"We are all moving air." (Fred Frith)

Bevegelse er en nodvendighet, like selvsagt som a puste. Alt er bevegelse.
Det er min mate a uttrykke meg pa. Min form a improvisere pa og med. Formen er bade meningsbaerende og abstrakt, det kommer an pa oye som ser, eller intensjonen bak det en gjor. 

Bevegelsen kan vaere intensjonell eller ikke-intensjonell; den kan oppsta ut fra en nodvendighet som en praktisk handling. I INTERIMP har jeg fundert mye pa hvordan bevegelsene mine kan bety noe, hvordan de forstas eller om de trenger a bety noe i det hele tatt. 

• Hvor gar grensen mellom forstaelse, opplevelse og forvirring eller ingenting nar noen ser meg bevege meg? 
• Hvordan reagerer musikerne? 
• Vil de folge meg eller ga imot? 
• Hva skjer nar jeg er pa et sted der musikerne ikke ser meg? 
• Hva skjer hvis jeg gar ut? 

Gjennom prosjektperioden har det vaert en bevisstgjoringsprosess omkring min forstaelse av hva jeg uttrykker nar jeg beveger meg. Dette har vaert en av de viktigste og storste funnene.

Dette er et eksempel pa ikke-intensjonell bevegelse fra alle i en oppvarmings-/ventesituasjon. Jeg synes det er vakkert, og det har sin egen rytme.

Jeg setter pris pa fravaeret av alles selvbevissthet. Alle er i rommet sammen og alt passer sammen (for meg). Dette oyeblikket gjor meg interessert, fordi det skaper en forventning. Liker sparsommeligheten som alle bidrar til. Liker blandingen av venting, praktiske gjoremal og spredte bevegelser. Det er et interessant skille som skjer i overgangen fra det private til det performative. Egentlig verdt et helt prosjekt i seg selv.