"A invitere til dialog nar jeg spiller. Det er en harfin balanse mellom a servere noe ferdiggjort og a apne det samme materialet opp og invitere til dialog. Ja, dialogen kan gjerne vaere subtil, men den ma vaere der." (Ivar)

Ordet dialog er sammensatt av det greske dia (= gjennom) og logos (= ord, fornuft, mening). Gjennom a kommunisere dialogisk skaper vi en ”flyt av mening”. (norskdialog.no)

Dialog er apen kommunikasjon. Dialog er det motsatte av monolog. Dialog er et form for samarbeid eller apenhet for a kunne forsta hverandre. Interesse for den andre og den andres ytring ma vaere der for a oppna en god dialog. For a kunne forsta hverandre, ma det vaere bade vilje og velvilje tilstede – for a prove a forsta og a gjore seg forstatt.

Oversatt til intermedial improvisasjon betyr det at det jeg setter ut i rommet, ma vaere klart. Det jeg tilbyr inn i dialogen i situasjonen, ma ha en tydelighet, en autonom stemme, men for at det ikke skal bli monolog, ma det ogsa vaere en apenhet og fleksibilitet som inviterer til dialog. Igjen handler det om a finne og handtere en balanse i utovelsen mellom autonomi og samarbeid, der interessen for den/de andre er tilstede (altruisme – egoisme). 

I improvisasjonen kan en utover vaere i dialog med mange elementer samtidig – rommet, andre utovere, publikum i tillegg til andre parallelle dialoger – et nett av forbindelseslinjer.

A vaere i dialog med sitasjonen forutsetter en dialog i utoveren selv – en indre dialog – man erfarer, vurderer, velger og bedommer, forsoker og feiler.

Det kreves en apenhet innover for a vaere i dialog med en bevegelig ytre verden.