Er det alltid en dialog nar to utovere er aktive i samme tidsrom? Kan det vaere at de er tilstede samtidig, og at jeg fra utsiden tolker det som en dialog? Ma en dialog alltid vaere mellom to? Kan jeg vaere i dialog med flere samtidig? Hva skal til for at relasjonen til publikum oppleves som en dialog?
Vi har forsokt oss pa forskjellige duettversjoner for a begrense den kompleksiteten som improvisasjon rommer. Jeg har erfart at enkelte problemstillinger som angar hvordan dialogen foregar, er blitt tydeliggjort.

Vi er tilstede pa gulvet bade som utovere, som danser/musiker, og i det som utoves, dansen/musikken. Begge deler kan spille inn samtidig. Men jeg kan ogsa ta et valg om a forholde meg til musikken. Jeg forholder meg lyttende til det rytmiske forlopet, disponering av tid, veksling i intensitet, grad av tetthet og variasjoner i lydstyrke. Jeg tar romlige valg, men uten a ta spesielt hensyn til plasseringen til musikeren jeg jobber med. Vi ser kanskje ikke pa hverandre i det hele tatt, men vi er i dialog via alle vare sanser og var sansekapasitet. Nar jeg er i dialog med musikeren, soker jeg gjerne blikkontakt, og jeg tar stilling til avstand og naerhet som en vesentlig faktor i forholdet som utvikles mellom oss. Jeg tar ogsa inn og kan velge a reagere pa musikerens fysiske og nodvendige bevegelser/handlinger.