjente i annen norsk folkemusikk (The Open Science Framework, 2025c, 2025d, 2025e, 2025f, 2025g, 2025h, 2025i, 2025j). Den ene marsjen blir kalt en revelje, som er interessant siden det er en marsj, og ikke ligner på de reveljene Sundvor nevner. Den andre marsjen blir kalt en bryllupsmarsj. Noen deler av bryllupsmarsjen utføres på en slik måte at den for meg minner om skotske trommemarsjer. I likhet med Harald Takle introduserer Kvitastein revelja ved å stave opp en virvel. Kvitastein har stemt tromma mye dypere enn Sundvor.
Opptaka av Kvitastein har mulighet til å utfordre noen sannheter om norsk trommeslåttradisjon. Kanskje mest interessant er det at han både synger folkemelodier og spiller trommemarsjer, som viser en veldig tydelig kobling mellom trommetradisjon og annen norsk folkemusikk. At opptaka av Kvitastein har mulighet til å utfordre sannheter er fordi de finnes. Man kan bare undre seg over åssen norsk trommeslåttradisjon hadde sett ut i dag hvis vi hadde hatt tilgang på noter og lydopptak av enda flere utøvere.
Kapittel 1: Innledning
Kapittel 2: Slåtter, marsjer og folkemusikk
Kapittel 3: Kategorisering av trommeslåtter
Kapittel 4: De norske nøklene
Kapittel 5: Traderingstreet
Kapittel 6: Trommesettet
Kapittel 7: Konklusjoner og videre arbeid