I de visningene vi har hatt, har vi gjort forsok med forskjellige plasseringer av tilskuerne.
Opplevelsen av avstand, naerhet og forbindelser varierer ut fra om tilskuerne er pa samme plan som oss, om de ser ned pa oss fra et amfi, fra en side, eller om de omkranser oss. Det samme gjelder for tilskuerne. Hvordan vi opplever og ser pa dem og hvordan de opplever og ser pa oss, har ledet meg til det folgende.
Vi har en rekke mater a benevne de vi inviterer inn for a vaere tilstede i rommet med oss. Tilskuer, publikum, tilhorer, lyttere og seere benyttes i forskjellig grad. Pa engelsk benyttes audience, viewer, listener og spectator.

Anna Halprin, amerikansk dansekunstner, introduserer begrepet "witness" i boka Moving towards Life. Five Decades of Transformational Dance (1995, s. 249):

"I don't want spectators. Spectators imply a spectacle that takes place to entertain and amuse and perhaps stimulate them. I want witnesses who realize that we are dancing for a purpose – to accomplish something in ourselves and the world. We are performing our best attempts to create authentic contemporary theatre rituals. The role of the witness is to understand the dance and support the dancers who have undertaken the challenge of performing. Spectators often come with their own personal aesthetics. They sit back and watch and judge to see if what is done lives up to their preconceived notion of a particular, very culture-bound idea of a certain kind of “art”."

Mitt sporsmal blir: vil selve benevnelsen pa dem vi inviterer inn, pavirke hvordan vi forholder oss til dem?

Jeg opplever at benevnelsen pa dem vi inviterer inn, avspeiler, men ogsa pavirker vart forhold til dem. De ulike benevnelsene bidrar pa forskjellig mate til a skape fornemmelser av for eksempel naerhet – avstand – kontakt – fremmedgjoring.

Personlig foretrekker jeg benevnelsen publikum.
Publikum som stammer fra latinsk, er avledet av publicus som betyr offentlig. Dette interesserer meg. Jeg liker ideen om a motes i full offentlighet med det som er.