"Trying to address the audience as a new space." (Fred Frith)

Vi har arbeidet mye uten et ytre blikk.

Jeg kjenner jeg trenger det blikket – det gir retning i arbeidet, som en fordypning uansett kroppens plassering eller retning i rommet, eller i dialog med annen danser eller musiker. Det ytre blikket gir en mening, en nodvendighet, som ikke handler om behov for eksponering eller a fa vist noe fram.

Hvordan tilskuerens blikk har betydning for meg i improvisasjonen, kan eksemplifiseres fra en lysworkshop med Elisabeth Kjeldahl Nilsson.

Hun hadde rigget til sitt lysinstrument med tanke pa at det ikke skulle vaere en front, men publikum skulle sitte i sirkel rundt scenegulvet. Vi arbeidet uten publikum i tre dager, der Darla Crispin var eneste ytre blikk, sittende i amfiet pa den ene siden. Med hennes blikk pa én side, uten publikum rundt, ble det umulig a arbeide ut i fra tanken om at rommet, lyset og den performative konteksten ikke skulle ha én front. Jeg kjente en romlig forvirring og mangel pa fokus i arbeidet. Nar vi endelig hadde visning og publikum satt i sirkel, nesten pa scenen inne i Elisabeths lysinstrument, falt fokus pa plass, og det foltes lettere a ta valg. Endelig fikk jeg ogsa en fysisk erfaring med hvordan det improviserte lyset virket romlig ut i fra intensjonen, slik det var forberedt, uten front, og mine performative handlinger fikk retning.