Det er naturlig a ta inn mennesker som er i samme rom, med blikket. Vi bekrefter hverandres tilstedevaerelse gjennom blikket.

Men det er ikke nodvendig med blikkontakt for a etablere en performativ relasjon. A bruke blikkontakt som det viktigste relasjonselementet, kan komme i veien for mer interessante og subtile forbindelser i egen utovelse; en nodvendig lytting i spennet mellom innside og utside.

Blikkontakten kommer ikke bare i veien for egen sansing i utovelsen. Ogsa publikums fokus vil trekkes til selve blikkontakten – det er den de vil se. Andre relasjoner, som hvordan rom manipuleres og transformeres mellom kropper i bevegelse eller dynamiske forbindelser som oppstar mellom dans og musikk, vil komme i bakgrunn for blikkontakten.

I en improvisert performativ situasjon er publikum og utovere likeverdige tilstede. Vi er i samme rom og situasjon. "Den 4de veggen" ^[1] som av og til er forestillingskontrakten i komponerte forestillinger, er ikke tilstede.

Man er ikke nodvendigvis mer direkte i relasjon til publikum, ved at man ser dem inn oynene. Kontakt, retning og fokus i publikumsrelasjonen kan skapes pa mange andre mater i den improviserte utovelsen – der blikkontakt er én.

^[1] Den 4de veggen er et teater/scenekunstbegrep, som beskriver en imaginaer vegg mellom scenen og publikum. Tlskuerne kan se gjennom veggen, titte inn i fiksjonen eller handlingene som utspiller seg pa scenen. Utoverne kan ikke se ut gjennom den 4de veggen. Publikum og utovere er er saledes ikke i samme rom eller situasjon.