Research Catalogue

This exposition or archive is a work in progress, under construction, for gathering material of encounters with junipers.

Arts-based-philosophy is an emerging research concept at the cutting edge of the arts, philosophy and the Sciences in which cross-disciplinary research collectives align their research practices to finally stage their investigations in field-performances, shared with the public. Our research explores the significance of the HEART in artistic research and performance philosophy from a cross-cultural perspective, partially based on the concepts of the HEART in the works of two artist-philosophers, in which philosophy already became arts-based-philosophy: Nietzsche’s Thus Spoke Zarathustra and Aurobindo’s poetic opus magnum Savitri. We generally assume that the works of artist-philosophers are not only engaged in “creating concepts” (Deleuze), but their concepts are also meant to be staged artistically to let them bodily matter in fact. The role of the HEART in respect to this process of “bodily mattering” is the core objective under investigation: Firstly, because we hold that atmospheres trigger the HEART of a lived-body to taste the flavor of things it is environmentally engaged with basically in an aesthetic manner (Nietzsche). In this respect the analysis of the classical notion for the aesthete in Indian philosophy and aesthetics, sahṛdaya––which literally means, “somebody, with a HEART”––becomes crucial. Secondly, because the HEART is said to be not just reducible to one’s manifest Nature, but has access to one’s virtual Nature as well. The creation hymn in the oldest of all Vedas (Rgveda) for instance informs us that a HEART is capable of crossing being (sat) & non-being (asat), which makes it fluctuate among these two realms and even allows its aspirations to let virtual possibilities matter. Such concepts show striking similarities with contemporary concepts in philosophy-physics, e.g. the concepts of “virtual particles” and “quantum vacuum fluctuations” (Barad).

This research introduces Psychoformism, an innovative artistic style synthesizing form, emotion, and subconscious energy into a unified aesthetic expression. Positioned within the broader discourse of art history, Psychoformism proposes a fluid, dynamic visual language that transcends traditional bodily representation. The style aims to shift the viewer's role from passive observer to active participant by visually embodying internal emotional states as forms that emerge from subconscious energies. Psychoformism thus provides a conceptual and practical framework for exploring deeper psychological engagement and subjective perception within aesthetic experiences. As proposed by the author, “Form is emotion itself; emotion emerges from within the body and transforms directly into visual form.” (A. Babak, 2025)

This exposition traces the development of a reflective arts and health practice during 2025. It brings together short written episodes, visual documentation, audio notes, and process materials to examine how artists make sense of the emotional, relational, and practical demands of working in care-based and community settings. The work sits alongside a written PDF and expands on it by presenting the reflections in a non-linear, multimodal format suited to artistic research.

Den akustiske og improviserte musikken er fundamentert på modeller som tar utgangspunkt i kollektivitet og samspill. Utgivelser av denne musikken baserer seg på å spille inn og dokumentere former for samspill, og altså lydfeste situasjoner som har foregått samtidig og i samme rom. ‘Stilarten’ vi karakteriserer som støymusikk er i høyeste grad også basert på samspill, men hvor innspillings- og utgivelsesprosessen er tuftet på andre kreative og skapende modeller. Her er prosessene rundt tid og rom ofte konstruert og manipulert via digitale eller analoge teknologier. Point of Return (improvisatoriske referansepunkt i tid og rom) er et prosjekt som går ut på å finne overføringsverdi mellom modellene, prosessene, rommene og bruken av tid. Største del av platesamlinga mi består av innspillinger fra 1960-tallet, for det meste jazzutgivelser fra USA, litt mindre av den såkalte europeiske improviserte musikken. Flesteparten er live-innspillinger tror jeg. Det er i hvert fall de jeg oftest setter på når jeg er alene hjemme – altså live platene. Etter hvert har vi blitt flere i husholdningen som jeg gledelig deler platesamlinga mi med, men ettersom min eldste datter på snart 8 år ikke har det samme romantiske (og analytiske) forholdet til den improviserte, akustiske og instrumentale musikken som meg, og ettersom jeg ikke har det samme romantiske forholdet til hennes Spotify-liste, har vi funnet ut at Beatles er noe vi begge kan sette på, noe begge kan nyte og synge med på. Vi har funnet fram til musikk innspilt lenge før vi begge ble født, men som begge har en emosjonell referanse til. Et lite segment av samlinga mi består av utgivelser fra den såkalte støymusikken. Disse platene hører jeg sjelden på (må jeg innrømme). Innkjøpene er som regel utført på grunnlag av (tidvis ikke helt edru) shopping på utenlandsreiser, og ofte på grunnlag av de kule omslagene. Likevel setter jeg stor pris på å være publikum på konserter med annonsert støymusikk. Det er noe magisk med disse konsertene, og jeg setter stor pris på at jeg ikke kan ‘sette fingeren’ på hva det er jeg liker med dem. Det handler kanskje om et fravær av analytiske egenskaper når det gjelder denne stilarten, jeg er litt ‘novise’, den er ikke min. Konsertene transporterer meg bort fra et analytisk ståsted og jeg setter stor pris på det oppstykkede lydlandskapet og de uvanlige elektroniske og soniske strukturene i musikken. Ingen av støymusikkplatene i samlinga mi er spilt inn live, og nesten alle er spilt inn av to utøvere, og på baksiden av omslagene oppgis det ofte at de har spilt inn musikken i hvert sitt studio, på ulik tid, men at utgivelsen likevel er produsert av begge to – som to adskilte og likeverdige improviserende komponister. Prosessen i mitt doktorgradsarbeid har i utgangspunktet gått ut på å spille inn musikk fra én og én utøver i isolasjon, for så å flytte dette innspilte materiale inn i en annen tid, i et annet sonisk rom, hvor musikken treffer (settes sammen med) annet innspilt improvisert materiale fra andre musikere. Arbeidet har i stor grad bestått i å eksperimentere med sammensetninger; versjoner av helheter, hvordan solistiske komponenter passer/ikke passer sammen, og hvilke felles og forskjelligartede referanser som er hensiktsmessig å benytte seg av i prosessen mot de offentliggjorte kunstneriske resultat.

The project presents a distinctive mythopoeic audiovisual language created to express the experience of aging in a female body in the period between the twenties and thirties. Within the context of life in a late capitalist patriarchal society, and both individual and global events, it reflects on the age-old questions of the passage of time and the search for the meaning of life. At the same time, it examines the feelings of pressure, heaviness, and disposability that are part of the shared common experience of women. Through written word, cinematic language, and original author-composed music, it interweaves symbols and situations in which mud and natural metaphors play a significant role.