Alle visninger er ulike, alle publikummere er ulike, alle mottakere av det jeg formidler, er ulike. Improvisasjon er en dialog med dem som ser pa. Uten tilskuere mister improvisasjonen et lag. Improvisasjon som scenisk form krever et mottakerapparat. Likevel har publikums tilstedevaerelse og pavirkning ikke vaert det viktigste fokuset i dette prosjektet. Det har vaert interessant a se naermere pa relasjonen tilskuer  – improvisator.

I visningene har publikum vaert plassert i ulike ender av rommet, naert, i sirkel, i amfi, flyttet underveis. Vi har valgt a eksperimentere med plasseringen av tilskuerne.

Det gjor noe med oss som utovere a ikke alltid ha dem plassert frontalt i et tradisjonelt sceneoppsett. 

Pa hvilke mater inviterer jeg dem som ser pa, inn i mitt arbeid?
Kan betrakterne oppdage at noe er blitt annerledes eller mer reflektert i min dans?
Er mitt eksperiment med a jobbe pa like premisser som en musiker, mulig a spore for en tilskuer?
Ser publikum bare det de selv vil se? 

Gjennom prosjektet har vi erfart at alle visningene er blitt tolket i helt forskjellige retninger, inn i historier, inn i mening, inn i betydning.

Pa en mate har dette vaert en studie i a ikke tilfredsstille et publikum. Jeg har ikke onsket noe av det kunstneriske resultatet, heller en total dedikasjon av utforskningen i motet mellom musikken og dansen.