Lisa om Blikkontakt i INTERIMP
Blikkontakt
A utove med oyene igjen, kontra med oynene apne
Ved a lukke oyene, og dermed utelukke synsinntrykk som krever store deler av hjernens kapasitet, styrkes apenbart den auditive kapasiteten hos meg. Det blir det kanskje bra musikk av. Men hva da med samspillet med danserne?
"It ought to be possible to get beyond this idea, that the only way to make it work is to ignore the dancer and hope the best - you´ll never know cause you won´t see them. I would like to think that we could work in a more productive way, in which reactivity is not the central issue (...) and that we could actually be aware of each other in the space" (Fred Frith)
Det er en nodvendighet for meg a av og til stenge ute det visuelle, fordi det da er lettere a fokusere pa det lydlige. Det gjor jeg ved a lukke oynene, eller eventuelt se ned eller bort fra danseren. Og det blir ofte bedre musikk av det. Men det er stadig tydelig for meg at dette er ikke en konsert; det er noe mer. Noen ganger ma musikken fa vaere til for seg selv, andre ganger er dansen sterkere alene. Andre ganger igjen oppstar et samspill mellom ulike medier. Vekslingen mellom hva og hvilket medium jeg samspiller med, oppleves som en del av det intermediale samspillets kjerne.
Jeg har i INTERIMP fatt en tydeligere forstaelse av egen motivasjon for a spille i intermediale settinger. Jeg spiller ikke musikk sammen med dansere utelukkende slik jeg spiller musikk med musikere. Det er annerledesheten i den intermediale utovelsen og samspillsformen som tiltrekker.
Med danserne i ensemblet orienterer jeg meg via sidesyn/perifert blikk og fokusert blikk. [1] Jeg veksler mellom a la meg mate av energi, retning, bruk av rom, form og tid i dansen, til a lukke oynene og jobbe rent auditivt. Noen ganger er det en detalj i en handbevegelse, andre ganger er det de store gestene og storformen jeg forsvinner inn i. Vekselvirkningen mellom a se og ikke se gir ulike virkninger som farger materialet som oppstar, og blikket tvinger meg ut av komfortsoner i det rene auditive arbeidet.
En sjelden gang moter jeg danserens blikk. Den konkrete blikkontakten oppfatter jeg i det intermediale rommet som et sterkt motepunkt, som et dramatisk, scenisk virkemiddel, som relasjonsbyggende eller som avstandskapende. Noen ganger pinlig, andre ganger befriende. Blikkontakt skaper noen ganger en opplevelse av relasjoner i handlingen. Det er jeg ofte ukomfortabel med. Jeg har funnet en metode for a tale det og a ikke la det sette meg ut –det gjor det enklere a handtere. Alt i alt, de ser jo bare pa meg?
