Research Catalogue

Design for interactive art installation with urban regeneration proposal, as well as video about environmentalism and our technologically mediated private and public lives; installation catalogue design with photography and textual collage, 2021-2023. "There is a massive abundance of goods that end up in landfills. With such abundance of goods, no one should be deprived." Visitors will have to leave an unwanted item of theirs and take another to collect the installation catalogue. The installation will be monitored for this purpose. Designed with Wi-Fi light technology for agility training, the interactive floor in the entrance will be controlled by the visitors through a tablet computer that will allow them to select the difficulty level. The exposition offers a critical viewpoint to the contemporary gallery-mediated commercial environment by making reference to the non-monetary economies of artistic and cultural production. Art "is an instrument of war for attack and defense against the enemy". The enemy is whoever exploits their fellows out of egoism or personal interest (Pablo Picasso). With summary and questions about David Murakami Wood's article "The Global Turn to Authoritarianism", 'Surveillance and Society', (15), 3/4, 2017: 357-370.

In this exposition I invite you to reflect on a part of my artistic research: the screen capture. The aim is to reconsider this little-explored practice by artistically transforming original images through a double variations in post-production. In this artistic research I also use experimental software and unconventional methods to carry out images from videogames. At the same time these methods engage with the European regulations about copyright and American fair use policies. While the extraction of images from three-dimensional, copyright-protected spaces is often restricted, it can sometimes be permitted when used creatively.

What is OASIS? Does it have a spiritual dimension,or is it something temporal that is shaped by social relationships and achieved collectively? It is about the collective, inclusion, a place of relaxation? Does it have to be about proximity between people or a total isolation in a safe domestic environment and introspection? What happens if, within our social fragility, we leave our personal oasis and enter the public realm, where we are exposed under the gaze of others? If we decide to carry with us , even if it means symbolically , our personal domestic objects that make us feel secure and present , as a shield against the uncertainty of the outside world? Is this the answer?

The collaborative process that has fostered the texts in this anthology started with two questions: What does it mean to be a curator who writes, and, more specifically, how can curators write about textiles? Curatorial practices vary just as much as do curators’ interest in and capacity for writing. At the same time, there are prevailing opinions about, and institutional demands on, what kinds of texts curators should provide for audiences, for instance as contributions to art discourses in the form of catalogue essays and the like. The Community of Writers was set up to create time and space to retreat from these outside opinions and demands and to let curiosity and the joy of writing be the driving forces of the writing process. I have had the pleasure of leading this process and am indebted to the individuals who formed the Community of Writers for newfound insights into textile art and the role of textiles in society. The writing process challenged the contributors’ own writing practices, sparked their enthusiasm, playfulness and criticality pushed the project further. Our conversations have deepened and become more entangled over time, and the reader can find traces of this in the texts in this volume.

This exposition traces the development of a reflective arts and health practice during 2025. It brings together short written episodes, visual documentation, audio notes, and process materials to examine how artists make sense of the emotional, relational, and practical demands of working in care-based and community settings. The work sits alongside a written PDF and expands on it by presenting the reflections in a non-linear, multimodal format suited to artistic research.

Den akustiske og improviserte musikken er fundamentert på modeller som tar utgangspunkt i kollektivitet og samspill. Utgivelser av denne musikken baserer seg på å spille inn og dokumentere former for samspill, og altså lydfeste situasjoner som har foregått samtidig og i samme rom. ‘Stilarten’ vi karakteriserer som støymusikk er i høyeste grad også basert på samspill, men hvor innspillings- og utgivelsesprosessen er tuftet på andre kreative og skapende modeller. Her er prosessene rundt tid og rom ofte konstruert og manipulert via digitale eller analoge teknologier. Point of Return (improvisatoriske referansepunkt i tid og rom) er et prosjekt som går ut på å finne overføringsverdi mellom modellene, prosessene, rommene og bruken av tid. Største del av platesamlinga mi består av innspillinger fra 1960-tallet, for det meste jazzutgivelser fra USA, litt mindre av den såkalte europeiske improviserte musikken. Flesteparten er live-innspillinger tror jeg. Det er i hvert fall de jeg oftest setter på når jeg er alene hjemme – altså live platene. Etter hvert har vi blitt flere i husholdningen som jeg gledelig deler platesamlinga mi med, men ettersom min eldste datter på snart 8 år ikke har det samme romantiske (og analytiske) forholdet til den improviserte, akustiske og instrumentale musikken som meg, og ettersom jeg ikke har det samme romantiske forholdet til hennes Spotify-liste, har vi funnet ut at Beatles er noe vi begge kan sette på, noe begge kan nyte og synge med på. Vi har funnet fram til musikk innspilt lenge før vi begge ble født, men som begge har en emosjonell referanse til. Et lite segment av samlinga mi består av utgivelser fra den såkalte støymusikken. Disse platene hører jeg sjelden på (må jeg innrømme). Innkjøpene er som regel utført på grunnlag av (tidvis ikke helt edru) shopping på utenlandsreiser, og ofte på grunnlag av de kule omslagene. Likevel setter jeg stor pris på å være publikum på konserter med annonsert støymusikk. Det er noe magisk med disse konsertene, og jeg setter stor pris på at jeg ikke kan ‘sette fingeren’ på hva det er jeg liker med dem. Det handler kanskje om et fravær av analytiske egenskaper når det gjelder denne stilarten, jeg er litt ‘novise’, den er ikke min. Konsertene transporterer meg bort fra et analytisk ståsted og jeg setter stor pris på det oppstykkede lydlandskapet og de uvanlige elektroniske og soniske strukturene i musikken. Ingen av støymusikkplatene i samlinga mi er spilt inn live, og nesten alle er spilt inn av to utøvere, og på baksiden av omslagene oppgis det ofte at de har spilt inn musikken i hvert sitt studio, på ulik tid, men at utgivelsen likevel er produsert av begge to – som to adskilte og likeverdige improviserende komponister. Prosessen i mitt doktorgradsarbeid har i utgangspunktet gått ut på å spille inn musikk fra én og én utøver i isolasjon, for så å flytte dette innspilte materiale inn i en annen tid, i et annet sonisk rom, hvor musikken treffer (settes sammen med) annet innspilt improvisert materiale fra andre musikere. Arbeidet har i stor grad bestått i å eksperimentere med sammensetninger; versjoner av helheter, hvordan solistiske komponenter passer/ikke passer sammen, og hvilke felles og forskjelligartede referanser som er hensiktsmessig å benytte seg av i prosessen mot de offentliggjorte kunstneriske resultat.